Rapporten  "Recoveryorienterte praksiser- en systematisk kunnskapssammenstilling" viser at det i liten grad er gjort evalueringsstudier av recovery-opplæringsprogrammer, knyttet til hvilke forandringer de har bidratt med på individ- og tjenestenivå. I hovedsak er opplæringsprogrammene utviklet lokalt, men noen steder også nasjonalt.

Her presenteres noen  av recoverymodellene og opplæringsprogrammene som er omtalt i rapporten.

ImROC: Implementing Recovery through Organisational Change

ImROC er gjennomført som pilotprosjekt i England, der det deltok 29 lokale NHS og uavhengige tjenesteorganisasjoner innen psykisk helse fra ulike deler av landet (Shepherd, Boardman & Burns, 2010, Boardman & Frieli, 2012; Alakeson & Perkins, 2012; Perkins, Repper, Rinaldi & Brown, 2012; Machin & Repper, 2013; Repper, 2013; http://www.imroc.org/). ImROC er en virksomhet som støtter lokale psykisk helsetjenester og deres samarbeidspartnere i arbeidet med å bli mer recoveryorienterte. I denne sammenheng er to forhold sentrale:

1. Opplæringsprogrammer må ha et recoverybasert kunnskapsgrunnlag, og et felles utdanningsprogram for brukere, pårørende og fagpersoner 
2. Det må inngå recoverybaserte kartleggings- og evalueringsverktøy og resultatmål.

I evalueringen av den toårige pilotperioden (The NHS Confederation’s Mental Health Network (MHN), 2012) trekkes et punkt frem i forhold til evaluering: Det er behov for mer systematisert erfaring og kunnskap for å kunne identifisere og følge opp recoveryorienterte resultatmål. Et helhetlig resultatmål av recovery må inkludere personens erfaringer, økt håp, kontroll over egen situasjon og opplevelse av å ha nådd ønskede livsmål. Når det gjelder opplæringsprogrammer fremheves betydningen av felles læring mellom ulike grupper og det å lære av hverandre.

IMR: Illness Management and Recovery

IMR ble utviklet som et program basert i forskning på opplæringstilbud for personer med en schizofrenilidelse, hvor fokus var rettet mot mestring av egne symptomer. Målet med IMR er å hjelpe personer med alvorlige psykiske lidelser med å håndtere sine symptomer og sykdomsopplevelser mer effektivt. Fem empirisk forankrede områder ble identifisert:

1. Psykoedukasjon innen psykisk lidelse og behandling,
2. Kognitiv tilnærming (CBT) til effektiv medisinbruk (compliance),
3. Utvikling av tilbakefallsplan,
4. Sosial ferdighetstrening
5. Mestringstrening.

Disse fem områdene er inkludert i ni IMR-moduler som danner grunnlag for undervisning, motivering og CBT-opplæringsstrategier (Mueser mfl., 2006). Det legges opp til individuelle og gruppebaserte tilbud, som det tar ca. 9 måneder å gjennomføre. Hjemmeoppgaver avtales i samarbeid mellom bruker og fagpersonen.

Familie og venner inviteres også - med personens tillatelse - til å støtte personen i å lære seg strategier for å leve med symptomer og arbeide mot sine mål. IMR er tatt i bruk i en rekke land, også i Norge (Mandelid, Lid & Färdig, 2013). Det er utviklet undervisningsmateriell om IMR som er tilgjengelig på hjemmesiden til SAMSA http://store.samhsa.gov/product/Illness-Management-and-Recovery-Evidence-Based-Practices-EBP-KIT/SMA09-4463.

Det er foretatt noe evalueringsforskning innen IMR, som viser bedring av symptommestring (Mueser mfl., 2006; Hassan-Ohayon, Roe & Kravetz, 2007) og positiv erfaring med selve programmet (Roe mfl., 2009).

Både WERP og WMR er videreutviklinger av IMR. Begge disse programmene har beholdt deler av IMR innen psykoedukasjon og symptommestring, mens de har styrket områder som fokus på håp, ressursorientering og sosiale relasjoner. For mer informasjon om WEPR, se Tierney & Kane, 2011, og om WMR, se Rychener, Salyers, Labriola & Little, 2009.

Andre artikler på psykiskhelsearbeid.no som beskriver IMR:

Et opplæringsprogram som fremmer bedringsprosesser

Ny recovery-behandling på full fart inn i Norge

Gir råd om ACT og recovery

CRM: Collaborative recovery model

CRM er introdusert både i kanadisk (Oades, Crowe & Nguyen, 2009) og australsk kontekst (Oades mfl., 2005; Prabhu & Browne, 2007). Her fremheves hvordan modellen bidrar som en støtte for klinikere i recoverybasert praksisutvikling. CRM består av to retningsgivende prinsipper og fire komponenter, samt seks opplærings- og treningsmoduler. CRM startet med opplæringsprogram for fagpersoner, og etter hvert er det utviklet moduler for egenutvikling for personer med egenerfaring, samt egne moduler for pårørende.

I alle modulene følges kjerneområdene for CRM og prinsippene om Recovery som en individuell prosess, Samarbeid og støtte til autonomi, Endringsorientering, Ressurs- og verdiorientering, Samarbeidsbaserte visjoner og mål, samt Samarbeidsbaserte handlingsplaner og oppfølging. Erfaringer fra denne modellen understreker nødvendigheten av kompetanseutvikling og holdningsendringer.

En av artiklene dokumenterer at CRM ble godt mottatt både av brukere og fagpersoner (Prabhu & Browne, 2007). Fagpersonene opplevde det samtidig krevende at recoveryorientert arbeid utfordrer den etablerte virksomheten. Jevnlig opplæring og tilrettelagte møteforum var viktig for å støtte fagpersonene i samarbeidende recoveryorienterte praksiser. Nært samarbeid både med brukere og pårørende var avgjørende.

Forfatterne understreker at den nye recovery- og samarbeidsorienterte tjenesten ble opplevd som effektiviserende ved fokuset på personen, og ga bedre koordinering innenfor og mellom tjenestenivåene. Ledernes sentrale rollen ble understreket. Dette gjelder både i oppfølging og støtte for hele organisasjonen, og i forhold til å endre omgivelsene, slik at de blir mer ressursorienterte og inviterende til vekst og utvikling.

WRAP: Wellness Recovery Action Plan

WRAP er utarbeidet av Mary Ellen Copeland, i samarbeid med personer med egenerfaring, og brukes i mange internasjonale praksiser (http://www.mentalhealthrecovery.com/wrap/; Oshodi & Rush, 2011). Her identifiseres fem områder som er nødvendig for recovery: håp, personlig ansvar, utdanning, kunne fremme sin sak (self-advocacy) og støtte.

WRAP defineres som en arbeids- og recoverymodell som er utviklet for å sikre helse og velvære, reduksjon av symptom og plager, styrking av egen rolle og eget ansvar, samt bedring av livskvaliteten. WRAP kan bli brukt sammen med ulike andre behandlingsopplegg som personen selv velger. WRAP er også inkludert som en av fire tilnærminger i den skotske utviklingen av recovery og opplærings-programmer (Smith-Merry m.fl., 2011). Man finner at WRAP hadde en avgjørende betydning for brukere og ansatte i deres opplæring til recoveryorienterte praksiser.

Peer – support-modeller

Peer - support kan best beskrives som personer som selv har hatt erfaringer med psykisk uhelse, og som vil bruke disse erfaringene til å støtte og hjelpe andre som er i en tilsvarende situasjon. I norsk sammenheng kan dette omtales som likemenn eller likemannsarbeid, erfaringskonsulenter, brukermedvirkere eller personer med egenerfaring.

Utviklingen av peer-support modeller i recoveryorienterte praksiser i psykisk helsefeltet startet ved inngangen til 2000 - tallet, inspirert av tilsvarende modeller i somatiske helsetjenester (Davidson,Tondora, Lawless, O’Connell & Rowe, 2009). I dag finnes det en rekke modeller for peer-support, hvor det grunnleggende er at personer med egenerfaring skal bruke sin erfaring med recovery både personlig, i opplæringssammenheng og som tjenestetilbud i samarbeid med andre brukere og ansatte (Buckley mfl., 2007;Resnick & Rosenheck, 2008; Walsh & Boyle, 2009; Barlow, Waegemakers Schiff, Chugh, Rawlinson, Hides & Leith, 2010; Fukui, Davidson, Holter & Rapp, 2010; Bologna & Pulice, 2011; Latimer,Bond & Drake, 2011;Van Gestel-Timmermans mfl., 2012).

De overnevnte studier viser til et mangfold av peer–support modeller, fra personlige og gruppebaserte involveringer i møte med andre brukere, utdanningsprogrammer for brukere, utdanningsprogrammer for ansatte, utdanningsprogrammer for begge grupper og i forskning og forskningsledelse.

Andre opplæringsmodeller

Center for Psychiatric Rehabilitation ved Farkas, Gagne, Anthony & Chamberlin (2005), trekker fram noen sentrale dimensjoner ved implementering av evidensbaserte, recoveryorienterte programmer. Disse defineres som verdier eller retningsgivende prinsipper for praksis, og omfatter personorientering, personinvolvering, selvbestemmelse og valgmulighet, samt troen på vekstmuligheter.

• Personorientering handler om at tjenestene må se personen som en med ressurser og muligheter, talent og interesser, så vel som en som har utfordringer. Altså som et helt menneske og ikke som en diagnose eller en «sak».
• Personinvolvering fokuserer på menneskers rett til full deltakelse og samarbeid når det gjelder planlegging, tiltak og evaluering av tilbud som skal støtte recoveryprosessen.
• Selvbestemmelse og valgmulighet handler om personens rett til å ta selvstendige valg i alt som angår den enkeltes vei framover. Dette gjelder mål, hvilke tjenester og aktiviteter som ønskes, tid og sted som er mest ønskelig for ulike tiltak, og hva et godt resultat er.
• Troen på vekstmuligheter fokuserer på håpet for fremtiden, og den iboende styrke og kapasitet i alle mennesker til å komme seg videre, uansett hvor umulig det kan se ut i øyeblikket.

Verdier danner så grunnlaget for organisasjonsutvikling og personalsammensetting. I organisasjonen utvikles målsettinger basert i verdigrunnlaget, og det identifiseres handlingsorienterte resultatmål. Dette kan være å ha arbeid, å ha et hjem, å trene, å ha kontroll på symptomer, å redusere medisiner med bivirkninger og/eller å trives. Målsettingene skal ikke være luftige og visjonære, men konkrete og hverdagsnære og forståelige for brukere, pårørende, fagfolk og ledere.

Det vil også bli utviklet bestemmelser for policy som reflekterer de fire kjerneverdiene, prosedyrer som sikrer at mål og policyer gir meningsfull retning for praksis og utdanningsprogrammer basert i dette. Det legges vekt på en bevisst personalpolitikk, veiledning og kompetanseutvikling.

Referanser

Alakeson, V. & Perkins, R. (2012) Implementing Recovery through Organisational Change

Briefing Paper 2. Centre for Mental Health.

Boardman, J. & Friedli, L. (2012). Implementing Recovery through Organisational Change

Briefing Paper 3. Centre for Mental Health.

Bologna, M. J., & Pulice, R. T. (2011). Evaluation of a peer-run hospital diversion program:

A descriptive study. American Journal of Psychiatric Rehabilitation, 14(4), 272-286. doi:

http://dx.doi.org/10.1080/15487768.2011.622147

Buckley, P., Bahmiller, D., Kenna, C. A., Shevitz, S., Powell, I., Fricks, L. (2007):

Resident education and perceptions of recovery in serious mental illness: Observations and

commentary. Academic Psychiatry, 31, 6, pp. 435-438

Davidson, L., Tondora, J., Lawless, M. S., O’Connell, M. J., & Rowe, M. (2009). A

Practical guide to recovery-oriented practice: tools for transforming mental health care. New

York: Oxford University Press.

Farkas, M., Gagne, C., Anthony, W., & Chamberlin, J. (2005). Implementing recovery

oriented evidence based programs: identifying the critical dimensions. [Research Support,

N.I.H., Extramural Research Support, U.S. Gov’t, P.H.S.]. Community Mental Health Journal,

41(2), 141-158.

Fukui, S., Davidson, L. J., Holter, M. C., & Rapp, C. A. (2010). Pathways to recovery

(PTR): impact of peer-led group participation on mental health recovery outcomes. [Research

Support, Non-U.S. Gov’t]. Psychiatric Rehabilitation Journal, 34(1), 42-48. doi: http://dx.doi.

org/10.2975/34.1.2010.42.48

Hasson-Ohayon, H., Roe, D., & Kravetz, S. (2007). A radomized controlled trial of the

effectiveness of the illness management and recovery program. Psychiatric Services, 58(11),

1461-1466. doi: http://dx.doi.org/10.1176/appi.ps.58.11.1461

Latimer, E. A., Bond, G. R., Drake, R. E. (2011). Economic Approaches to Improving Access

to Evidence-Based and Recovery-Oriented Services for People With Severe Mental Illness.

Canadian Journal of Psychiatry-Revue Canadienne De Psychiatrie, 56, 9, pp. 523-529

Mandelid, L. J., Lid, B., & Färdig, R. (2013). IMR- Illness Management and Recovery:

Strukturert psykoedukasjon gjennom kobling av evidensbaserte og erfaringsbaserte tilnærminger

i et dagbehandlingsprogram ved psykoser.  Dialog: bulletin for SEPREP, 23(2), 44-54.

Mueser, K. T., Meyer, P. S., Penn, D. L., Clancy, R., Clancy, D. M., & Salyers, M. P. (2006).

The Illness Management and Recovery program: rationale, development, and preliminary

findings. [Multicenter Study]. Schizophrenia Bulletin, 32 Suppl 1, S32-43.

Oades, L., Crowe, T., & Nguyen, M. (2009). Leadership coaching transforming mental

health systems from the inside out: The Collaborative Recovery Model as person-centred

strengths based coaching psychology. International Coaching Psychology Review, 4(1), 26-36

 Oades, L., Deane, F., Crowe, T., Lambert, W. G., Kavanagh, D., & Lloyd, C. (2005).

Collaborative recovery: An integrative model for working with individuals who experience

chronic and recurring mental illness. [Review]. Australasian Psychiatry, 13(3), 279-284. doi:

http://dx.doi.org/10.1111/j.1440-1665.2005.02202.x

Oshodi, A., & Rush, G. (2011). Recovery from mental illness: Changing the focus of mental

health services. Irish Journal of Psychological Medicine, 28(3), 161-164.

Perkins, R., Repper, J., Rinaldi, M. & Brown, H. (2012). Implementing Recovery through

Organisational Change Briefing Paper 1. Centre for Mental Health.

Prabhu, R., & Browne, M. O. (2007). A recovery-based outreach program in rural Victoria.

Australasian Psychiatry, 15(2), 120-124.

Repper, J ( 2013). Implementing Recovery through Organisational Change Briefing Paper 7.

With contributions from Aldridge, B., Gilfoyle, S., Gillard, S., Perkins, R. & Rennison, J.

ImROC Implementing Recovery through Organisational Change Briefing Paper 4. Machin,

K. & Repper, J. (2013), ImROC

Resnick, S. G., & Rosenheck, R. A. (2008). Integrating peer-provided services: a quasi

experimental study of recovery orientation, confidence, and empowerment. [Research

Support, Non-U.S. Gov’t]. Psychiatric Services, 59(11), 1307-1314. doi:

http://dx.doi.org/10.1176/appi.ps.59.11.1307

Roe D, Hasson-Ohayon I, Salyers MP, Kravetz S. (2009). A one year follow-up of illness

management and recovery: participants’ accounts of its impact and uniqueness. Psychiatric

Rehabilitation Journal, 32(4):285-91

Rychener, M., Salyers, M. P., Labriola, S., & Little, N. (2009). Thresholds’ wellness

management and recovery implementation. [Review]. American Journal of Psychiatric

Rehabilitation, 12(2), 172-184. doi: http://dx.doi.org/10.1080/15487760902813186

Shepherd, G., Boardman, J. & Burns, M. (2010), Implementing Recovery – A methodology

for organisational change. Centre for Mental Health

Tierney, K. R., & Kane, C. F. (2011). Promoting wellness and recovery for persons with

serious mental illness: a program evaluation. Archives of Psychiatric Nursing, 25(2), 77-89. doi:

http://dx.doi.org/10.1016/j.apnu.2010.07.006

van Gestel-Timmermans, H., Brouwers, E. P., van Assen, M. A., & van Nieuwenhuizen,

C. (2012). Effects of a peer-run course on recovery from serious mental illness: a randomized

controlled trial. Psychiatr Serv, 63(1), 54-60. doi: 10.1176/appi.ps.201000450

Walsh, J., & Boyle, J. (2009). Improving acute psychiatric hospital services according to

inpatient experiences. A user-led piece of research as a means to empowerment. [Research

Support, Non-U.S. Gov’t]. Issues in Mental Health Nursing, 30(1), 31-38. doi:

http://dx.doi.org/10.1080/01612840802500733