Ny rapport om medias dekning og fremstilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne glemmer nesten bort psykisk helse, men er likevel verdt å lese.
Seniorforskere:
Elisabeth Eide (prosjektleder, HiOA), Jan Grue (post-doc-stipendiat, UiO) og
Tonje Vold (førsteamanuensis, HiOA)
Øvrige bidragsytere: Fillip-André Baarøy, Marie Gjerver, Rachel Sande Jacobsen og
Markus Weisser
Ressursgruppe: Eli Didriksen, Ann-Kristin Krokan, Lisbeth Morlandstø, Ingvar Tjøstheim, Berit Vegheim og Bente Skansgård
Den ferske rapporten Stort felt - liten dekning. Medierepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne er, med ett unntak, utarbeidet av forskere og studenter ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, på oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Rapporten er, med sine 248 sider, omfangs- og innholdsrik, og presenterer medierepresentasjonen av mennesker med nedsatt funksjonsevne fra ulike vinkler og med utgangspunkt i ulike kilder.
Vi får en gjennomgang av tidligere forskning på feltet, teori og modeller, gjennomgang av et utvalg av aviser (1993, 2003, 2013), de ideologiske premissene for realityserien Ingen grenser, medieframstillinger av Paralympics-utøver, funksjonshemmedes muligheter for jobb i media, den norske journalistutdanningens bidrag til en nyansert mediedekning av funksjonshemmede, stolthetsparaden, og funksjonshemmede medieaktørers versjoner.
Forskerne har blant annet funnet en nedgang i pressedekningen fra 1993 - 2013 og at oversikten tyder på ”marginalisering av store menneskegrupper”. I artiklene (1331 registrerte oppslag) er rettigheter/jus det mest representerte temaet (16 prosent), fulgt av politikk (12 prosent).
Over halvparten av oppslagene kan kategoriseres som ”nyhetsoppslag”, men forskerne finner en utvikling gjennom den undersøkte perioden: Nyhetsstoffet går kraftig ned, mens kommentarer og leserbrev o.l (”meningsstoff”) øker i omfang.
Men: ”...når det totale antallet artikler som eksplisitt tar for seg funksjonshemming går ned, indikerer det en lavere prioritering fra redaksjonenes side.”
Om reality-serien Ingen grenser sier forskerne: Den”gir et positivt, men overveiende dekontekstualisert bilde av funksjonshemning. Om løsningen på å stille svakere alltid er å ville mer og yte hardere, så vil, i siste instans, et mindretall komme i mål.”
Forskerne konkluderer slik om de øvrige hovedtemaene de har undersøkt:
Foruten kategorien «uspesifisert» er «psykisk utviklingshemmede» den største kategorien i forskernes utvalg, fulgt av samlekategorien «andre diagnoser”. Deretter følger ”synshemming” og ”bevegelseshemming” (like store).
Forskerne erkjenner at de ikke har gjort en god nok jobb når det kommer til mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne:
”I ettertid ser vi at for å fange opp flere resultater innen feltet psykososial funksjonsnedsettelse (psykisk helse) burde vi hatt med flere søkeord. Mange oppslag innen dette feltet er sluppet gjennom våre forholdsvis grove garnmasker.”
Det er grunn til å forsterke forskernes kritikk av seg selv. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det ikke finnes et eget kapittel, eller i hvert fall klarere referanser, knyttet til medierepresentasjonen av mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne.
Den store institusjonaliseringen av mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser er ikke lengre borte enn at dette burde vært tematisert. Den omfattende diskrimineringen og stigmatiseringen som ligger i at denne gruppa er en av de mest underrepresenterte i arbeidslivet og i verdsatte roller andre steder i det offentlige rom, burde vært tydeligere adressert.
Når man ser på forskernes ressursgruppe, finner man at denne har i hvert fall to sterke brukeraktivister med ståsted i henholdsvis bevegelseshemning og synshemning, mens psykososiale funksjonsnedsettelser i beste fall er representert ved en som har forsket på dette temaet.
Det er grunn til å peke på slike forhold om og om igjen, ellers vil mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser fortsette å være ”en utgruppe for utgruppa”.
På et punkt ville muligens konklusjonen blitt en annen, om man for eksempel hadde brukt søkeordene ”galskap” og ”galning” / ”gærning”:
”Det er svært liten bruk av sterkt nedsettende uttrykk som «evneveik», «åndssvak» eller «krøpling».”
Men når forskerne svikter, får vi stole på oss selv. På naphabloggen finnes i hvert fall to innlegg som tar for seg deler av representasjonen av mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser i avisspaltene:Vi knytter ikke "galskap" til psykisk lidelse i samtid og Galskap i Norge.
Innvendingene i de to foregående avsnittene er vesentlige, men når de nå er nevnt, er det likevel slik at rapporten absolutt er verd å lese. De ulike kapitlene berører en rekke temaer som også er relevante for vår del av feltet, selv om savnet av referanser til mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser og deres situasjon gjør at deler av teksten kan oppleves som både hjemlig og fremmedgjørende på samme tid.
Særomsorgstenkningen, og dermed også stigmatiseringen og diskrimineringen, gjenspeiler seg fortsatt i såvel språkbruk som tjenester på psykisk helsefeltet. Det er derfor nødvendig for både tjenestebrukere og tjenesteytere å sette seg inn i teori og empiri fra forskningen om funksjonshemmede.
Til slutt et lite tips til deg som har dårlig tid, og bare er interessert i det som eksplisitt refererer til nedsatt psykososial funksjonsevne: Gå inn i Rediger i pdf-dokumentet, velg Søk etter, og skriv inn søkeordet psykisk i det markerte søkefeltet, så kan du hoppe fra forekomst til forekomst ved å klikke på pilsymbolene til høyre for søkefeltet.
Seniorforskere:
Elisabeth Eide (prosjektleder, HiOA), Jan Grue (post-doc-stipendiat, UiO) og
Tonje Vold (førsteamanuensis, HiOA)
Øvrige bidragsytere: Fillip-André Baarøy, Marie Gjerver, Rachel Sande Jacobsen og
Markus Weisser
Ressursgruppe: Eli Didriksen, Ann-Kristin Krokan, Lisbeth Morlandstø, Ingvar Tjøstheim, Berit Vegheim og Bente Skansgård
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforskning AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på Napha.no?