Tidligere har det vært studert hvordan en genetisk disposisjon (medfødt sårbarhet) i et dårlig miljø (stress) kan føre til negativ utvikling og psykiske vansker, kjent innenfor psykisk helsefeltet som stress-sårbarhetsmodellen. Dette har vært den rådende tankegangen.

Dersom en heller snur litt på det, og ser på hva som skjer med såkalte sårbare barn dersom omgivelsene er gode, kan det gi oss et helt annen forståelse av sårbarhet.

Dette forklarte psykolog og førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, NTNU, Kristine Rensvik Viddal da hun holdt et foredrag under Psykologidagene 7. mars, 2016. Under arrangementet ble hun samtidig tildelt undervisningsprisen.

De sårbare utvikler seg mest

Forskeren Jay Belsky (University of California, Davis), som er tilknyttet Tidlig trygg i Trondheim, har stilt spørsmål ved hvorfor noen er sårbare mens andre ikke er det – i et evolusjonistisk perspektiv måtte da dette ha en funksjon – hvilken gevinst skulle sårbarheten ha i naturen, som lar denne sårbarheten nedarves i generasjon etter generasjon?

Belsky lanserte formbarhetshypotesen for snart 20 år siden. Istedenfor hva som har vært normen tidligere, ser den på hva som skjer om miljøet til sårbare barn er positivt. Det viser seg da at det er de sårbare barna som har størst potensial til å utvikle seg positivt.

Sårbar eller formbar?

Belsky hevder videre at det som vi kaller resiliens (motstandsdyktighet) kanskje heller er å være mindre mottagelig for omgivelsene, og han har utfordret dikotomien resilient versus sårbar.

”Sårbarhet” ser ut til å henge sammen med variasjon i genetikk, temperament og fysiologi. Som Viddal forklarte i foredraget, har man for eksempel funnet at forskjell i genetiske alleler (alternative utgaver av ett og samme gen) henger sammen med hvilke individer som fremstår som mer formbare enn andre. I Tidlig trygg-studien har man for eksempel funnet evidens for at barn med en bestemt type av et gen (COMT-genet) utvikler mest aggresjon av alle når omstendighetene har vært vanskelige, men, at disse barna utvikler minst aggresjon når omstendighetene er gode.

• Les mer i artikkelen Child exposure to serious life events, COMT, and aggression: Testing differential susceptibility theory, publisert på PubMed.gov. Belsy er en av artikkelforfatterne.

Orkidébarnet og løvetannbarnet

Det sosialfaglige og populære begrepet løvetannbarn brukes om barn som klarer seg bra til tross for vanskelige oppvekstforhold, og henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt. Hva med de andre barna? Der en tidligere kunne tenke at noen er mer sårbare fra naturen side, og lettere «bukker under», kan en som Belsky tenke motsatt; at disse menneskene under de rette betingelsene kan blomstre i større grad enn de som er mindre sensitive eller formbare. Disse har fått betegnelsen Orkidébarna, som henspiller på at denne blomsten krever riktig stell og omsorg, men vil i de tilfeller den får det, ha et stort potensial. Begrepene orkidebarnet og løvetannbarnet står komplementært  til hverandre.

Ikke svart-hvitt

Viddal poengterer at det synes å være snakk om grader av formbarhet, og ikke en opptegnelse av at man enten er formbar eller ikke.

Viddal håper at forskning på formbarhet kan gi oss en mer nyansert forståelse av noe av grunnlaget for individuelle forskjeller, og et utvidet syn på hvorfor noen lettere utvikler psykososiale vansker enn andre. Ikke minst vil de som er mest formbare kanskje være de som er mest mottakelige også for hjelpetiltak.