Seks unge ble revet bort i trafikkulykker i Kvinesdal, på fem år. Da tenkte psykolog Anne Marie Sand Bakken at noe måtte gjøres.
-Jeg hadde brukt nettverksmøte med åpen dialog som en behandlingsmetode i mange år, og opplevd det som en effektiv måte å jobbe på, forteller Sand Bakken.
-Når man får de involverte med, og hører deres egne historier, kan endring kan skje.
Hele bygda var sterkt preget. Sand Bakken bestemte seg for å samle ungdommene i det miljøet som var rammet i flere nettverksmøter. Hun ville få dem til å fortelle hva de tenkte om holdningene i kjørekulturen.
Miljøet som var rammet i Kvinesdal var røft.
-Det var tøft å kjøre fort i dette miljøet. Noe rus var det også med i bildet. Jeg ville bidra til å få slutt på alle disse ulykkene og dødsfallene. Og så på sikt for meg en film, som vi kunne spre på Facebook.
-Jeg så for meg en holdningsendringskampanje, som skulle nå ut til flest mulige.
-Ungdommer i alderen 18 - 25 år ble invitert på nettverksmøte på en pizzarestaurant. Jeg var nysgjerrig og stilte dem mange spørsmål. Tema var deres kjørekultur, og dem selv. Det ble flere møter, med avslappet stemning. Mye pizza og cola gikk med. En forelder og leder i et lokalt bilcrossmiljø deltok også.
I starten var hovedfokus å bli kjent, og å få inn flere ungdommer i nettverket. Det var ungdommene selv, som inviterte disse med. Å skape tillit og trygghet i gruppen var basalt.
-Det var viktig å få frem ungdommenes stemme. Jeg ga beskjed om at det ikke fantes ett svar eller en løsning. Men at det som ble sagt, var viktig for å fremme nye holdninger i kulturen, sier Sand Bakken.
Ungdommene ble fortalt at de var eksperter på å være seg selv og på sitt eget miljø. Og at det var de som var de aller viktigste brikkene, i arbeidet lokalt med å forebygge nye ulykker.
Psykologen ville at alle som var berørt skulle få høre ungdommenes tanker og meninger omkring dødsulykkene, tap av venner, å leve med risiko og hvor mye kjørekulturen betydde, på godt og vondt. De unge ble møtt med åpne spørsmål og refleksjon omkring liv og kjørekultur, og hvordan det var det for dem å vokse opp i dette miljøet.
-De fortalte om sin store lidenskap for bil. Sa at dette var deres fritidsarena. De levde store deler av livet i bilen, festet og kjørte rundt med venner i bil. De mekket og skrudde bil, kjørte bilcross og snakket bil 24/7.
-Noen av ungdommene hadde selv vært i alvorlige bilulykker og overlevd. Mange hadde mistet flere av sine kamerater. De fortalte om tapet og sorgen med å miste venner, at de ønsket en forandring og ikke hadde flere å miste.
Det viste seg at de unge ville bli med på å endre kulturen og holdningene i ungdomsmiljøet, men at de var usikre på hvordan det kunne gjøres.
-Min erfaring fra åpne samtaler i nettverk har vist at det ofte er nok å skape et språk om det vanskelige. Å skape økt bevissthet omring vanskelige tema.
-Og for å nå ut til hele bygda, ønsket vi i kommunen å lage en film uten manus, med ungdommen i nettverksmøte. Der deres refleksjoner rundt dødsulykkene kom frem.
Målet var at ungdommens stemmer skulle nå andre i bygda. Å skape økt bevissthet omkring kjørekulturen, samt nye refleksjoner. Gjennom dette kunne man nå flere ungdommer enn de som var i nettverksmøte.
-Vi kunne skape en bevissthet i lokalsamfunnet, få folk til å snakke om risiko med fart og den livsfarlige kulturen rundt kjøkkenbordet. Det kunne skapes nye dialoger og historier
Facebook ble et viktig verktøy for å nå ut til de andre ungdommene. I tillegg ønsket man å nå ut til foreldre og besteforeldre i bygda.
Moren til en av ungdommene som hadde mistet livet i en trafikkulykke var med i filmen.
-Hun fortalte hvordan livet hennes hadde blitt endret etter at hun mistet sønnen sin. Og at dette var noe hun ikke unnet noen å oppleve. Hun sa også at hadde hennes sønn sett hennes liv nå, tror hun at han ikke hadde vært så uforsiktig og tatt det valget.
-Det var sterkt å høre hennes historie på filmen. I dag er moren med og planlegger en selvhjelpsgruppe vi skal etablere, for etterlatte. Det er mange i lokalsamfunnet som har etterlyst dette.
Filmen ble finansiert av kommunen, samt med midler fra Samferdselsdepartementet. Prosjektet var forankret i administrasjon og ledelse i kommunen, og ble ledet av ordfører med styringsgruppe med politi, politikere, prest og folkehelsekoordinator.
-Det var viktig å få dialog mellom ungdomsmiljøet og ledelsen i kommunen. Dialogen var basal for tilliten og anerkjennelsen av ungdommene sin stemme, og for at deres utenforskap skulle bli sett. Å legge til rette for at kommuneledelsen kunne møte ungdommene og se deres behov, var essensielt.
-Mi he bare okke sjøl, sier de i filmen. Vi har bare oss selv. Kommunen fikk mulighet til å se deres behov og lytte til dem på en ny måte.
Kvinesdal kommune planlegger nå flere fritidsarenaer som kan nå denne målgruppen. Blant annet er man i gang med å lage en mekkeklubb, der ungdommene kan samles og kjøre bil i stor hastighet, trygt på bane.
Mange gråt, da filmen ble vist første gang i oktober 2017.
-Den er ærlig og autentisk, og gjorde inntrykk. Det var en stor markering i Kvinesdal da filmen ble sluppet på Facebook. Ordføreren ledet markeringen. Alle som arbeider med trafikk på Sørlandet ble invitert, samt og helsepersonell og skoler.
#Mi he ingen fler å mista kommentarer preget Facebook etterpå.
-Dette tente nytt håp og viste også at mange i kulturen kjente på utenforskap, forteller Sand Bakken.
Filmen ble vist 170 000 ganger på kort tid på Facebook og delt 1000 ganger.
-Det var en enorm respons, også i media. I dag er det 2300 følgere på siden, mest lokale ungdommer. Filmen aktiverte mange, og det ble snakk om hva kan vi gjøre for ikke å miste flere.
Etter publiseringen av filmen har det ikke vært dødsulykker i trafikken i Kvinesdal.
Psykologens tips til andre kommuner som sliter med tøffe ungdomsmiljø, er å snakke med ungdommene i deres miljø.
-Vær nysgjerrig, hør hva de tenker og liker med sitt miljø. Ta dem med i beslutninger som angår dem selv. Lytt til dem, de er eksperter på seg selv.
Sand Bakken anbefaler nettverksmøter som metode.
-Da får man frem ulike stemmer, i en familie, i ett miljø eller i en kjørekultur. Det er ikke et fasitsvar på de fleste spørsmål i livet, men man kan mobilisere krefter ved å sette i gang en dialog, når folk blir sett og man høre stemmene til de involverte.
-Alle kan vi, via samtale, finne nye muligheter som legger til rette for gjensidig respekt. Vi kan sammen utforske nye måter å forstå et problem eller en utfordring på. I kjør me ved skapte vi i nettverksmøtene et nytt språk, sammen. #Mi he ingen fler å mista.
Psykologen er nå i gang med å utvikle et studiemateriell, der små filmer er sentralt. Det skal ut til alle skoler og trafikkskoler.
-Det er laget av ungdommene selv, i en ny nettverksgruppe med fagfolk i skole og helse. Materiellet skal etter hvert ligge på hjemmesiden kjormeved.no. Det er tominutters filmer, som kan vises i klasserommet.
Hver film avsluttes med et spørsmål, som kan brukes som ett utgangspunkt for dialog i klasserommet.
-Det er ungdommen i «Kjør med ved» som har sagt at de ønsker film, ikke mange spørsmål med tekst. Da vil de bare sovne og miste interessen i klasserommet. Et lokalt filmteam, Pfilm, filmet ungdommene. Uten manus. Det som blir sagt, er det som ungdommene i nettverksmøtene synes er viktig å ha med.
Sjå KVITO-leiar Torbjørn Dyrlands råd til kommunar som vil legge til rette for arbeid til innbyggarar som lett fell utanfor.
Hvordan vi jobber med en medfødt ferdighet og oppmerksomt nærvær mot angst- og stressrelaterte plager
Sjekk ut metodene og de operative rutinene som Skar-prosjektet, et samarbeid mellom Den Norske Turistforening (DNT) og Oslo kommune bydel...
– Psykiske helsetjenester i kommuner kan tjene mye på å spille på lag med frivillige organisasjoner, sier Hege Eika Frey
