Gjennom analyse av kvalitative intervjuer, har Reidun H. Jonassen og Marit Borg ved Høgskolen i Buskerud utforsket erfaringer fra personer med psykiske problemer, knyttet til det å få arbeid.

I følge rapporten Ut i arbeidslivet på egne premisser, mangler det kunnskap om brukeres egne perspektiver på hva som er virksomme strategier og relasjoner for å komme seg ut i arbeid.

Forskerne intervjuet derfor seks kvinner og tre menn, som hadde vært arbeidssøkende fra tre måneder til syv år, med utgangspunkt i følgende problemstilling:

Hva mener personer med psykiske helseproblemer er betydningsfullt for at de skal komme ut i arbeid?

Fem hovedfunn

Forskerne fant følgende svar på spørsmålet:

(1) Å bli sett som et helt menneske

Forskerne utdyper dette ved å blant annet peke på følgende forhold: Det som er selvsagt for noen, er ikke selvsagt for andre. Flere av deltakerne pekte på at tiltak og arbeidssituasjon må fungere for hele familien. Det er viktig å ha trygg økonomi i rehabiliteringsfasen; dårlig økonomi "stjeler" tid. I samme gate: kortvarige tiltak skaper usikkerhet. 

(2) Balanse i hverdagen

Forskerne peker på at "(v)eien mot arbeid og en god balanse i hverdagen handler ofte om individuell tilpasning. En praksisplass som gir mening for en person kan oppleves som krenkende av en annen."

Flere deltakere er opptatt av at det å bli presset til å prøve seg i jobb for tidlig, kan føre til nederlag istedenfor mestring.

En viktig påminnelse: Man må både mestre arbeidsoppgavene og det sosiale. Et positivt arbeidsmiljø har stor betydning. 

(3) Ventetiden som en mulighet eller barriere

• ventetiden kan være demotiverende og føre til passivitet
• lang ventetid kan føre til usikkerhet omkring egne egenskaper
• ventetid kan bidra til at folk tar initiativ selv
• ventetid kan brukes til å orientere seg om jobb
• informasjon er viktig, men dessverre ofte mangelfull
• trygge treningsarenaer og kontakt med arbeidslivet er viktig i venteperioder

(4) Betydningen av håpefulle hjelpere

Det er viktig å ha gode hjelpere rundt seg, enten det er veiledere, andre fagpersoner, eller familie og venner som er støttende. Man må oppleve seg respektert for at man skal klare å gå videre. Støttespillere som yter noe ekstra, er gull verd. Noen av informantene mente at NAV ikke alltid levde opp til dette. 

(5) Fra «praksis» til reell jobb

Det er et problem at praksisplasser ofte ikke fører til fast jobb, fordi bedriften ikke har en permanent stilling å tilby. Deltakerne legger vekt på at praksisplasser må være meningsfulle, noe som ikke alltid er tilfelle. 

Åpenhet om arbeidssøkernes psykiske lidelser kan være et ømtålig tema, både for arbeidssøkere, arbeidgiver og nav-veiledere. Dette kan forsterke en følelse av utenforskap for arbeidssøkeren. 

Alle deltakerne i studien ønsker seg fast jobb, men noen er også klare på at de kan ha en lang vei å gå. Det kan være vanskelig å skaffe seg en jobb, men noen av deltakerne peker på at selv om det nok vil være mulig, vil det bli enda vanskeligere å mestre jobben over tid. Igjen trekkes et åpent og godt arbeidsmiljø fram som en viktig faktor.

Noen utsagn fra informantene

Det kan være en god regel å gi informantene det siste ordet:

«Arbeid betyr jo å være en del av samfunnet, av det normale samfunnet, og ikke bare det, men det er noe med det sosiale oppi det, fredagslunsjen med kaka, alle disse små tingene som sveiser folk sammen på en arbeidsplass».

«Det er en lang vei for å finne ut av hvordan jeg finner mitt akseptable nivå sånn at jeg klarer å ivareta en viss prosentstilling, ivareta barna mine og min egen helse».

«Den beste måten å ødelegge noen på, det er å la vedkommende vente. Er man syk, så blir man bare sykere».