Gaute Strand, som nå jobber som faglig rådgiver i NAPHA, endret syn på egen rolle da han lærte å ta i bruk nettverksmøte.
-Det var lite snakk om nettverk da jeg jobbet ved akuttpost i spesialisthelsetjenesten på 1990-tallet, sier Gaute Strand, faglig rådgiver i NAPHA.
Arbeidsstedet hans var da Østmarka, en avdeling ved St. Olavs hospital i Trondheim.
-Da var fokus på sykdom, og de pårørende stakk jo innom pasienten på besøk. Men de ble ofte ikke sett på som noe mer enn noen som bare var innom. At du kunne være en ressurs, var det lite fokus på.
Rundt 2000-tallet begynte han å jobbe i psykisk helsetjeneste i Stjørdal kommune.
-Der tviholdt jeg på rollen jeg lærte på Østmarka et par år, om at jeg var den verdifulle, opphøyde hjelperen. Men så oppdaget jeg at verden så annerledes ut der, enn i spesialisthelsetjenesten. Og at jeg måtte gjøre noe med oppfatningen av hva som er god hjelp.
Strand hadde tatt videreutdanning i psykisk helsearbeid da han jobbet i spesialisthelsetjenesten. Nå begynte han på studium i systemisk tenkning, på daværende HiST, Høgskolen i Sør-Trøndelag.
-På studiet var det masse teori. Det var det også da jeg litt senere tok et år med familieterapi på Diakonhjemmet. Jeg følte hele veien at jeg savnet mer kunnskap om praksis. Hvordan jeg virkelig kunne hjelpe folk, der de var.
Han fikk høre om utdanningen «Ledelse av nettverksmøter» ved Høgskolen i Gjøvik. Der dreide det seg om akkurat det, å hjelpe brukeren der han var. Det handlet om å involvere nettverk i praksis.
-Jeg begynte på en ettårig videreutdanning i nettverksmøte. Vi lærte da mye om hvordan vi kan hjelpe folk i praksis, gjennom denne metoden. Og vi benyttet mye rollespill for å få det under huden.
Nettverksmøte er en metodikk som gjennom brukermedvirkning og mobilisering av sosialt nettverk, kan utløse ressurser som støtter og bidrar til å løse problemer.
For Strand ble studiet en åpenbaring. Han begynte å jobbe på en ny måte. En måte som inkluderte nettverket til brukerne.
-Nå var jeg kommet langt unna den Strand jeg var på akuttposten. Jeg lærte at det ofte lå masse ressurser i brukerens nærmeste. Og ble minnet på ansvaret og mulighetene som ligger i det å være en flokk.
-Ingen flokk er sterkere enn det svakeste leddet. Og man har et ansvar for å ta vare på hverandre. Det er en slags stammetenkning i bunn, lik det man hadde i en indianerstamme, eller her i Norge før i tiden, da mekanismer i fellesskapet trådte frem, når noen falt utenfor.
-Det bygger på noe iboende som er i mennesket. Omsorg. Forpliktelse. Varme.
Forskjellen på en ansvarsgruppe og nettverksmøter, er ifølge Strand, at møtene i nettverksgrupper ikke har en agenda.
-Det er brukeren selv som inviterer de som skal være med. Og det er på hans premisser møtet foregår.
Han forteller at i et møte skal bare rundt en tredjedel være fagfolk.
-Resten er privatpersoner som står brukeren nær, og som han har invitert. Målet er å skape en dialog for å endre en vanskelig situasjon. Man vil mobilisere det indre og ytre nettverket rundt brukeren. Anvende personene der, og energien som ligger i krisen.
Metoden er nyttig på akuttposter, men den kan også være fin å bruke i kommunehelsetjenesten.
-I kommunene tilbyr vi hjelp til folk som bor hjemme, der nettverket fyller en naturlig del av hverdagen. Ved å invitere dem inn, kan en hente ut ressurser, sier Strand.
Han synes metoden brukes alt for lite, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.
-Også når det dreier seg om en langdryg og trasig problematikk, som har vart over tid, finnes det noe en kan hente energi ut fra.
Strand ser at det utløser mye bra i nettverket rundt brukeren, å jobbe på denne måten. At det gjør godt for den som står i sentrum, og for de som bryr seg om personen.
-Krisen kan være veldig kraftig, og brukeren til og med være psykotisk på selve møtet. Men uansett ser man at det som skjer på møtet, som regel er av det gode.
På ett og samme møte går deltakerne gjennom flere faser.
-Først kommer retribaliseringsfasen. Da samler du folket, drikker kaffe og slikt. Så kommer nettverkstalen, som holdes av brukeren selv eller hjelperen, på vegne av brukeren. Her skal det frem hva det egentlig koster brukeren å kalle inne til et slikt treff. Det er en emosjonell tale.
Etterpå kommer polariseringsfasen, der nettverket, ifølge Strand, gjerne deler seg i flere leire.
-Noen mener noe, andre mener noe annet.
Denne er påfulgt av mobiliseringsfasen, der man begynner å tenke på hvilke grep man skal ta. Det er viktig ikke å mobilisere for fort, sier Strand.
-Som møteleder skal du ikke ha markant rolle, men dele litt av dine private tanker der det er naturlig. Vi fagfolkene på møtet skal signalisere at det er lov ikke å være enige. At det kan ta litt tid å komme frem til hvilke grep man skal ta.
-Depresjonsfasen følger så, den innebærer at alle ser litt mørkt på det som skal skje, fordi det er vanskelig å komme til enighet. Men så kommer gjennombruddfasen. Da går man gjennom veggen. Dette utløser masse energi, og etterfølges av utmattelse og glede.
-Den fasen er det viktig å ta vare på. Når man er der, går møtelederne og lar brukeren og nettverket være igjen alene.
Nettverksspiralen viser i grove trekk gangen i nettverksmøter, og legger rammen for og målet med møtet.
-Fasene overlapper hverandre, og ingen møter er like. Noen trenger flere møter for å være innom de forskjellige fasene, sier Strand.
-Mens andre trenger bare et eneste møte.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
