En australsk undersøkelse, gjengitt i Namsosposten 1. april 2011, viser at mennesker med psykiske lidelser med minst ett institusjonsopphold bak seg er fullstendig aseksuelle. -Det bekrefter det vi alltid har hevdet, sier en lokal overlege.- Sigmund Freud er uinteressant for oss som jobber i de offentlige tjenestene på psykisk helsefeltet.

-Det finnes sikkert pasienter i privatterapi som har sex i en eller annen form, eller som i hvert fall tenker på sex av og til, men de som er innlagt hos oss eller går på dagsenteret nede i bygda har for mye annet å stri med. Og godt er det - det får være grenser for hva man kan forvente av hjelp fra stat og kommune!

-Men noen av pasientene har vel barn, innvender journalisten forsiktig. -Jo, det kan vel hende, svarer overlegen, -men det finnes det faktisk ikke forskning på. Derfor har vi heller ikke brydd oss noe særlig om pasientenes barn i psykisk helsetjenestene for voksne.

Aprilspøk?

Så langt den australske undersøkelsen og den trønderske overlegen. Jeg er litt usikker på hvor mye vi kan stole på dette, ettersom Namsosposten ikke dukker opp når jeg googler den, og etter som 1. april er en litt spesiell dato. Men det finnes andre kilder:

Tidsskrift for psykisk helsearbeid 4-2010 har seksualitet som tema. Her finnes artikler om seksuell identitet, seksuell selvskading, den norske seksualfolkehelsa og behovet for sexologisk utdanning. Her finnes også essayet Adamtzens brødre - En seksualodyssé (kort løype), som var mitt bidrag til temanummeret. Her er noen smakebiter:

Så sier sexologene

Jeg har visst en stund at sexologer finnes. Men jeg vet lite om hva de er opptatt av, utover det jeg har funnet når jeg leser svarene på spørsmål fra leserne i aviser og magasiner. Læreboka til Elsa Almås og Esben Benestad: Sexologi i praksis. (Oslo: Tano Aschehoug, 1997) lærer meg mer:

I vestlig historieskriving kan det virke som om seksualiteten ikke har hatt annen funksjon enn forplantningen. Seksualitet har vært og er fremdeles et tabuområde - et område man ikke snakker høyt om. Verken kirken eller medisinen gir i dag menneskene nye holdepunkter for forvaltning av seksualitet.

Helt fra gammel tid har mennesker anvendt hjelpemidler for å muliggjøre, forbedre og forlenge seksuell nytelse. Alt fra pornografi til et sensuelt erotisk måltid er å betrakte som seksuelle hjelpemidler i videste forstand.

Ikke formynderi

På institusjoner for mennesker med alvorlige fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser og i det generelle arbeidet med mennesker som på en eller annen måte er avhengige av helsepersonell, er det viktig at helsepersonellet ikke gjennom formynderi og misforstått moralisme hindrer disse klientene i å leve et aktivt seksualliv. Undersøkelser har vist at bare omkring 10 % av barn og unge med funksjonsnedsettelser har fått informasjon om sine seksuelle muligheter.

Psykiatrien er gitt stor makt

Psykiatrien, som er gitt stor makt i forhold til forvaltning av psykisk helse i Norge, forholder seg i for liten grad til menneskelig seksualitet. Et kjent skjema som skal benyttes for å bringe på det rene om klienter er deprimerte og trenger antidepressiv behandling, har ikke et eneste direkte spørsmål om seksualitet.

Det er all grunn til for enhver som instituerer medikamentell behandling å studere bivirkningstekst og være spørrende til informasjonen fra den farmasøytiske industrien, til det foreligger klare, spesifikke tall på sexologiske effekter og bieffekter av den aktuelle medikasjonen.

Mennesker med psykiske lidelser har ikke sex

Jeg blir trist når jeg i tre bøker[ii] oppdager at mennesker med psykiske lidelser blir holdt utenfor, også når det kommer til seksualitet. Vi er rett og slett ikke regnet med som en gruppe som kan ha problemer med seksualitet på grunn av funksjonsnedsettelsene som følger lidelsen.

Skal man tro disse bøkene, har for eksempel mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser (psykisk utviklingshemmede) et seksualliv, mens mennesker med psykiske lidelser ikke har det. Tilfeldig? Det tror jeg ikke: Når jeg spør studentene mine om de vet hvilke tre temaer som det tradisjonelt har vært forbudt å snakke om i psykiatriske institusjoner, er det alltid noen godt voksne sykepleiere som rekker opp hånda og svarer: Religion, politikk og sex!

Jeg har ikke sett at det er tatt noe oppgjør med disse kulturelle overleveringene. Antakelig er det slik at dette er noe som i dag videreføres mange steder; ikke nødvendigvis åpent og direkte, men som en del av den tausheten eller språkløsheten som sitter i veggene i institusjonene (innbefattet poliklinikker og dagsentra).

Psykisk helsearbeid i nye sko

Bøkene jeg refererer til i avsnittet over begynner å bli gamle. La oss kikke litt på noen bøker av nyere dato:

I Tidsskrift for psykisk helsearbeid 2 - 2007 anmeldte jeg Arve Almvik og Lisbeth Borge (red.): Psykisk helsearbeid i nye sko. Fagbokforlaget 2006. Jeg ga den generelt god omtale den gang.

Men hva med seksualitet? Finnes det i bokas stikkordsregister? Nei, det gjør faktisk ikke det, når jeg nå tar boka fram igjen og ser etter. Til tross for at Psykisk helsearbeid i nye sko er en mye brukt lærebok i moderne psykisk helsearbeid, finnes tydeligvis ikke seksualitet som tema der heller.

Psykisk helsearbeid - mer enn medisiner og samtaleterapi

Lisbeth Borge, som er en av forfatterne bak Psykisk helsearbeid i nye sko, er i år ute med ny lærebok, sammen med flere redaktører og medforfattere (Borge, L., Martinsen, E.W. og Moe, T.(red.) Psykisk helsearbeid - mer enn medisiner og samtaleterapi. Fagbokforlaget, 2011).

Boka ser spennende ut og fortjener selvsagt bredere omtale enn jeg kan gi den her. Men jeg kan heller ikke her se at seksualitet er viet plass (med et par bittesmå unntak, som jeg kommer tilbake til), til tross for at boka foregir å være rammet inn av en ”biopsykososial forståelsesmodell” og omhandle ”livets grunnbetingelser”. I forfatterpresentasjonene fremkommer heller ikke opplysninger om at noen av forfatterne har seksualitet som interessefelt.

Men seksualitet er altså såvidt nevnt i et par sammenhenger. Den ene sammenhengen utgjør et interessant poeng i seg selv: En av forfatterne forteller kort at hun bærer med seg minner om seksuelle overgrep. Seksuelle overgrep er et trist faktum og har absolutt noe i en bok om psykisk helse og uhelse å gjøre.

Seksualitet - alltid et problem?

Men det minner meg også om noe den daværende redaktøren i Tidskrift for psykisk helsearbeid påpekte da temanummeret om seksualitet var i støpeskjeen: i den grad seksualitet er et tema på feltet, har det en tendens til å havne i problemskuffa.

Seksualiteten dukker imidlertid også opp i en kort pasienthistorie, brukt av en av forfatterne for å belyse en teori. I pasienthistorien går det fram at det faktisk blir undervist i ”seksualliv og skyld og skam og dette her..., men også at det ikke er ”så ofte vi har denne undervisningen.”

Da fant vi kanskje et lite lyspunkt til slutt: Selv om det ikke skjer så ofte (det er jo et generelt sexproblem for travle nordmenn), gis det altså, i hvert fall ett sted, undervisning om seksualitet. Det kan bety at mennesker med psykiske lidelser har et seksualliv likevel, selv om fagfolkene ikke skriver om det.

Kast fikenbladene

Seksualiteten er uansett en viktig kilde til lyst og glede. Jeg utfordrer derfor Trond Hatling i NAPHA og Hilde Hem i erfaringskompetanse.no:

Kom ut av lønnkammeret, kast fikenbladene og arranger en konferanse om seksualitet og psykisk helse. Jeg er sikker på at dere kommer til å bli møtt med stående applaus og lystig bifall!

Dagens musikalske

I dag gir vel musikkvalget seg selv - det er vanskelig å komme utenom Jane Birkin og Serge Gainsbourg med "Je T'aime,...Moi Non Plus"