Kjære minister.

Gratulerer med ny jobb!

Det er sikkert mange som vil ha oppmerksomheten din nå. Vi som er engasjert på psykisk helsefeltet er vant til å stille oss pent i kø bak somatikken og bak ganske mye annet. Men før eller siden må du hilse på oss også. Da kan det kanskje være greit å vite litt om oss på forhånd?

Jeg skal ikke trette deg med detaljer. Du har sikkert medarbeidere som kan fortelle deg mye. Men de ser jo verden fra sin byråkratiske synsvinkel. Og de har vel sine interesser å forsvare, de også?

Mange som ikke blir friske

Det spørs for eksempel om de vil minne deg på at det er et paradoks at til tross for at vi har lege- og psykologdekning i verdenstoppen, så er det forbausende mange som ikke blir friske.

Mange hangler rundt i systemet i årevis. Mange får hjelp for noe av det de sliter med, men får ikke hjelp til det som skal til for at alt faller på plass. Mange blir uføre. Mange blir uføre tidlig.

En ung dame jeg nylig har blitt kjent med, kaller det ”det manglende sikkerhetsnettet”. -De distriktspsykiatriske sentrene er fine for dem som passer inn i de standariserte behandlingspakkene som er på mote nå, men hva med oss som ikke passer inn? Hvor er sikkerhetsnettet?

For noen år siden snakket vi mye om ”tredjedelssamfunnet”. Vi har endt opp med et samfunn der mange har det ekstremt bra, nesten uansett målestokk, men prisen vi må betale, er at forskjellene er blitt store.

Jeg ser ofte tall på psykisk helsefeltet som peker i retning av det samme. 60 - 80 % blir friske (hva nå det måtte bety i denne sammenheng). Det må i sin tur bety at pluss minus 30 % ikke blir friske. Når vi vet at 25-50% (avhengig av hvordan man måler) av alle mennesker rammes av psykiske problemer, er det altså mange mennesker som kanskje ikke får den hjelpen de trenger. Vi snakker her om mye lidelse og mange tapte kroner.

De distriktspsykiatriske sentrene er for alle

Min første utfordring til deg er å ta dette på alvor: vi opprettet ikke dps-ene for at de skulle bli nye høyborger for en ny faggruppe (psykologer) som er ivrige etter å gjøre det de liker og kan best, nemlig å drive ”psykoterapi”.

Du må se til at dps-ene blir de inkluderende psykisk helse-sentrene de var ment å være, og ikke eksklusive institusjoner for ”de rette fagfolkene” og ”de rette pasientene”. Det skal være et sikkerhetsnett for alle.

Strukturell empati

Den neste utfordringen henger sammen med den første. Du vil nemlig møte mange ledere som prøver å overbevise deg om at tjenestene de driver samhandler som bare det. Du vil få mange eksempler på byråkratiske grep som er tatt og som vil bli tatt.

Men det som er interessant for brukerne, er om de opplever sømløse tjenester og ”sømløse tjenesteutøvere”. For å rette oppmerksomheten mot dette, har jeg begynt å bruke begrepet ”strukturell empati”. Du kan godt få låne det, hvis du vil.

Det hjelper nemlig lite om vi møter psykisk helsearbeidere med god evne til innlevelse når vi omsider har kommet så langt som til kontoret deres. Det er jo ikke på legens eller psykologens kontor vi lever våre liv.

Vi vil ha tjenester som styrker oss i hverdagen. Vi vil ha tjenester som tar utgangspunkt i våre nettverk. Vi vil ha tjenester på våre ordinære arenaer. Vi vil ha tjenester som bidrar til universell utforming for psykisk helse, slik at vi unngår å få problemer, og slik at vi, om vi nå likevel skulle få problemer, likevel kan delta overalt.

For å få til dette, må tjenesteutøvernes evne til strukturell empati være like utviklet som evnen til individuell empati.

Vi trenger nye metaforer

Vi har så langt beveget oss mest på tjeneste- og systemnivå. Du skal få en utfordring på samfunnsnivå også:

Vi trenger nye metaforer på psykisk helsefeltet. Jeg har lenge stusset over at når vi snakker om helse, snakker vi alt overveiende om fysisk helse. Og når vi snakker om fysisk helse, snakker vi om helse i den positive betydningen av ordet: vi snakker om sunn mat, frisk luft, friluftsliv, trening og fellesskap.

(Fysisk) helse kan vi snakke om over alt: rundt lunsjbordet i kantina, rundt middagsbordet med familie og venner og i det offentlige rom.

Det er annerledes med psykisk helse. Vi har ikke et tilsvarende positivt språk for dette fenomenet. Selv om psykisk helsetjenestene i dag er mindre segregert enn de var for et par tiår siden, er det i mindre grad slik med fenomenene:

Psykisk helse blir fortsatt kjapt til et spørsmål om psykisk lidelse, psykiatri, sykdom, institusjoner, medisiner, tvang og kriminalitet.

Psykisk helse og kultur

En løsning kan være å i større grad gjøre kulturen til en dominerende psykisk folkehelsearena, slik idrett og friluftsliv har blitt det for den fysiske folkehelsa. Det er jo en kjensgjerning at mange av våre mest betydelige kunstnere har hatt en så sterk følsomhet at det tidvis har slått over i psykiske problemer.

Likevel ser vi at kulturlivet fortsatt primært er en arena for ”de kronisk friske” blant oss. Det er et paradoks at vi hyller følsomheten, men fortsetter å stenge ute dem som føler for mye og som føler for mye på feil måte og på feil sted.

Jeg vet at du ikke kan vedta verken nye metaforer eller et nytt kulturliv. Men du kan ta en prat med vår nye kulturminister og se om dere sammen kan bidra til å gjøre både helsevesenet, kulturlivet og samfunnet rausere og mer inkluderende.

Det er mye mer jeg kunne ha tenkt meg å utfordre deg på og diskutere med deg. Hvis du er interessert, finner du et utall temaer på NAPHA-bloggen, på NAPHAs hjemmeside og i kunnskapsbasen psykiskhelsearbeid.no.

Lykke til i den nye jobben!

Hilsen Odd

...

[i] Denne artikkelen er en forkortet og bearbeidet versjon av artikkelforfatterens blogginnlegg http://www.napha.no/content/4516/Kjare-Jonas (Publisert 01.10.2012) (Lest 29.05.2014)