Nylig lanserte Helsedirektoratet en ny rapport om hvordan styrker og ressurser hos innbyggere, samfunn og organisasjoner kan brukes i lokalt folkehelsearbeid.
Phd stipendiat Bjørn Hauger har på oppdrag fra Helsedirektoratet skrevet rapporten Styrkebasert tilnærming i lokalt folkehelsearbeid, som nylig ble publisert.
Rapporten handler om hvordan tankesett og arbeidsmetoder, som tar utgangspunkt i styrker og ressurser, både hos den enkelte, grupper, samfunn og organisasjoner, kan bidra til god psykisk helse og livskvalitet.
Hauger viser til siste folkehelsemelding Mestring og muligheter Meld. St. 19 (2014–2015), der målet er å inkludere psykisk helse i folkehelsearbeidet.
Et av eksemplene i rapporten er fra Re kommune.
-Det tar lang tid å bygge relasjoner. Derfor er det fabelaktig at vi har kommuner som har gitt ildsjeler tid til å utvikle dette, sier Hauger.
-Re kommune har jobbet med dette i 12 år nå, og vi kan lære utrolig mye av arbeidet som er gjort og fortsatt drives der.
Han påpeker at å jobbe med endringsarbeid mange ganger kan være tungt.
Den dominerende tenkningen har ofte innarbeidede måter å tenke og være på, med stort fokus på kontroll, noe som tar tid å endre på. For å få til bærekraftige endringsprosesser må man være tålmodig, støttende og gi tid. Trå til side og slippe ildsjelene fram, sier Hauge.
I folkehelseloven framstilles det som fremmer og hemmer god psykisk helse og livskvalitet, som en årsakskjede som strekker seg fra generelle samfunnsforhold til egenskaper ved enkeltmennesker. Det pekes på at alle samfunnsforhold, fra økonomiske og miljømessige forhold, til arbeidsforhold og individuelle levevaner, har betydning for befolkningens helse.
For å lykkes med å skape et samfunn som i større grad fremmer psykisk helse og livskvalitet, er det sentralt å legge vekt på forhold i omgivelsene som fremmer mestring, tilhørighet, deltakelse og opplevelse av mening.
-Individer og lokalsamfunn må få medvirke i beslutningsprosesser som angår deres helse og hverdag, påpeker Bjørn Hauger.
Rapporten fokuserer på å få frem innbyggernes iboende ressurser og la dem delta aktivt. Dette er sentralt i det som kalles styrkebaserte tilnærminger.
-Når en person, gruppe eller et lokalsamfunn trekkes med og blir hørt, kan selvforsterkende sosiale prosesser oppstå. Disse er med på å skape økt selvfølelse, identitet og tilhørighet. Noe som igjen har betydning for menneskers helse og livskvalitet, skriver Hauger.
En styrkebasert tilnærming til folkehelsearbeidet innebærer at arbeidet med påvirkningsfaktorer starter i nærmiljøene der hvor folk lever livene sine; i lokalsamfunnet, på arbeidsplassen, skole og i barnehage. Rapporten viser ulike eksempler på styrkebaserte endringsprosesser, der innbyggerne er aktive medskapere av helse og livskvalitet, og hvor noen faktisk har utviklet et innbyggerledet lokalt folkehelsearbeid.
Ifølge rapporten har et styrkebasert perspektiv utspring i en salutogen tenkning, som flytter oppmerksomheten mot de positive aspektene ved helse, og de psykososiale forholds betydning for å kunne leve et godt liv. Opplevelsen av mening, tilhørighet, sosial støtte og å få mulighet til å delta og å mestre, er viktige faktorer.
En viktig oppgave innen helsefremmende arbeid med et salutogent perspektiv er å identifisere og ta i bruk styrker hos enkeltpersoner, organisasjoner og lokalsamfunn for å fremme helse og resiliens eller recovery. Når man leter etter styrker, handler det om en systematisk leting etter måter å løse oppgaver på, være med i utviklingsarbeid, delta på møter, o.a. som oppleves som lystbetont i seg selv.
Hauger skriver at alle mennesker og sosiale systemer har et stort mangfold av ressurser. Og at disse ressursene er den største ubrukte kapitalen i alle sosiale systemer.
Styrkebaserte endringsprosesser tar i bruk ulike deltakende metoder, som gjør at grupper av befolkningen, som ellers ikke involveres i arbeid med samfunnsutvikling, involveres på en myndiggjørende måte i alle faser av et utviklingsarbeid.
Rapporten viser til at styrkekartlegginger kan benytte metoden anerkjennende intervju. Intervjuet kan gjennomføres som en til en-samtale, i grupper eller på større møter i lokalsamfunnet. Spørsmål som brukes kan være:
-Hva verdsetter du i lokalsamfunnet? Hva gir deg energi i hverdagen?
Videre inviteres man til å fortelle historier om egne suksesser, ønsker, samt de drømmene man har for eget liv, eller for det lokalsamfunnet man er en del av.
Andre eksempler på metodikk kan være:
Re er, som en av tre kommuner i Vestfold, valgt ut til å være pilotkommune i et program for psykisk folkehelse hos barn og unge. Re har valgt å ta i bruk styrkebasert tilnærming til folkehelsearbeidet. Dette innebærer at alle tjenestene involveres i et systematisk utviklingsarbeid, der inkludering, deltagelse og mestring skal styrkes på de arenaene barn og unge er i til daglig. Dette er arenaer som barnehage, skole, SFO, samt der foreldre og barn møter øvrig hjelpetjenesten.
Utviklingsarbeidet startet med en ide fra noen lærere (ildsjeler) om at det måtte være mulig å endre en skolehverdag med store utfordringer, til å få til klassemiljø der barna tar ansvar for hverandre og har det bra sammen. Sammen med elevene skapte de en felles visjon om et klassemiljø som alle ønsket å være en del av.
Denne innovasjonen om drømmeklassen var basert på et perspektivskifte. Fra å se på klassen som et problem som skal løses, valgte lærerne nå å betrakte klassen som et system fullt av ressurser som skal forløses.
Videre så lærerne på seg selv som igangsettere, i stedet for eksperter. De gjennomførte endringstiltak, der de fungerte som tilretteleggere i en prosess der elevene var medskapere av egne læringsmiljøer.
Resultatene var så oppløftende at kommunen bestemte seg for å endre hovedfokus i det forebyggende arbeidet med barn og unge. Der man før hadde hatt et reparasjonsfokus og individrettede tiltak, utviklet man nå en styrkebasert og samarbeidende forebyggingsstrategi i miljøene der barn og unge ferdes.
I dag samler dette styrkebaserte perspektivet hele oppvekstsektoren i kommunen.
Begrepet styrkebasert, kan forstås som en paraplybetegnelse på ulike fagtradisjoner som omtaler seg selv med ord som styrkebaserte eller ressursbaserte endringsprosesser, samt endringsprosesser som fremmer resiliens eller recovery.
Hauger nevner også at det har oppstått egne fagtradisjoner som kaller seg for styrkebaserte innen ulike fagfelt som organisasjonsutvikling, sosialt arbeid, psykisk helsearbeid, ledelse og som tilnærming til lokalsamfunnsutvikling.
Et viktig fellestrekk ved de ulike tilnærmingsmåtene er at de bygger på en felles overordnet tenkning og noen felles antagelser om hva slags syn igangsettere av slike prosesser bør ha på mennesker og samfunn.
Hauger peker på at når man jobber med en styrkebasert tilnærming, velger man å se på andre mennesker som kompetente, med evne til å ta ansvar. Man velger å jobbe ut fra at alle typer ressurser kan mobiliseres inn i et samarbeid.
Begrepet styrkebasert kan forstås som en samlebetegnelse på mekanismer som igangsetter selvgående utviklingsprosesser hos enkeltpersoner, i grupper, i samfunn og i organisasjoner.
Målsettingen med styrkebaserte perspektiv er å involvere innbyggerne, brukere av offentlige tjenester o.a. til å være med å skape og utforme de tjenestene, institusjonene og livsmiljøene de er i til daglig.
Styrkebasert endringsarbeid tar eksplisitt utgangspunkt i humanistiske verdier. Dette handler om troen på at alle mennesker og sosiale systemer har et mangfold av ressurser, og at man har gode intensjoner.
Det handler ikke om å være positiv på en naiv måte, men om å møte andre med anerkjennelse.
Det er mer en etisk grunnholdning, ifølge Hauger. Han kaller det for en handlingsorientert kunnskap hvor man tar ansvar for å løfte folk fram, slik at de blir gitt mulighet til å ta kontroll og regi over eget liv og helse.
Hauge vektlegger at det handler om å opptre med en bevissthet om at måten man tenker, føler og opptrer i forhold til andre mennesker, påvirker hvordan andre har det, og de relasjonene som skapes mellom oss.
Hauger forteller at alle styrkebaserte endringsprosesser har som antagelse at alle mennesker, familier, lokalsamfunn o.a. har mulighet til å gjennomføre nødvendige endringer for å nå mål som er viktige for dem selv.
Han viser til selvreguleringsteorien som har som antagelse at evnen til å jobbe selvgående for å nå mål som er viktige for oss, skjer når vi gis mulighet til å dekke våre grunnleggende behov:
Hauger påpeker at indre og identifisert motivasjon er en skjør ressurs som kan undergraves gjennom mangel på støtte eller ved å være i miljøer preget av kontroll og mangel på frihet. Mange av teoriene som ligger til grunn for styrkebaserte endringsprosesser handler om å omforme organisasjoner og måter å lede på slik at de blir mer autonomistøttende.
Han slår fast at å være autonomistøttende som ledere, lærere eller andre tjenesteutøvere er en ferdighet som må læres.
Målet for et utviklingsarbeid må lages og eies av lokalsamfunnet, slik at utviklingsprosessene blir selvmotiverte. Idealet er å skape prosesser som er basert på likeverdighet, skriver Hauger.
Dette innebærer at man går bort fra ekspertrollen og inntar rollen som tilrettelegger. Ledere og beslutningstagere må være villig til å gi fra seg beslutningsmakt, og innta en støttende rolle.
Innbyggere, klienter o.a. må gis posisjoner som aktive deltagere, i tråd med salutogene teorier som viser til at innbyggere bør gis en posisjon som medskapere og samskapere av helse, framfor konsumenter av tjenester. Man må bevege seg fra en ekspertorientering til en mer samarbeidende praksis.
Rapporten har seks kapitler. Den beskriver teorigrunnlaget ved å mobilisere innbyggernes egne ressurser og motivere til aktiv deltakelse og særtrekk ved slike endringsprosesser. Underveis er teorien utdypet med rike erfaringer og eksempler fra både inn- og utland.
Et styrkebasert perspektiv kan både supplere rådende strategier med tanke på arbeid med ulikhet i helse og bidra med supplerende teorier og metoder om hvordan innbyggere kan involveres som samarbeidspartnere i arbeidet med å skape god helse og livskvalitet.
Hauger sier til NAPHA at han vil takke mange for tilblivelsen av rapporten. Han nevner spesielt det gode samarbeidet med Re kommune, Ung Invest Arbeidsinstituttet i Buskerud og Vrije Universitet.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
