Skal man lykkes med å etablere Housing First, må man kommunisere et klart budskap til politikerne. Dette temaet ble belyst på sommerens Housing First-konferanse i Irland.
-Housing First har gitt oss kunnskap som gjør at vi har endret vår måte å bekjempe hjemløshet på, sa Jan O’Sullivan i sin åpningstale for konferansen. Hun er en kjent irsk Labour-politiker som har hatt tre ministerposter i sin karriere og blant annet vært ansvarlig for den irske boligpolitikken.
Hun slo fast at man kan forebygge hjemløshet med relativt enkle midler, men at det krever politisk vilje og besluttsomhet å gjennomføre tiltak som å sikre nok boliger, regulere leiemarkedet og så videre.
O’Sullivan poengterte at politiske prioriteringer av denne typen ikke alltid er populære, men at det kan være inspirerende og nyttig for politikere å høre gode innlegg av fagfolk. For henne selv var det til stor inspirasjon da hun for første gang hørte Sam Tsemberis, Housing Firsts grunnlegger, snakke om metoden og resultatene av deres arbeid.
-Housing First viser at langvarig hjemløshet ikke trenger å eksistere, sier O’Sullivan. Hun er opptatt av at politikere må utforme politiske løsninger basert på praktisk kunnskap slik som Housing First representerer.
Det var Tsemberis som var hovedtaler på konferansens første dag. Han takket for anerkjennelsen modellen har fått, men sa samtidig at en bevegelse som dette trenger mange allierte for å vokse, ikke minst politikere og beslutningshavere.
Han understreket at den massive utbredelsen Housing First aldri hadde funnet sted uten politikere med på laget.
Tsemberis var samtidig opptatt av at det fortsatt råder skepsis mot HF i mange miljøer, med innvendinger om at HF ikke passer for alle innen målgruppa. Denne kritikken handler, ifølge Tsemberis, både om faglige tilnærminger og politikk. Tsemberis sa at kritikken kan sorteres i følgende fire kategorier:
Tsemberis brukte resten av sitt innlegg til å gjøre rede for hva han mener om disse tingene.
-Måten vi arbeider med klientene er like viktig som det vi gjør sammen med dem. Vi sliter når det gjelder våre holdninger til fattige og bostedsløse. Tradisjonelle tiltak ovenfor disse gruppene handler fortsatt like mye om å forandre klienters karakter som å løse deres problemer.
Han slo fast at det skjer en sortering av mennesker innenfor hjelpesystemene og sammenliknet det som skjer med langtids hjemløse med den måten flyktninger velges ut fra mottak.
-Det handler om hvem som er mest klar for å flytte videre. Dette er i realiteten er en utsiling knyttet til individuelle egenskaper mer enn behov. Jeg er opptatt av hvordan vi forstår et fenomen som avhengighet og mener at faglige behandlingsmåter på rusfeltet preges av nevrobiologisk tenkning og moralske fordommer, sier Tsemberis.
-Typiske eksempler på dette er programmer som tar sikte på å bryte atferdsmønstre gjennom strenge krav knyttet til kontroll og avvik. Rasjonelle valg lar seg imidlertid ikke alltid styre når man er tungt rusavhengig.
Tsemberis mener at de rusavhengiges problemer i større grad springer ut av emosjonell smerte og lidelse, og at handlinger som følge av dette ikke alltid er rasjonelle. Han sammenlikner rusavhengighet med det å forelske seg i feil person og derpå ikke klare å løsrive seg fra denne. Atferdsmønsteret blir sterkt preget av denne avhengigheten og andre viktige ting i livet svinner hen. Tsemberis mener at faglige tilnærminger som motiverende intervju og kognitiv terapi er bedre egnet enn tradisjonelle tilnærminger, fordi de i større grad legger opp til å ta brukerens opplevelser på alvor og gripe tak i mulighetene som tross alt finnes.
Et av de mest brukte argumentene mot HF er at det ikke finnes nok boliger. Tsemberis mener at dette argumentet er farlig, fordi det fører oss inn i en tilstand der vi tenker at ikke noe kan gjøres. Han etterlyser en mer offensiv holdning blant fagfolk på dette området og sier at erfaringene med HF viser at det finnes flere ledige boliger enn vi tror, selv i de mest pressede områdene.
-Dersom det finnes kun 100 ledige boliger, kan man ha som mål å bosette 20 personer gjennom HF. Det betyr selvsagt at man må arbeide for å få tak i disse boligene, og Tsemberis spør retorisk om det gjøres nok her?
HF bidrar for øvrig til å dokumentere at det mangler boliger. Denne dokumentasjonen er viktig for å øve press ovenfor myndigheter, husbyggere og så videre, sier han og slår fast at HF-prosjekter skal være en samfunnsaktør og en pådriver for å forandre systemene rundt bostedsløse.
Det er vanskelig å snakke om prioriteringer i en så skjevdelt verden som vår. Urettferdigheten vises på mange områder, og forutsetningene for å kunne prioritere er svært ulike dersom man sammenlikner fattige sør-europeiske land med de rike velferdssamfunnene i Skandinavia.
Tsemberis sier at han er fullt klar over at det finnes mange hjelpetrengende på boligmarkedet - familier, unge, flyktninger og så videre, men at han samtidig er kritisk til en politikk der man gir litt til alle gode formål.
-Det virker som at det er vanskelig å snakke om prioritering av bestemte målgrupper, ikke minst i skandinaviske land. Men det hjelper lite å spre ressursene bredt utover. All erfaring viser at dette ikke er måten å løse problemene, understreker han.
Tsemberis ønsker seg heller tydeligere politisk prioriteringer der man tilgodeser utvalgte målgrupper.
Erfaringer viser at det er lettere å konsentrere seg om å løfte en gruppe av gangen. Erfaringene fra et innsatsfelt kan dessuten overføres andre. Tiden er for lengst moden å løfte de langtids bostedsløse ut av en ytterst vanskelig og uverdig livssituasjon.
I den moderne offentlige forvaltningen finnes mange aktører med til dels overlappende fag- og interessefelt. Dette fører til at roller og oppgaver blir uklare, og behovet for samordning og samhandling øker.
Konsekvensene av dette er for eksempel at HF-prosjekter må søke midler mange steder. Det er både tidkrevende og ineffektivt. Det er dessuten et stykke arbeid i seg selv å finne ut av hvor i systemene økonomiske midler til denne typen formål er lokalisert.
Tsemberis mener at den beste løsningen er at myndighetene samordner sin finansiering, slik at man slipper å søke overalt og rapportere like mange steder.
-Samordningen må skje på nasjonalt nivå, ikke nede i forvaltningssystemene, sier Tsemberis.
En annen deltaker på konferansen var avtredende leder av FEANTSA, Mike Allen. Han slo fast at HF ikke bare har bidratt til å fremme universelle idéer som brukermedvirkning og sosial inkludering, men at det kanskje viktigste bidraget er at HF viser at man uavhengig land og kontekst kan gjøre noe med et av våre største og vanskeligste samfunnsproblemer - hjemløshet.
De første internasjonale HF-konferansen ble arrangert i Lisboa i desember 2013. Les mer
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
