Stedene vi er på preger livene våre. Slik er det også for institusjoner i psykisk helsearbeid. -Gode steder bør formidle håp, sier Inger Beate Larsen. Her kan du lese mer om hennes doktorgradsarbeid.
Sykepleier og forsker Inger Beate Larsen har reist rundt i Norge og besøkt gamle tuberkulosehjem som nå har blitt til DPS. Hun gjorde interessante funn om hvordan brukere og personale opplevde det å være i husene. Arbeidet ble til en doktorgrad.
Ifølge Larsen har stedets betydning for hvordan man har det, ikke hatt mye fokus i psykisk helsearbeid.
-Steder er viktig for hvem vi er og hvem vi kan bli, og jeg synes dette er veldig underkommunisert i forskningen på psykisk helsearbeid. Mye av den handler om det relasjonelle og det kontekstuelle, men her utelates det ofte at de materielle omgivelsene kan ha betydning, sier Larsen.
Hun dro til gamle tuberkulosehjem i Larvik, Sandefjord, Voss, Vefsn og Gibostad i Troms for å se om tidligere tiders stedsbruk har betydning for livet i institusjonene i dag.
-Jeg oppdaget at veldig mye av det som skjer nå ligner på det som skjedde under tuberkulosetiden. Det handler om å få frisk luft, hvile og komme seg bort fra hverdagen. Og det viste seg at pasientene satte veldig pris på dette, sier Larsen.
Samtidig hadde de fleste av personalet et helt annet syn.
-Personalet strevde veldig for å komme bort fra den ideologien. De ville drive effektiv behandling, og for dem var det et poeng at det ikke skulle være for trivelig på DPS-et, forteller Larsen.
Pasientene skulle ikke gro så fast der at de fikk vansker med å komme seg tilbake til dagliglivet igjen.
Forskeren oppdaget at pasientene likte å være i små rom, der de hadde stor nærhet til hverandre og personalet.
-Det ga en kommunikasjon på lik linje, utvisket forskjeller. Samtalen fikk et mer likeverdig preg. Pasientene satte stor pris på dette, mens personalet syntes det ble for tett, forteller hun.
Når praten ble for personlig, forlot de gjerne rommet, fordi de følte det de drev med ikke var god hjelp. Mens pasientene på sin side følte at de ble hjulpet.
-I en tid hvor desentralisering er viktig, ser det ut til at det er betydningsfullt for pasientene å komme bort til et DPS for å få det bedre. Samtidig ønsker de ikke at stedene skal ha et institusjonspreg. De vil ha en hjemlig atmosfære, forklarer Larsen.
Inger Beate Larsen er professor og underviser i psykisk helsearbeid ved Universitetet i Agder. Hun har arbeidet som psykiatrisk sykepleier i lukkede avdelinger i åtte år. Det var erfaringene hun hadde da som gjorde henne interessert i å studere nærmere hva rom gjør med den enkelte.
-Der jeg jobbet var man veldig opptatt av sikkerhet. Vi fikk for eksempel høre at vi kunne bruke et vakkert teppe som hang på veggen som skjold, om det skulle oppstå en vanskelig situasjon med en pasient. Dette gjorde noe med meg, forteller Larsen.
Før hun kommer med et annet eksempel:
-Tenk deg en institusjon med musikkrom. Når pasienten ser gitaren, kan han tenke: «-Jeg er en som kan spille gitar!»
Bygninger, rom og ting i rommet er i konstant samspill med oss, ifølge Larsen. Noen rom inviterer til dialog, andre til monolog. Og når man skal bygge omsorgsboliger, bør man gjøre det sammen med dem som skal bo i dem.
-Stedene må ha en type kvalitet for at folk ikke skal føle seg fremmedgjort. «Huset» i Kristiansand er et eksempel på et sted hvor folk føler seg velkomne.
-Man blir inkludert, møtes og kan løse verdensproblemer, men det er også helt ok om man heller velger å trekke seg tilbake.
- Hva bør kjennetegne hus, der det skal foregå godt psykisk helsearbeid?
-Gode hus å være i må være i stand til både å verne og beskytte de som oppholder seg der, og å formidle fremtidshåp. Det første sier seg vel selv, men det andre kan handle om noe så enkelt som å ha for eksempel aviser og PC tilgjengelig. Slike materielle ting minner brukerne på at det er en verden der ut som de skal tilbake til, sier Larsen, og fortsetter:
- Dersom brukeren skal være aktiv i å bestemme hva som hjelper best, er kanskje et viktig poeng å rive vaktrommene og flytte diskusjonen om hva som kan være til hjelp ut til et rom hvor brukeren og den profesjonelle kan snakke sammen og legge fremtidsplaner.
Inger Beate Larsen har også forsket på selvbiografier skrevet av mennesker som har pasienterfaring fra psykisk helsevern, og bruk av tvang i lukkede psykiatriske avdelinger.
Nå er hun opptatt med å forske på hvordan mennesker med psykiske problemer lever og bor ute i samfunnet.
NB: Fire av de fem tuberkuloseinstitusjonene Larsen besøkte var oppført, eid og drevet av Norske kvinners sanitetsforening (NKS). Det femte, Gibostad, oppført og eid av Troms fylke, men ulike veldedige organisasjoner betalte for sengene; også sanitetsforeningen.
Fakta om doktorgraden:
Tittel: “Det sitter i veggene”. Materialitet og mennesker i distriktpsykiatriske sentra.(2008).
Les mer om psykisk helse, brukerperspektiver og sammenhenger til samfunn, arkitektur og stedsforståelse her:
Institutt for psykososial helse forsker spesielt på kunnskapsgrunnlaget i psykisk helsearbeid og på utviklingen av nye praksisformer.
Se Psykiskhelsearbeid.nos temasider om forskningsmiljøer innen psykisk helsearbeid i Norge.
ÆRVERDIG: Tuberkulosehjemmet i Preståsen, Sandefjord, åpnet i 1930. Nå er det et DPS. (Foto: Sanitetsforeningen).
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
