Vi skriver 1998. Jeg har nettopp flyttet inn i en fin trygdebolig i Sandnes. Overgangen fra det på mange måter ansvarsfrie (men også fryktelig håpløse) livet jeg har levd mens jeg har bodd i barneværelset i mine foreldres hus, langt på vei invalidisert av angst og depresjon, til et liv på egne ben innenfor egne vegger har gått greit. Men en natt opplever jeg mitt livs mareritt.

Jeg våkner etter en drøm så grotesk at jeg blir vippet helt av pinnen. Ja, det er kanskje feil å si at jeg våkner, for det er nettopp det som er problemet: bildene fra drømmen vil ikke slippe taket. I ettertid må det kanskje beskrives som en grensepsykotisk opplevelse, det er i hvert fall ikke noe jeg har opplevd verken før eller siden.

En ny akuttinnleggelse

Det ender opp med at jeg ber om en ny akuttinnleggelse, og det får jeg. Det har vært en avtale at jeg skulle få lett tilgang til ny innleggelse hvis det skulle trenges. Det blir en ganske kort innleggelse, denne gang som tidligere.

Generelt for innleggelsene mine gjelder det at møtene med medpasienter vært mer minneverdige enn møtene med fagfolkene. Men denne gangen møter jeg en hjelper som virkelig hjelper.

Slik jeg husker det, kommer han innom avdelingen palmesøndag om ettermiddagen. Jeg har bedt om å få snakke med en lege, og her er han altså. Navneskiltet på brystet sier at han er fremmedkulturell og at han er assistentlege.

Han presenterer seg på gebrokkent svensk og går inn på kontoret for å lese journalen min. Han blir der inne ganske lenge, men etter hvert kommer han ut og vi går inn på rommet mitt. Han setter seg på den eneste stolen i rommet og jeg setter meg på sengekanten.

Han tar seg også her god tid. Det er noe av det som gjør at jeg husker dette som et godt møte.

Fremmedkulturell og relevant

Et annet forhold er at han er relevant. ”Å skape den gode relasjon” er det de fleste terapeuter fremholder som jobb nr. 1, men de glemmer ofte at for å få til dette, må man først og fremst være relevant, hvilket vil si å være av betydning for den andre.

Noe av det som gjør denne assistentlegen relevant for meg, er at han selv på et vis er en outsider. Han kommer fra en fjern kulturkrets (sett fra Norge) og jeg opplever et sterkt fellesskap i det å kunne reflektere omkring det å være annerledes.

Han viser til forskjeller i samfunnsformasjoner og omgangsformer mellom Norge og hans kulturkrets og relativiserer dermed der jeg opplever at norske terapeuter alltid tidligere har absoluttert. Han er ingen opprører - når det kommer til bruk av diagnoser framstår han som relativt tradisjonell - men nettopp fordi han så tydelig presenterer forståelsen for og betydningen av andre dimensjoner også, blir dette relativt uvesentlig for meg.

Personlig og prinsipiell

Han klarer å være personlig og prinsipiell på samme tid. Det oppleves sterkt og godt, fordi dette har vært et av ankepunktene mine mot mye av det jeg har opplevd tidligere: norske fagfolk flest makter ikke å by på seg selv på en utvungen måte - kanskje har middelklassenorskinger rett og slett lite å by på i møte med sine ”avvikende” medborgere?

Et tredje forhold som gjør dette til et godt møte, er at han gir meg noen konkrete og intuitivt fornuftige innsikter og råd: Det du sliter med kan være ekstremt smertefullt, men det er ikke farlig. En ting som vil kunne hjelpe deg, er å få en god kontakt i lokalmiljøet. Du vil også ha god nytte av å finne en partner, fordi en partner ville kunne balansere deg ut.

Dette kan sikkert virke svært banalt, men når man aldri har visst helt opp og ned på livet, kan informasjon og hjelp til å etablere noen grunnsteiner i tilværelsen være helt vitalt. For meg fungerer samtalen med assistentlegen fantastisk bra, fordi han framstår som svært autentisk, relaterende, relevant, personlig, troverdig og konkret. Jeg har siden fulgt alle rådene hans på et eller annet vis.

Godt omsorgstilbud i ryggen

Det fjerde og siste forholdet som gjør dette til et godt møte for meg, er at jeg i årene forut for denne innleggelsen gjentatte ganger har bedt om å få en plass på et distriktspsykiatrisk senter (DPS). Dette ønsket er nærmest blitt harselert over tidligere, fordi jeg i følge fagfolkene var altfor ”ressurssterk” til å trenge / ha nytte av et slikt tilbud.

Men assistentlegen har ingen problemer med å skrive en slik søknad for meg, sier han, og kort tid etter utskrivelsen har jeg en hyggelig inntakssamtale på det lokale DPS-et. Stikk i strid med alle tidligere antakelser fra fagfolkene (”du vil bare bli sykere og mer passivisert av å få et slikt tilbud”) har jeg aldri benyttet meg av tilbudet.

Men det var på det angjeldende tidspunkt helt nødvendig for meg å vite at jeg hadde et tilbud med høyt omsorgspotensiale i ryggen. Det gjorde at jeg kunne gå trøstig videre i livet, uten å være redd for hva som kunne skje om noe skulle gå på tverke igjen.

Tilbake til nåtida

Jeg er tilbake i nåtida. Det var slett ikke dette jeg skulle befatte meg med i dag. Jeg var innom 20-30 ulike temaer; hentet fra ulike nettressurser, fra det daglige arbeidet, fra temaer jeg har vært opptatt av og tekster jeg har skrevet tidligere, før jeg kjente at jeg plutselig koblet meg på med hele meg da jeg fant igjen denne teksten.

For noen ganger blir man bare så inderlig lei av all politikken, av alle føringene, av alle kampropene, av alle de fine og store ordene (egne og andres), at man må finne fotfeste igjen før man kan ta neste skritt. Og noen ganger er det enkleste det beste: å vise til gode eksempler kan være like viktig som å synliggjøre svikt og maktmisbruk og å foreslå nye tiltak.