Det mener vernepleier og brukerspesialist Øystein Johansen i Moss ACT-team. Han tror det å være nysgjerrig på pasientens perspektiv er en nøkkel for å forstå hvordan man best hjelper personer med omfattende hjelpebehov, men som ikke selv ønsker hjelp.

-Har møtt motstand overalt

-Når en pasient ikke ønsker hjelp, selv om hjelpeapparatet ser et stort behov, så tror jeg dette ofte handler om en opplevd maktesløshet hos personen. En del av de vi treffer i ACT-teamet har møtt og møter motstand nesten overalt i livet. Også hjelpeapparatet sier at alt med livet ditt er galt, mener Johansen.

Etter hans syn er det viktig for hjelperne å forstå og formidle at ingenting er umulig.

-Da jeg bestemte meg for å prøve å komme meg ut av mine rusproblemer var mitt mantra at «ingenting er umulig. Jeg gjør meg selv mulig», sier han.

• Se NAPHAs temaside om ACT- og FACT- team

Bevisst på hva man signaliserer

Johansen har gjort en studie av hva mennesker med omfattende psykisk helse- og rusproblemer selv mener har hjulpet dem til bedring.

-Det brukerne selv sier fungerer er relasjon og det å bli møtt med respekt, sier han.

Han mener psykiatriske diagnoser ofte fører til en uheldig reduksjonisme.

-I det ligger at man setter likhetstegn mellom diagnosen og personen. Det innebærer at blikket festes mest på begrensningene, i stedet for den enkeltes ressurser. Jeg bruker å si at englene er de hjelperne som ser personen, ikke diagnosen, sier Johansen.

Han mener halvparten av effekten man kan oppnå når man yter hjelp ligger i å formidle håp og vise respekt.

-Håp er næring for vekst. Hjelpernes syn og hva vi kommuniserer kan hindre recovery og redusere håp, og det kan også styrke det. Vi må være bevisste på dette, mener Johansen.

-Ble myndiggjort til å gjøre egne valg

Han er klar på hva han mener er den største styrken til et oppsøkende ACT-team som han selv jobber i.

-Det beste med ACT slik jeg ser det, er at vi hjelper folk til å være hjemme. Det er ikke noe særlig bra klima å utvikle seg i inne i et sykehuskompleks, mener han.

Johansen vektlegger at pårørende kan spille en meget viktig rolle i den enkeltes bedringsprosess.

-Pårørende trenger å involveres. De trenger noen å snakke med. De må få hjelp til å kunne ta seg av seg selv, ta på oksygenmaska selv før man hjelper andre som det heter. Den beste hjelpen jeg fikk fra min familie var at de ikke forsøkte å løse mine problemer, de lot meg eie mine problemer og jeg ble myndiggjort til å gjøre egne valg, sier han.

-Ønsker å bli ansvarlige for eget liv

Kommunikativ paternalisme er et begrep han mener er viktig å reflektere rundt.

-Det betyr maktutøvelse der man lader samtalen ovenfor den andre med mål om å få gjennomslag for det man selv ønsker. Da vil man i mange tilfeller vekke motstanden i den man skal hjelpe, og man stenger i praksis da for å kunne hjelpe, mener han.

Det å oppnå en god relasjon til brukeren er etter Johansens mening helt nødvendig for å kunne lykkes med å hjelpe.

-I dette ligger det å vise tillit til personen, og vise at man har tro på å jobbe ut fra hans eller hennes egne mål og ønsker. Drømmer og fantasier er umodne håp som trenger næring for å vokse. Det gjelder å fiske frem hva disse ønskene er, være nysgjerrig på dette, mener han, og trekker frem noen konkrete råd han liker fra heftet 100 råd som fremmer recovery.

-Heftet fremhever at man bør basere hjelpen på tilbakemeldinger fra brukeren om hva vedkommende mener fungerer. Man legger til grunn at alle mennesker enten er eller ønsker å bli ansvarlige for eget liv. Ansattes innsats skal primært handle om å støtte brukeren i hans eller hennes arbeid for å nå egne mål, sier han. Øystein Johansen holdt innlegg om disse temaene på en fagdag 9. oktober, arrangert av Vestby kommune, døgnavdelingen på DPS og ACT-teamet i Moss, Vestby og indre Østfold.