Det må arbeides for et nytt, integrert psykisk helsefag, basert på det beste fra recovery-, dialogisme- og narrativ praksis-tradisjonene, og det beste fra den psykologiske og medisinske modellen.
I forrige uke døde Erling Jahn. Han var en bauta, i den norske, og i den nordiske brukerbevegelsen.
Erling Jahn var landsleder i Mental Helse i ni år. Han var blant annet gudfar for ungdomsorganisasjonen Mental Helse Ungdom, som er representert i panelet dere skal møte etter lunsj.
En av Erling Jahns viktigste kampsaker var kampen mot bruk av tvang på psykisk helsefeltet. Engasjementet for denne saken gjorde at han mot slutten av livet knyttet seg sterkere til We Shall Overcome.
Jeg oppfordrer alle til å lese Mette Ellingsdalens fine minneord om Erling Jahn på nettsidene til WSO.
Jeg ber om at vi reiser oss i respekt for Erling Jahns liv og virke og markerer hans bortgang med ett minutts stillhet.
Jeg vil starte denne innledningen til paneldebatten med å lese litt fra en reportasje på erfaringskompetanse.no, 14. mars i år:
”Statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg i Helse og omsorgsdepartementet oppfordret fagfolk på Psykiatriveka i Bergen til å sette søkelys på det «omvendte perspektivet». - Dere er i posisjon til å gi brukerperspektivet et reelt innhold og integrere det i helsefaget, utfordret hun.
Nøklebye Heiberg sa hun savnet et godt norsk ord på recovery, men omfavnet denne tilnærmingsmåten overfor mennesker med psykiske lidelser og psykososial funksjonshemming.
- Jeg registrerer at man i England oppretter såkalte recovery colleges for opplæring av brukere, pårørende og erfaringskonsulenter. Ansettelse av erfaringskonsulenter er et sentralt grep for å få brukererfaringen inn i det kliniske arbeidet. Vi har også etter hvert begynt å få noen norske erfaringer på dette, og det fortelles at erfaringskonsulentene bidrar til utvikling av fagfeltet.
Hun utfordret også fagfolk til å utvide den faglige tenkningen.
- Brukerperspektivet må integreres i helsefaget. Det betyr en forventning om at helsefag og brukerkunnskap møtes som likeverdige kunnskaper”.
Etter mitt skjønn viser dette at programkomiteen for Amaliedagene hadde veldig god teft når de på nyåret valgte Samhandling - mer enn et organisatorisk anliggende? som tema for årets paneldebatt. Statssekretæren utfordrer nå fagfolk til å utvide faget og integrere nye perspektiver i faget. Slik sett kan vi kanskje allerede nå svare ja på spørsmålet i overskriften.
Det vi skal gjøre i dag, er imidlertid å se litt nærmere på hvordan situasjonen har vært, i hvilken grad en faglig integrering allerede er i ferd med å skje, og hvordan en faglig integrering kan konkretiseres nærmere.
Før jeg går i gang med min del av dette, vil jeg si litt om det begrepet statssekretæren stoppet opp ved - recovery. Det kommer til å dukke opp flere ganger i dag. Jeg har hentet noen linjer fra introteksten til temaet Recovery på Naphas kunnskapsbase psykiskhelsearbeid.no (les sakte og tydelig):
Det finnes flere definisjoner på recovery, men den mest kjente er:
«Recovery er en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som lidelsen forårsaker. Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv”
Ingen mennesker opplever en recovery-prosess alene. Familiemedlemmer og andre støttepersoner spiller ofte en avgjørende rolle. I tillegg er sosial inkludering og tildelte sosiale roller i samfunnet også sentralt. Kjernen i recovery-orientert praksis er at man beveger seg fra "pasientsentrert" til "personsentrert" hjelp...
Recovery-orientert praksis er basisen i det lokalbaserte psykiske helsearbeidet i flere land. Noen norske kommuner jobber også med å utvikle sitt psykiske helsearbeid i retning av mer recovery-orientert praksis. På tjenestenivå blir organisatoriske forpliktelser, sosial integrering, å støtte personlig definert recovery og samarbeidsrelasjoner, trukket frem som viktige faktorer for recovery-orientert praksis.
Fra samme kunnskapsbase tar jeg også med noen linjer om samhandling:
Samhandling innen helse- og omsorgstjenestene kan forstås som en måte å organisere det tverrfaglige samarbeidet på slik at tjenestene oppleves sammenhengende for brukeren.
Samhandlingsreformen påpeker at pasientenes behov for koordinerte tjenester ikke besvares godt nok; tjenestene oppleves ofte som fragmenterte og uoversiktlige. Den manglende samhandling finnes mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten, og innen hvert av tjenestenivåene...
Samhandlingskompetanse bør defineres tydeligere som et felles tverrfaglig fagområde og bør inngå i ulike fagutdanninger. Forbedringskompetanse er viktig for å få til kvalitetsforbedring som krever forandring. I tillegg må kommunal kompetanse ses på som likeverdig med tradisjonell spesialistkompetanse. Nettopp den ulike kompetanse er vesentlig i et tverrfaglig samarbeid.
I januar fikk jeg en henvendelse fra programkomiteen i Amaliedagene. Spørsmålet var om jeg hadde noen forslag til temaer som kunne være aktuelle for en paneldebatt under årets Amaliedager.
26. januar sendte jeg en e-post med sju begrunnede forslag til komiteen. Komiteen gikk til slutt for forslag 4, som hadde denne ordlyden:
Det hadde vært spennende å få en professor i psykologi og en professor i psykiatri på den ene siden, og et par professorer i psykisk helsearbeid på den andre siden, til å diskutere forholdet mellom den recoverybaserte virksomheten og den behandlingsorienterte virksomheten. Det kan ses på som en fortsettelse av det innlegget Bengt Karlsson holdt under Amalidagene i fjor.
Nå blir det, som dere har sett av programmet, ikke helt slik.
Min første innskytelse var å sette Ulrik Fredrik Malt og Siri Gullestad sammen med Bengt Karlsson og Marit Borg. Men jeg skjønte jo et sekund etterpå at en slik samtale antakelig ville brutt sammen før den hadde startet.
Det betyr ikke at vi ikke bør prøve, før eller siden, jeg tror tvert i mot at det er veldig viktig at noen prøver snart, men jeg kjente at jeg for min del måtte starte med et bredere sammensatt panel, slik vi gjør i dag, og med folk som ikke er fullt så vant med å dosere som professorer gjerne er.
Jeg ville i hvert fall ikke hatt nerver til forsøke å lede en samtale der folk som Ulrik Fredrik Malt, Siri Gullestad, Sigmund Karterud eller Finn Skårderud måtte sitte stille og lytte til hva som faktisk rører seg av erfaringer i brukerbevegelsen og i psykisk helsearbeidmiljøene ved høgskoler og universiteter. Jeg tror det ville blitt så pinlig at det ikke ville vært til å holde ut.
Det er mulig det er en fordom, eller til og med en vrangforestilling, jeg håper egentlig det, men jeg tror foreløpig at det fortsatt finnes fagfolk i det norske psykisk helsefeltet som ville sprekke som trollet for sola om de måtte inngå i reelle dialoger med mennesker med andre oppfatninger av hva som konstituerer dette feltet, og hvordan slikt bør møtes.
La meg med en gang legge til: Dette er ikke en avvisning av medisinske eller psykologiske modeller. Jeg tror avgjort at Marit Borg og Bengt Karlsson og Tor Johan Ekeland og andre fagfolk i recovery- og dialogisme- leiren med fordel kunne holdt hestene litt av og til, og i noe større grad tatt innover seg at det faktisk er mange brukere som er klare på at de er syke, og som opplever at de får god hjelp gjennom ulike behandlingsintervensjoner rotfestet i den medisinske og psykologiske modellen.
Men jeg opplever nok at posørfaktene og ekspertpositurene er mindre framtredende hos de sistnevnte enn hos de førstnevnte, og det gjør at mange av oss i brukerbevegelsen nok har lettere for å finne våre verdier ivaretatt i recovery- og dialogismemiljøene enn i de tradisjonelle medisinske og psykologiske miljøene.
Samtidig er det altså slik, nok en gang, at det vi overordnet kaller psykiske problemer, psykiske lidelser, eller psykososiale funksjonsnedsettelser, kommer i utallige fasonger, og at det er mange som vil ha, og som mener seg å profitere på tradisjonell behandling, enten det er i form av medisiner, psykoterapi, eller miljøterapi, eller kombinasjoner av disse.
Jeg ønsker ikke å være del av en brukerbevegelse som ikke tar innover seg dette.
Den virkelig store samhandlingsutfordringen er å skape brukergrensesnitt der Ulrik Fredrik Malt, Finn Skårderud, Siri Gullestad og Sigmund Karterud pent må finne seg i å stille torgbodene sine side om side med bodene til Marit Borg, Bengt Karlsson, Jaakko Seikkula og Anne Grethe Skjerve, og fallby varene sine på samme måte på det samme torget.
Slik sett er kunder på psykisk helsefeltet ikke annerledes enn andre kunder: Vi vil ha tillitvekkende informasjon om alle produkter, vi vil møte høflige kundeveiledere, vi vil forhandle om de pakkeløsningene som passer best for hver og en av oss, og vi vil gi tilbakemeldinger til folk som tar i mot tilbakemeldingene med respekt, og som vet at uten at de tilpasser seg kunden og markedet, kan de finnes seg noe annet å gjøre.
Problemet er derfor verken den medisinske modellen, den psykologiske modellen eller den sosiale modellen. Problemet er at vi fortsatt har et usunt og umodent psykisk helse-marked, med utstrakt kartellvirksomhet. Ja, vi kan kanskje også si det slik: vi har et offisielt, monopolisert marked i spesialisthelsetjenesten, der den medisinske og den psykologiske modellen ruler, og så har vi et, om ikke svartebørs-, så i hvert fall kanskje et svarteper-marked i de kommunale tjenestene, der den sosiale modellen har mye større plass.
Det har satt oss i den underlige, men vedvarende posisjonen, at mange brukere risikerer å bli sykere av å bli behandlet i spesialisthelsetjenesten, samtidig som folk opplever å bli friskere av å motta kommunale tjenester, til tross for at de sistnevnte tjenestene ikke har, eller har atskillig lavere status som kurative tjenester.
Jeg gikk i ulike psykoterapier i femten år. Den siste terapien varte i over fem år, og ble drevet av en tjenesteprodusent som hadde, og fortsatt har, status som den ypperste i klassen her til lands. Jeg gikk ikke i psykoterapi i alle disse årene fordi jeg selv hadde bedt om det, men fordi jeg hadde fått beskjed om at det var det som gjaldt for meg, take it or leave it!
Jeg påstår ikke at hver eneste time var bortkastet. Tvert i mot: De fleste av oss kan sikkert ha god nytte av å nærlese livet sammen med en profesjonell samtalepartner en eller flere ganger i løpet av livet.
Men i mitt tilfelle viste det seg etter hvert at det ikke var år etter år med psykoterapeutisk drøvtygging som var greia.
På et tidspunkt i livet hvor jeg for lengst hadde gitt opp, fikk jeg, ganske tilfeldig, de tjenestene jeg alltid hadde ønsket meg, men som ingen så langt en gang hadde giddet å diskutere med meg: Trygg bolig, et godt dagsenter, et godt lokallag av Mental Helse, og vips, så var jeg på sporet av et bærekraftig liv og en identitet, og siden har jeg aldri sett meg tilbake. I dag har jeg et liv jeg ikke en gang hadde fantasi til å drømme om da jeg var som lengst nede.
Dette er bakgrunnen for mitt engasjement på psykisk helsefeltet: Jeg finner meg ikke i at alle vi som har opplevd liknende forhold fortsatt må sitte og høre på leger og psykologer som på bakgrunn av forskning på gruppenivå forbeholder seg retten til å være ignorante og arrogante overfor alle de utallige forhold som kan bidra til å bringe helse til enkeltindivider.
En ung dame på Sørlandet gikk til TV2 og sto fram i beste sendetid når hun møtte den samme arrogansen jeg hadde møtt. Hun formulerte det slik i en samtale vi hadde like etter:
-Det er helt fint hvis det virkelig er slik at 70 prosent av alle som har liknende problemer som jeg får hjelp av standardbehandlingen på DPS-et. Men hvorfor har de ikke et sikkerhetsnett for sånne som meg?
Dette oppsummerer veldig godt det vi skal snakke om i dag: Samhandling kan aldri bare være et organisatorisk anliggende. Hvis vi fortsetter å pøse ut leger, psykologer og sykepleiere som forbeholder seg retten til å la være å orientere seg i psykisk helsefeltet; ja, da vil den unge damen på Sørlandet og jeg og veldig mange andre fortsatt måtte risikere livet fordi selvbildet og statusen til leger, psykologer og sykepleiere er viktigere enn livene til dem de foregir å ønske å hjelpe.
På samme måte: Dersom ikke fagfolkene i kommunefeltet skjønner at det finnes mange mennesker med mange lidelser som ikke nødvendigvis blir friske av å få kommunal bolig, gå på dagsenter eller på yogakurs, eller melde seg inn i en brukerorganisasjon, vil de ikke bli tatt på alvor, ikke av leger og psykologer, og ikke av mange av brukerne. Selv om jeg personlig føler meg mest hjemme i en kommunal tjenestekontekst, opplever jeg på prinsipielt grunnlag sosial romantisering som like problematisk som medisinsk og psykologisk romantisering.
Vi må komme bort fra disse posisjonene. Men hvordan gjør vi det? Jeg skal i det følgende forsøke å utdype noen av de problemene jeg har berørt så langt, og forsøke å gjøre rede for noen av de svarene jeg mener å ha funnet i de seksten årene som er gått siden jeg kom til hektene igjen.
Jeg vil starte med det jeg kaller "multippel reduksjonisme". Det følgende er hentet fra mitt kapittel i boka Å sette farge på livet, som kom ut på forsommeren i år, og som er redigert av Arve Almvik og Lisbet Borge, sistnevnte skal forøvrig sitte i panelet vårt i dag:
Reduksjonisme - det å zoome inn på noe og se bort fra noe annet - er i mange sammenhenger ansett som et uomtvistelig gode. Vi aksepterer da også reduksjonisme i rikt monn når vi setter tennene våre eller andre deler av kroppen ”på verksted”. Vi er villige til å utholde ventetid og andre ubehageligheter for at eksperter skal ordne problemene for oss.
Vi er stort sett i stand til å kompensere for reduksjonismen, ved hjelp av lindring fra de samme ekspertene, andre eksperter eller fra medlemmer av våre private nettverk. I den grad vi i det hele tatt mister momentum, har vi mekanismer som får oss på toget igjen. Menneskets evne til avansert kommunikasjon gjør det mulig både å redusere og å kompensere for reduksjon.
Når det kommer til psykososiale funksjonsnedsettelser, er forholdene mer komplekse og kompliserte. En av de sterkeste fellesnevnerne for de ulike psykososiale funksjonsnedsettelsene er at muligheten, evnen eller lysten til å kommunisere og relatere er begrenset, skadet eller forstyrret.
Det betyr i sin tur at en hver form for reduksjonisme overfor mennesker med psykiske problemer eller funksjonsnedsettelser i prinsippet innebærer fare for langvarig eller permanent tap av momentum:
En diagnose kan forsterke din følelse av annerledeshet. Den låste døra til vaktrommet kan hinte om at det er forskjell på deg som er på utsiden og de som er på innsiden. Et individualisert behandlingsforløp kan frata ditt nettverk mulighetene til å gjenfinne og gjenhente deg.
Sykmeldinger, henvisninger, ventetid, behandling og medisinsk og yrkesmessig rehabilitering kan, hver for seg og sammen, utgjøre til dels betydelige, langsiktige sosiale og psykologiske fratrekk fra det som måtte ligge av umiddelbare medisinske gevinster i tilnærmingene.
Den historiske og samtidige utskillelsen - geografisk, materielt, økonomisk, sosialt og kulturelt - av mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser, bidrar ytterligere til at reduksjonistiske praksiser overfor mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser har en tendens til å komme ut av kontroll.
Dette kan kanskje oppsummeres i en parafrase over et kjent medisinsk paradoks: Behandlingen var vellykket. Pasienten overlevde. Borgeren døde.
Jeg har et annet sted hevdet at ”den som er ansvarlig for å ta et menneske ut av sitt nettverk, er samtidig ansvarlig for å få det inn igjen”. Jeg vil hevde at leger og psykologer har et kollektivt ansvar for at dette altfor ofte ikke skjer, og for at praksisen med multippel reduksjonisme får fortsette.
Derfor blir det i mine øyne fullstendig absurd når leger og psykologer fortsatt forbeholder seg retten til å være ignorante om nettverksintervensjoner.
Jeg har hatt mange møtepunkter med den finske professoren, psykologen og terapeuten Jaakko Seikkula opp gjennom årene. Det er ganske paradoksalt at en psykoterapiforsker, som selv er tydelig på at han er profesjonsnøytral, og som ikke på noe vis er antipsykiatrisk, hva nå det måtte bety i dag, skal bli møtt med så mye åpenlys, og så mye passiv aggressivitet som det som er tilfelle i mange deler av spesialisthelsetjenesten.
Den multiple reduksjonismen som ligger innebygd i mange av praksisene i spesialisthelsetjenesten i dag, må fjernes, og erstattes med dialogiske praksiser som primært brukergrensesnitt. Det betyr ikke automatisk at utredninger, diagnoser og behandlinger skal bort. Mange vil fortsatt ønske det, istedenfor eller i tillegg til dialogiske tilnærminger. Men vi må få slutt på de individuelle løpene som fabrikkinnstilling.
Kjenne aktiviteten på andre deler av feltet
I tillegg skal det være en selvfølge i dag at leger og psykologer kjenner aktiviteten på psykisk helsefeltet ut og inn, slik at de kan informere og formidle uanstrengt mellom ulike forståelsesformer og tjenester.
I de kommunale tjenestene, og på lærestedene som utdanner og videreutdanner psykisk helsearbeidere, må vi komme bort fra den ansvarsfraskrivelsen som ligger i at man ikke ser det som vesentlig å være orientert om det mangfoldet av praksiser som tross alt finner sted i spesialisthelsetjenesten, om det som skjer i psykoterapiforskningen, og så videre.
På samme måte som legene og psykologene på stående fot skal kunne bistå en bruker og hans nettverk med å sy sammen en pakke som også inkluderer tjenester spesialisthelsetjenesten selv ikke leverer, må kommunal psykisk helsearbeidere sømløst kunne informere og rettlede brukere som kan ha nytte av spesialisthelsetjenester. Dette fordrer selvfølgelig kjennskap til dagens situasjon, og kan ikke baseres på karikerte kunnskaper fra en fjern fortid, enten de er innhentet gjennom personlige erfaringer som ansatt i psykisk helsevern, eller ervervet gjennom lesing av avvikssosiologi og institusjonskritikk.
På alle tjenestesteder på feltet, uansett nivå, skal det finnes lokalbasert, dialogisk informasjon. Informasjonen må finnes på flere plattformer og holde et anstendig estetisk nivå. Tilbakemeldinger må ønskes velkomne fra første stund (We want reviews!), og skal behandles like seriøst som i det private næringsliv.
Det er en utbredt misforståelse i feltet at krav om informasjon, anstendig kundebehandling, valgfrihet, forhandlinger og tilbakemeldinger nødvendigvis må følges av debatter om privatisering, uforenlige markeder, public management, osv. Alle de nevnte kravene er krav som kan og bør debatteres selvstendig. Det kan ikke være tvil om at 150 år med paternalisme, ugyldiggjøring, umyndiggjøring, innesperring, osv., har ført til at borger- og kunderettigheter er underspilt i feltet. Kravene om informasjon, anstendig kundebehandling, valgfrihet, forhandlinger og tilbakemeldinger må derfor høyt opp på pensumlista i det integrerte psykisk helse- faget.
Jeg kan ikke dra hele læreplanen for det nye, integrerte psykisk helse- faget her i dag, det rekker jeg ikke, selv om jeg har en hel time til rådighet. Det er heller ikke smart å gjøre læreplanen for detaljert, i hvert fall ikke før vi har vært gjennom paneldebatten, og før vi har hatt en grundigere runde på dette i brukerbevegelsen.
Men jeg mener at den norske brukerbevegelsen nå har kommet så langt at vi kan og må stille flere krav enn medisinfrie tilbud, redusert tvang, brukermedvirkning og mer åpenhet om psykiske lidelser. Jeg tror sykepleierforbundet, legeforeningen, psykiaterforeningen og psykologforeningen ler hele veien til styremøtene når de tenker på hvor få konkrete krav de egentlig møter fra brukerbevegelsen. Jeg tror klinikksjefene og helse- og sosialsjefene rundt om i landet er svært forundret over at brukerrepresentantene, år etter år, fortsetter å finne seg i å sitte i råd og utvalg uten at de har utsikt til å få noen innflytelse over utviklingen av de konkrete tjenestene.
Jeg skal, mer kortfattet enn jeg har gjort til nå i denne innledningen, antyde noen konkrete krav vi bør begynne å stille til tjenesteytere og tjenesteledere, til profesjonsorganisasjonene, og til dem som utdanner psykisk helsearbeidere på begge nivåer, som ledd i en kamp for å få et integrert, etisk og estetisk holdbart psykisk helsefag:
-Fagfolk er eksperter på faget, brukerne er eksperter på sine liv, sies det ofte. Dette er et svært naivt og problematisk utsagn. Vi kan og skal, som jeg har forsøkt å vise tidligere i denne innledningen, absolutt ikke overlate faget til fagfolkene.
Jeg er, riktignok for ganske lenge siden, utdannet læreplanteoretiker. Jeg har aldri praktisert i dette faget. Men jeg husker i hvert fall at vi blant annet skilte mellom vitenskapsfaget, studiefaget og praksisfaget, eller noe sånt. Selv om vi i prinsippet ønsker å ha medforskere i de fleste forskningsprosjekter, og dermed også bidra til vitenskapsfaget, er det mer åpenbart at vi i hvert fall kan bidra til studiefaget og praksisfaget.
I forbindelse med en undervisning jeg skal ha ved en av våre høgskoler i høst, leste jeg pensumlista for det aktuelle kurset, som altså utgjør en del av studiefaget for psykisk helsearbeidere på bachelornivå i den aktuelle regionen. Det var ikke tatt inn en eneste bok, et eneste bokkapittel eller en eneste artikkel skrevet av en av oss i brukerbevegelsen. Dette kan vi helt klart gjøre noe med, men det krever at brukerbevegelsen løfter blikket litt og bruker mer krefter på å analysere hvorfor endringene i tjenestene går så sakte som de gjør.
Nærmest brukeren finner vi praksisfaget. Praksisfaget finner vi når vi spør: Hva gjør fagfolkene i møte med den unike brukeren? Jeg leste nettopp, på NRK Sørlandets nettside, en artikkel om at laksefiske førte til merkbar bedring hos pasienter på en sykehuspost for mennesker med alvorlige psykososiale funksjonsnedsettelser.
Jeg har lest flere lærebøker i psykiatri og psykisk helsearbeid, men jeg har aldri sett at det har stått noe om laksefiske i noen av dem. Med andre ord; det er veldig mye som påvirker praksisfaget, altså det som møter pasienten eller brukeren på bakkeplan, ikke minst interessene og erfaringene til dem som jobber på det aktuelle tjenestestedet. Vi i brukerbevegelsen er veldig naive hvis vi for alvor tror at fagfolk automatisk er bedre rustet enn andre til å utforme praksisfaget. Vi må derfor begynne å kreve at våre erfaringer med hva som hjelper skal integreres i det moderne psykisk helsarbeid-faget.
-Fag gir ikke mening uten erfaring, sa en av de mest profilerte psykologene på Sørlandet i et intervju jeg gjorde med ham for noen år siden. -Erfaring og fag, på samme lag, har vært et krav fra brukerbevegelsen i en del år nå. Da Rådet for psykisk helse sånn cirka 2006 gjennom et prosjekt spurte oss hva vi ønsket å prioritere, var brukeransettelser det kravet som havnet øverst på lista. Det finnes i dag et sted mellom 50 og 100 erfaringskonsulenter i Norge.
Vi må være tydelige på at vi ønsker erfaringskonsulenter i alle deler av tjenestene. Det finnes allerede flere masteroppgaver om erfaringskonsulenter og deres virke. Vi må fortsette å forske på hva ansettelsene av erfaringskonsulenter betyr for tjenestene, og vi må utvikle felles undervisningsprogrammer som gjør det lettere å integrere erfaringsperspektivet i tjenestene. Dette må også bli en sentral del av det nye, integrerte psykisk helse-praksisfaget.
a. Ethvert tjenestested skal ha felles personal- og pasientbibliotek
b. Personalundervisningen skal åpnes for pasienter, helt eller delvis
Samvær skal ha samme status som samtaler. Psykoterapi kan sikkert være fint for dem som liker slikt, men vi som opplever at vi lærer mer gjennom å være sammen med trygge og kloke mennesker i hverdagen, må få lov til å velge det, uavhengig av hva terapeutene liker best å holde på med.
Psykoedukasjon er et begrep som oser av faglig maktbevissthet, og bør tas ut av vokabularet umiddelbart. Jeg kjenner de ulike LMS-kursene for dårlig til å mene noe om innholdet, men la oss altså få bort alle termer som vitner om hierarkier psykiatrien aldri har vært i nærheten av å forvalte på anstendig nivå. La oss gjerne undervise hverandre oftere og grundigere; jeg tror personlig at pedagogikken foreløpig er en svært underspilt støttedisiplin for det moderne og integrerte psykisk helsefaget; men la oss gjøre det uten å ikle oss gevanter vi ikke har rett til å bære.
I tillegg til de fem punktene over, som bare viser til noen av de forhold som bør overveies om man vil gjøre samhandling til noe mer enn et spørsmål om samarbeidsmøter mellom byråkrater, eller om pasientløp eller pasientflyt, har vi selvfølgelig kravene om medisinfrie tilbud og krav om reduksjon av tvang og / eller krav om lovendringer som vil gjøre deler av dagens tvangsbruk ulovlig.
Krav som knytter seg til reduksjon eller bortfall av tvang og medisinering, vil selvfølgelig ha stor innvirkning på både studie- og praksisfaget, på behovet for samhandling, og på samhandlingens former. Jeg berører det ikke nærmere i denne innledningen, da forhold rundt tvang og medisinering har vært på dagsorden til og fra i en årrekke, noe som ikke i samme grad er tilfelle for de andre forholdene jeg har berørt så langt.
En oppsummering: Jeg mener å ha vist eksempler på forhold som tilsier at faget, i hvert fall studiefaget og praksisfaget, er for viktig til at vi kan overlate det til fagfolk. Fag og erfaring glir over i hverandre. Det sosiale perspektivet, som vektlegges sterkest i kommunene, må integreres på en helt annen måte med det biologiske og det psykologiske, som vektlegges sterkest i spesialisthelsetjenesten. Kunnskapsflyten i tjenestene må demokratiseres. Samvær må få samme status som samtaler. Kunnskap er ikke bare noe som flyter ovenfra og ned; den flyter også nedenfra og opp, hvis den ikke obstrueres av arroganse og dårlig vedlikeholdte kanaler. Kunnskap på psykisk helsefeltet er like mye noe som skapes eller oppstår i unike situasjoner mellom unike individer, som i forskning.
Ansatte og ledere i spesialisthelsetjenesten må slutte å late som om kunnskaper om det sosiale perspektivet er noe som automatisk følger med en embetseksamen. Ansatte og ledere i kommunene må slutte å late som om det ikke er mange av innbyggerne som trenger spesifikke intervensjoner for spesifikke problemer. Vi må få alle tjenester ut på et felles tjenestetorg.
Jeg skal runde av denne innledningen med en bokanmeldelse fra legetidsskriftet, skrevet av Svein Friis. Jeg velger å lese deler av anmeldelsen for dere, for så å gi noen kommentarer, fordi jeg tenker at dette på mange måter går rett inn i det jeg har berørt i denne innledningen:
Tankevekkende om psykisk helsearbeid, av Svein Friis
Bengt Karlsson, Marit Borg: Psykisk helsearbeid
Humane og sosiale perspektiver og praksiser.
(Anmelderen skriver): Forfatternes formål er «å løfte frem det humane og det sosiale perspektivet i arbeidet med psykisk helse». Jeg forstår dem slik at de først og fremst henvender seg til fagpersoner innen psykisk helsearbeid og til brukere av tjenestene.
De tre delene, Humane og sosiale grunnlagsforståelser, Det sosiale perspektivet og Kontekster og praksiser, er tankevekkende på flere plan. Først og fremst fordi de inneholder mye klokt og viktig. Forfatterne understreker behovet for det relasjonelle perspektivet og at brukere og pårørende møtes med respekt og inviteres til aktiv medvirkning. De legger vekt på sosiale og samfunnsmessige forståelser og forklaringer, på dialog med brukerne og på at personer med psykisk uhelse er eksperter på egne liv og kan ta ansvar for å mestre dem.
Det er et klart og tydelig budskap om å erstatte monolog og ekspertvelde med dialog og jevnbyrdighet. Samtidig har boken en polemiserende stil som står i tankevekkende kontrast til budskapet om dialog....
(Forfatterne skriver): «Den hjelpen som er blitt gitt i psykisk helsevern har i for lang tid vært utviklet på hjelperens eller ekspertens premisser. Dette har ført til inhumane praksiser som sosial ekskludering, stigmatisering, overgrep og undertrykkelse.» (Sitat slutt)
(Anmelderen skriver): Dette blir for meg en svært enkel problemforståelse. Psykisk helsevern har hatt gjentatte forsøk på reformer i retning av mer dialog og mindre ekspertvelde. Et eksempel er det terapeutiske samfunn med slagordet «Culture of inquiry», undringskulturen. Jeg deler forfatternes bekymring for at vi i dag ser altfor lite til en slik kultur, og at krav til produksjon, pasientgjennomstrømming og tidseffektivitet truer betingelsene for samtalen i terapeutisk arbeid.
Forfatterne tar opp mange viktige spørsmål som burde gi grunnlag for en bred dialog som inkluderer alle aktører i psykisk helsearbeid. Men det vil kreve et genuint ønske om dialog på bred front.
Denne anmeldelsen er viktig, av minst fire grunner:
1. Fordi professorene Marit Borg og Bengt Karlsson og deres recovery- og dialogorienterte lærebok og perspektiver er sentrale i den delen av feltet som ønsker et annet fokus i forståelsesformer og tjenester.
2. Fordi legetidsskriftets anmelder gir boka mange gode skussmål.
3. Fordi legetidsskriftets anmelder, på vegne av psykisk helsevern, ikke klarer å la være å bli provosert av bokas grunntone.
4. Fordi legetidsskriftets anmelder trekker fram et konkret eksempel på at psykisk helsevern i perioder har søkt å være dialogiske.
Det gir håp at anmelderen er såvidt positiv til boka. Det hadde gitt enda mer grunn til håp om anmelderen hadde latt være å arrestere forfatterne for å være det han mener er ”polemiske”. Det går an å hevde at psykisk helsevern, gitt lovgrunnlag, status og historie, burde vise mindre paranoia i møte med kritikk og endringsforslag.
Eksempelet Friis trekker fram, det terapeutiske samfunn, kan være et interessant sted å fortsette den debatten jeg har forsøkt å reise tidligere i denne innledningen: I hvilken grad var / er det terapeutiske samfunn og dets arvtakere dialogisk?
For å vende tilbake til begynnelsen på dette innledningsforedraget: Kanskje vi om et år eller to får oppleve Øyvind Urnes, som i dag er overlege ved det som er, eller i hvert fall en gang var, en norsk variant av et terapeutisk samfunn, i dialog med Marit Borg, under Amaliedagene?
Jeg tror, som jeg har vært inne på før, foreløpig ikke at vi er helt der at ydmykheten i lege- og psykologstanden, på den ene siden, og respekten for mangfoldet i lidelsesmanifestasjonene hos recovery- og dialogentusiastene, på den andre siden, er stor nok til at slike dialoger kan bli den viktigste drivkraften i utviklingen av et nytt, integrert psykisk helse-fag.
Men jeg håper vi ikke er langt unna, og vi må jobbe steinhardt for å bringe partene til forhandlingsbordet. Vi i brukerbevegelsen aksepterer ikke at liv forkrøples og at liv går tapt, fordi fagfolk fra ulike profesjoner og på ulike nivå, som lever av å endre andres opplevelser og atferd, ikke makter å endre egne opplevelser og egen atferd.
Vi i brukerbevegelsen aksepterer ikke at fagfolk, i mer eller mindre glansede magasiner, fortsetter å kjøre i fagideologiske spor som er mer motivert av gamle og nye tradisjoner og egen prestisje enn av evne til å ta innover seg brukernes behov.
Jeg håper gjennom denne innledningen å ha vist at vi i brukerbevegelsen stiller legitime krav, både til utdanningsinstitusjonene, til spesialisthelsetjenestene og til de kommunale psykisk helsetjenestene, når vi krever at det arbeides for et nytt, integrert psykisk helsefag, basert på det beste fra recovery-, dialogisme- og narrativ praksis-tradisjonene og den sosiale modellen, og det beste fra de psykologiske og medisinske modellene.
Kilde: www.amaliedagene.no/
Artikkelen er Odd Voldens innledning til paneldebatt 22. august 2014 på Amaliedagene.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
