I rapporten "Recoveryorienterte praksiser, en systematisk kunnskapssammenstilling" oppsummeres blant annet litteratur om utvikling av recoveryorienterte praksiser. Her gjengis rapportens beskrivelse av strategier og retningslinjer for å lykkes med dette.

Paradigmeskrifte eller avgrensede recoverymodeller

Gjennom litteraturstudiene blir det tydelig at det er to grunnleggende, ulike strategier for recoveryorientering av og i psykisk helsepraksiser. På den ene siden finner vi miljøer som ser nødvendigheten av et paradigmeskifte for å kunne snakke om en helhetlig recoveryorientert praksis. Her arbeider man med en omfattende endring av hele organisasjonen ut fra en recoveryforståelse.

På den andre siden finner vi miljøer som innfører mer avgrensede recoverymodeller, som brukes sammen med ulike andre behandlings- og rehabiliteringstilbud. Her er ikke et paradigmeskifte eller en grunnleggende omorganisering nødvendigvis noe tema. I artikkelen "Recoverymodeller og opplæringsprogram" (publiseres 16. mai) presenteres noen av de modeller og opplæringsprogram som finnes.

Målrettet undervisning i regi av brukere

I en australsk studie (Hungerford & Fox, 2013) undersøkes ulike utfordringer knyttet til implementering av recoveryorienterte tjenester. Målet var å identifisere hva utfordringene handlet om, og å bidra med noen anbefalinger til håndteringen av dem.

Brukere ble intervjuet om sine erfaringer med recoveryorienterte praksiser. De formidlet en opplevelse av usikkerhet både hos fagpersoner og i brukergruppen om hva recoverytjenester skal være. De opplevde også at fagpersoner praktiserte «hold fingrene fra fatet», heller enn å styrke samarbeidet med brukere, pårørende og samarbeidspartnere. Løsningene på disse problemene inkluderte blant annet en mer målrettet undervisning i regi av brukere (Hungerford & Fox, 2013).

Fagpersoner nærmest brukerne er nøkkelpersoner

En kanadisk studie (Piat, Sabetti & Bloom, 2010) tar opp lederes perspektiver på implementering av recovery i psykiske helsetjenester i Canada. De er opptatt av den sentrale rolle ledere har i slike omfattende endringsprosesser. I denne studien ble lokalbaserte tjenester vurdert som mest åpne for recoveryorienterte praksiser, og «førstelinjen» - de som er nærmest brukere og pårørende - som nøkkelpersonene i systemendringene. Lederne beskrev sin rolle som begrenset til å sørge for overordnede strategier og økonomiske rammer.

USA og England

Tilsvarende kjerneområder går igjen i andre studier som oppsummerer strategier for utvikling og implementering av recoveryorienterte praksiser (Jacobsen & Curtis, 2000; Robertson & Wolfson, 2004; Davidsson mfl., 2007; Farkas, 2007; Ramon mfl., 2009; Tew mfl., 2011; Glover, 2012; Perkins & Slade, 2012). I disse artiklene kan du se noen eksempler:

Recoveryorientert praksiser i Connecticut, USA (publiseres 9. mai)

Implementing Recovery through Organisational Change (ImROC) i England

Psykisk uhelse=livserfaringer

I noen miljøer som arbeider med recoveryorientering er det stort fokus på personens egen aktive rolle og egenkontroll. Andre steder er man mer opptatt av lokalmiljøer, strukturelle samfunnsforhold, levekår og maktforhold. Tew (2005) peker på noen grunnleggende forhold knyttet til sosiale perspektiver på psykisk helse og recoveryorienterte praksiser:

• Det er en forutsetning å avvikle «oss» og «dem»-tenkingen som gir inntrykk av at det finnes to kategorier av mennesker. De «normale» og de «gale». Psykisk helse og uhelse må betraktes som livserfaringer og uttrykk integrert i det hverdagslige.
• Et sosialt perspektiv forplikter til helhetlig tenking og et forsøk på å forstå psykisk helse kontekstuelt. Dette innebærer oppriktig å undersøke hva som foregår sammen med den det gjelder og de som er rundt ham eller henne.
• Man må anerkjenne den forståelse personen selv gir til hendelser, sammenhenger og situasjoner. Dette innebærer å lytte etter mening, og sammen med personen forsøke å utvikle forståelse og enes om veier videre.
• Makt og posisjoner er en integrert del av det å forstå en situasjon og en person. I recoveryorienterte praksiser må det arbeides mot stigma, urettferdighet, fremmedgjøring og marginalisering. Det må jobbes for praktiske løsninger, gode rammebetingelser for den enkelte, gode sosiale miljøer og et mer inkluderende samfunn (Tew, 2005; Pilgrim, 2009; Boewink, 2012; Davidson mfl., 2012; Ryan mfl., 2012).

Endring av maktforhold

I en rekke miljøer og land foregår det nå implementering av recoveryorienterte praksiser (Davidson mfl., 2009; Slade 2009; Farkas 2012; Shepherd mfl., 2008). Slade (2012) understeker at det for de fleste psykiske helse- og velferdstjenester er krevende å bevege seg fra tradisjonelle praksismodeller til recoveryorientert praksiser. Utfordringene handler særlig om å forstå de grunnleggende implikasjoner et paradigmeskifte som dette innebærer.

En bevegelse mot recovery innebærer å forstå og endre på maktforhold. Et eksempel er at det i slike praksiser er brukerens forståelse og ekspertise som skal ha forrang - ikke fagpersonens.

Oppsummert er det noen sentrale strategier for helhetlig recoveryorientert praksisutvikling som ser ut til å gå igjen:

• recoveryutdanning
• kulturendring i tjenestene
• brukeransettelser og brukerstyrte tjenester
• recoverybaserte kartleggings- og evalueringsverktøy
• resultatmål

Recoveryutdanning

Det legges særlig vekt på å ta i bruk erfaringskunnskap og recoveryforskning, og å se dette som en sentral del av kunnskapsgrunnlaget. Ulike etter- og videreutdanningsprogram etableres som en nøkkeldel av omorganiseringsprosessen. Utdanningstilbudene kan  være spesielt tilrettelagt for brukere, pårørende, ledere eller fagpersoner. Alternativt kan det være fellesprogram, nettopp fordi recoverybaserte praksiser ønskes utviklet i fellesskap mellom de overnevnte gruppene. Fellesprogram anses å være viktige når nye praksiser innebærer nye roller og samarbeidsformer for alle, samt for andre policyer og lederstrukturer.

I England har man etablert Recovery Colleges (Perkins & Slade, 2012). Disse er i stor grad utviklet og ledet av personer med egenerfaring. I de ulike utdanninger er det også program rettet mot kompetanseutvikling og veiledning for erfaringskonsulenter. Dette er personer med egenerfaring, som ansettes i tjenestene som et sentralt bidrag i tjenesteutviklingen. Det understrekes at holdningene og samarbeidspraksisene til fagpersoner må endres for å oppnå varig endring av psykisk helse- og velferdstjenestene. Brukerstyrte utdanningsprogram er en viktig strategi for å oppnå varig endring (Davidson mfl., 2008; Shepherd mfl., 2008; Farkas, 2012).

Kulturendring i tjenestene

Den daglige praksis må gjennomgå en grunnleggende endring, særlig i forhold til hvordan samarbeidet og relasjonene mellom fagpersoner, brukere og pårørende fungerer. Recoveryorienterte praksiser forutsetter økt kontroll for personen, reduserte maktforskjeller, langt større fokus på sosial inkludering og kontakt med lokalmiljøet, samt et hovedfokus på håp og «livet utenfor problemene». Denne kulturendringen gjelder for organisasjonen som helhet, og integreres i rekruttering, veiledning, planlegging og policyutvikling. Språk og samværsformer er også en del av dette.

Brukeransettelser og brukerstyrte tjenester

En bredere sammensatt fagpersongruppe vektlegges i tjenesteutviklingen. De tradisjonelle faggruppene må reorienteres både i forhold til de mellommenneskelige relasjonene og innholdet i tjenestene. Fokus på jobb, økonomi, hjem og livet i lokalmiljøet, samt arbeid mot stigma og eksklusjon, er noe av det mest sentrale. Dette innebærer at rammebetingelsene for praksis også må endres, slik at fagpersonene får autonomi til å arbeide recoverybasert.

Erfaringskonsulenter er en naturlig del av fagpersongruppen. Egne utdanningsprogram ivaretar deres behov for kompetanseutvikling, slik at erfaringskunnskap kan integreres med fagkunnskap. Brukerstyrte tilbud som drop-in sentra, krisetilbud, selvhjelpsgrupper og alternativ til innleggelser, er vanlige deler av et helhetlig recoveryorientert praksistilbud (Jacobsen & Curtis 2012; Shepherd mfl., 2008).

Referanser

Davidson, L., Tondora, J., O’Connell, M. J., Kirk, T., Jr., Rockholz, P., & Evans, A. C (2007). Creating a recovery-oriented system of behavioral health care: moving from concept to reality. Psychiatr Rehabil J, 31(1), 23-31.

Davidson, L., Tondora, J., Lawless, M. S., O’Connell, M. J., & Rowe, M (2009). A Practical guide to recovery-oriented practice: tools for transforming mental health care. New York: Oxford University Press.

Farkas, M (2007). The vision of recovery today: what it is and what it means for services.World Psychiatry, 6(2), 68-74.

Farkas, M., Gagne, C., Anthony, W., & Chamberlin, J (2005). Implementing recovery oriented evidence based programs: identifying the critical dimensions. [Research Support,N.I.H., Extramural Research Support, U.S. Gov’t, P.H.S.]. Community Mental Health Journal,41(2), 141-158

Glover, H (2012). Recovery, lifelong learning, empowerment and social inclusion: Is a new paradigm emerging? [References]Empowerment, lifelong learning and recovery in mental health:Towards a new paradigm (s. 15-35). New York, NY: Palgrave Macmillan.

Hungerford, C., & Fox, C(2013). Consumer’s perceptions of Recovery-oriented mental health services: An Australian case-study analysis.Nurs Health Sci. doi: 10.1111/nhs.12088

Jacobson, N., & Curtis, L (2012). Recovery as policy in mental health services: Strategies emerging from the states.Psychiatric Rehabilitation Journal, 23(4), 333-341.

Perkins, R., & Slade, M (2012). Recovery in England: transforming statutory services?[Research Support, Non-U.S. Gov’t].International Review of Psychiatry, 24(1), 29-39. doi:http://dx.doi.org/10.3109/09540261.2011.645025

Piat, M., Sabetti, J., & Bloom, D (2010). The transformation of mental health services to a recovery-orientated system of care: Canadian decision maker perspectives.International Journal of Social Psychiatry,56(2), 168-177. doi:http://dx.doi.org/10.1177/0020764008100801

Pilgrim, D (2009). Recovery from mental health problems: scratching the surface without ethnography. Journal of Social Work Practice, 23(4), 475-487. doi: http://dx.doi.org/10.1080/02650530903375033

Ramon, S., Shera, W., Healy, B., Lachman, M., & Renouf, N (2009). The rediscovered concept of recovery in mental illness: a multicountry comparison of policy and practice. International Journal of Mental Health, 38(2), 106-126.

Roberts, G., & Wolfson, P (2004). The rediscovery of recovery: Open to all. Advances in Psychiatric Treatment,10(1), 37-48. doi: http://dx.doi.org/10.1192/apt.10.1.37

Ryan, P., Ramon, S., & Greacen, T (2012). Empowerment, lifelong learning and recovery in mental health: Towards a new paradigm.New York: Palgrave Macmillan.

Shepherd, G., Boardman, J. & Burns, M (2010), Implementing Recovery – A methodology for organisational change.Centre for Mental Health

Slade, M (2009). Personal recovery and mental illness: a guide for mental health professionals. Cambridge: Cambridge University Press.

Slade, M (2012). Everyday solutions for everyday problems: how mental health systems can support recovery.Psychiatr Serv, 63(7), 702-704. doi: 10.1176/appi.ps.201100521

Tew, J (2005). Core themes of social perspectives. I J. Tew (Red.), Social perspectives in mental health: developing social models to understand and work with mental distress (s.13-32). London: Jessica Kingslay Publishers.

Tew, J., Ramon, S., Slade, M., Bird, V., Melton, J., & Le Boutillier, C (2012). Social Factors and Recovery from Mental Health Difficulties: A Review of the Evidence. British Journal of Social Work, 42(3), 443-460. doi: 10.1093/bjsw/bcr076