Filmen handler om åpen dialog i praksis – hvordan man møter mennesker i psykose.
Den 3. mars i år inviterte Statsforvalteren i Trøndelag, NAPHA og KORUS Midt til fagdag om åpen dialog i
nettverksmøter. Fagdagen er et samarbeid med kompetansesenter for brukerstyrte tjenester (KBT), Mental Helse, Rusmisbrukernes interesse organisasjon (RIO) og A-larm, Trondheim kommune ved Gartnerhaugen og St. Olav HF, Klinikk for rus og avhengighetsmedisin og NTNU v/Institutt for psykisk helse.
Åpen dialog i nettverksmøter har særlig vist seg å være en hjelpsom tilnærming til mennesker med rus og psykiske problemer hvor tilnærmingen ivaretar bruker- og pårørendeinvolvering på en god måte. Hjelpen innebærer mobilisering av et mangfold av stemmer og ressurser både hos hovedpersonene i nettverket og lokalsamfunn som kan være til hjelp. Tilnærmingen har relasjonelle, etiske og demokratiske styrker ved seg og åpner opp for mer rettferdige og bærekraftige løsninger ved å involvere og samarbeide med andre aktører som pårørende og nettverk.
Fagdagen foregikk på Rockheim i Trondheim og hadde nesten 60 deltakere fra kommune og spesialisttjenester, samt noen representanter fra bruker og pårørendeorganisasjoner. Merete Nesset var hovedforedragsholder, med vising av filmen Mikrofonen i øredobben.
Merete Nesset har selv erfart psykoser. Hun har også videreutdanningen; Dialogiske praksiser, nettverksmøter og relasjonskompetanse ved NTNU. Filmen er basert på hennes eksamensoppgave fra denne videreutdanningen.
Nesset er en formidler som evner å fange tilhørerne og trekke oss med underveis – med undring, refleksjoner og tankevekkende spørsmål. Hun startet med et tilbakeblikk på tiden etter premieren på filmen hennes som var den 12. mars 2020, og trakk fram hvordan coronatida har preget livene til oss alle, samt noen tanker om situasjonen vi er i nå med krig i Ukraina og utryggheten dette medfører i livene våre. Hun oppsummerte med at livene våre ikke alltid blir som en hadde tenkt ...
Nesset leste diktet «Minutter» av Tor Ulven, som hun håpet kunne inspirere til at vi deltakerne setter oss som mål at vi i den grad vi klarer, bidrar til å skape gode minner i menneskers sinn. Hvis vi først og fremst kan være mennesker i de møtene.
– Vi går oss så lett bort og glemmer det viktigste, å møte den andre i øyehøyde, menneske til menneske.
Videre snakket hun om åpen dialog i nettverksmøter, relasjonskompetanse og hvordan dette skiller seg fra tjenester vi er mer vant med. Hun åpnet opp for at deltakerne i salen delte sine forståelser, erfaringer og refleksjoner rundt hvordan vi forstår psykose og hva et menneske trenger i krise.
En av deltakerne fortalte om en person hun hadde møtt som forsøkte å forklare sin psykose som at det var som å ha et diskotek i hodet. Nesset stilte da spørsmålet tilbake til deltakerne og spurte om hvordan man kunne møte denne personen. En av deltakerne foreslo da at man kunne spørre om musikken var god.
Nesset mente at dette var et fint eksempel på hvordan man kan være tilstede i nuet sammen med pasienten og starte en utforskning sammen, for å finne økt forståelse og trygghet i situasjonen.
Det å mobilisere egne krefter og sosiale ressurser kan bidra til å finne felles forståelse av situasjonen, stimulere utvikling av ny kompetanse og at man sammen kommer fram til nye erkjennelser. Det å ta i bruk egne ressurser og innta en aktiv rolle, bidrar til å styrke selvtilliten og oppnå større kontroll over eget liv. Hensikten er at hovedpersonen skal finne tro på at man selv kan gjennomføre endringer som gir bedre livskvalitet, og at en får en styrket opplevelse av sammenheng og mening med tilværelsen.
Nesset fortalte oss at det å bli møtt i psykosen på en respektfull og åpen måte av folk som er trygge på seg selv, har stor betydning. Mange av de som opplever å komme i psykose er svært redde under psykosen, derfor mener Nesset det viktigste er å trygge personen ved å møte den enkelte «der hen er» fremfor å bedrive korrigering og realitetsorientering, noe hun mener virker mot sin hensikt.
– Det er aldri feil å vise medmennesker respekt og varme i et møte. Respekt betyr å se en gang til. Det å vise respekt for et menneske er å gi dem en sjanse til, og enda en, å se bak det åpenbare. Det er jobben vår å komme bak det umiddelbare og legge til rette for en tillitsfull relasjon. Ingen er bare det vi ser først.
Nesset er opptatt av at veien ut av psykose går gjennom relasjoner en-til-en, og minner oss på at trygghet danner grunnlaget, og at de aller fleste psykoser går over etter en periode.
– Psykose er ikke en konstant tilstand. Ofte handler det om hvor trygg jeg er med det mennesket jeg har med å gjøre akkurat nå.
Hun påpeker at vi må begynne der – med å bidra til å trygge den andre.
Fagfolk som har en åpen kommunikasjon/dialog og respekt for annerledeshet i øyeblikket har en avgjørende virkning for hvordan opplevelsen av det å bli møtt og sett blir for den enkelte. Utfordringen for mange er å legge vekk sin egen forforståelse og møte den andre helt åpent.
– Formålet må ikke være å slå tilbake psykotiske symptomer, men å fremme relasjonell trygghet mellom den som erfarer psykosen og menneskene rundt. Dette kan gjøres ved å utforske forestillingene sammen med personen som erfarer dem; respektfullt, anerkjennende, og med oppriktig interesse og helhjertet tilstedeværelse.
Med åpen dialog bestreber fagfolk seg på at den ekte, spontane samtalen mellom mennesker slipper til, noe som kan skape tillit og gi håp og ny kunnskap om hovedpersonens situasjon.
Nesset fortalte at psykoseerfaringer er subjektive, og at de derfor må forstås på individnivå i en kulturell og sosial kontekst. Psykosene har mening for personene som erfarer dem, sa Nesset. Hun mener at fagfolkenes oppgave nettopp er å hjelpe hovedpersonen å finne mening, alternativt slå seg til ro med at man ikke forstår. Nesset delte av sine erfaringer som tvangsinnlagt og at hun kjente på følelser som både frykt, skam, sorg, sinne og håpløshet, men at det kunne være farlig å snakke om følelser, og spurte retorisk:
– Skulle ikke lukket avdeling være det tryggeste stedet å gi uttrykk for følelser?
Selv husker hun veldig godt sine egne forestillinger under psykosene, og skulle ønsket hun ble møtt i disse fremfor å bli avkrevd å komme ut i vår virkelighet og korrigert av fagfolk. Nesset viser til at i åpen dialog er ikke fagfolk rådgivere eller eksperter med mindre de blir spurt. Dette gir en annen og mer likeverdig maktfordeling av deltakerne i møter sa Nesset.
– Merk dere at jeg kaller det forestillinger og ikke vrangforestillinger. Ingen utenforstående har rett til å sette merkelapper på det et menneske av ulike grunner anser for å være virkelig.
Hun fortalte at hun fra oppveksten hadde med seg dype verdier i livet som solidaritet, demokrati og ytringsfrihet, og fikk sjokk når hun ble tvangsinnlagt og fratatt alt dette. Hun opplevde for eksempel at skjerming – å bli sperret inne i et tomt rom med ett personal som stirret tomt i veggen uten å gi noen form for respons, uansett hva hun sa eller gjorde, kun bidro til at hun ble enda mer fortvilet og vettskremt.
Nesset er opptatt av det som fremmer dialog og gode menneskemøter. Det å bli kjent med personens historie, interesser og drømmer, familie, venner eller andre viktige personer er essensielt. Møtene i åpen dialog har en uformell stil og gir dermed plass til humor og andre historier man ellers ikke får tak i.
En relasjonell tilnærming og involvering av nettverk, reflekterende prosesser i stedet for realitetsorientering kan bidra til en felles forståelse i stedet for fortolkninger og følgefeil.
– Skap trygge rom, og lytt ordentlig til folk, slik at de tør å snakke om innholdet i psykosene/forestillingene. Det kan ta tid å tørre å snakke om det vondeste.
Nesset poengterte at det er viktig å gjøre pasienten trygg på at det er læring i disse samtalene, og at det finnes hjelp som hjelper.
Hun viste til at det gjennomgående regnes som god praksis å la være å snakke om innholdet i psykosen, basert på for lengst tilbakeviste myter om at psykosen kunne bli kronisk. Hun oppfordret fagfolk til å være mer spørrende, lekende og undrende. Hun trakk fram som eksempel at man kunne spørre hvem det er man ser, og hva vedkommende sier, heller enn å insistere på at den forestilte personen eller stemmen ikke finnes. Korrigering av psykoseforestillinger bidrar kun til avstand og frykt, det motsatte av det som fremmer en god relasjon.
– Å bli møtt i psykosen kan hjelpe folk å komme ut av tilstanden raskere. Jeg mener imidlertid at det ikke haster så veldig, det er viktigere at man får gjennomlevd psykosen på en så god måte som mulig. Psykosen kan ha en funksjon for den som erfarer den, dette må ikke underslås.
Dosent Wigdis Sæther ved NTNU presenterer Åpen dialog for studenter ved videreutdanning og master i psykisk helsearbeid, i samarbeid med Nesset.
– Dette er en måte å vise respekt på, for den andre og det en ikke skjønner. Du må være åpen, og by på deg selv. Da blir du en enda bedre psykisk helsearbeider, sier Sæther.
Bruker og pårørendeorganisasjoner holdt selv et innlegg tidligere på dagen hvor de etterlyste dette tilbudet både i tjenester fra kommunene og i spesialisthelsetjenester. De stilte spørsmålet til oss alle:
– Hvorfor brukes ikke denne tilnærmingen mye mer?
Jens Solem fra Alarm og Turid Eian fra LPP påpekte at både likepersoner for pasienter og pårørende er viktige personer å invitere inn i nettverksmøter, og at de ønsker å bli betraktet som ressurspersoner og ikke bare noen som skal informeres eller hjelpes. Videre likte de tanken på å se på pårørende i et utvidet perspektiv som også kan gjelde kjærester, venn, samt at man også inviterer andre lokale ressurspersoner som for eksempel en lærer, leder av en fotballgruppe eller andre inn i nettverksmøter.
Likepersoner og pårørende har en enorm kraft til å hjelpe folk ut av de problemene de har, påminnet de deltakerne om, og oppfordret fagfolk til å ta dette i bruk, samt en oppfordring til at hovedpersoner, likemenn og pårørende etterspør tilbudet i sine møter med helsetjenestene. De etterlyste også flere kurs samt å spre det gode budskap (om åpen dialog).
De reflekterte videre over at denne tilnærmingen ute i kommunens tjenestetilbud kanskje kunne bidra til at personer ble fulgt opp bedre og dermed gi færre innleggelser. For de som er innlagt i spesialisthelsetjenesten, kan det gi mindre grad av oppbevaring, og er en mer ressurs og recoveryorientert tilnærming.
– Alle sier at man har det travelt, men hva vil jeg med å være behandler? Målet er jo å hjelpe. Og den måten her tror jeg på, sa Solem.
– Personlig egnethet kommer inn. Liker jeg pasientene mine? Hvilket blikk har jeg som behandler, har jeg en tanke om at vi er likestilt? I en nettverksmøte er vi alle likestilt. Som behandler må man være seg bevisst maktforholdet mellom hjelper og bruker.
Flere av deltakerne i salen fortalte at de bruker åpen dialog i nettverksmøter ved sitt arbeidssted og at både de (fagfolk) og hovedpersonene, samt pårørende er svært fornøyde med denne tilnærmingen. De kunne ikke tenke seg å jobbe på en annen måte, og mente at denne tilnærmingen er både virksom, etisk og samtidig en samfunnsøkonomisk og bærekraftig arbeidsmåte. For andre av deltakerne var nettverksmøter og åpen dialog helt nytt, og de etterspurte mer informasjon og kurs om dette.
Statsforvalteren i Trøndelag ved Ingunn F. Solberg var også tilstede på fagdagen, og fortalte at Statsforvalteren i tillegg til andre oppgaver også driver med utvikling av fag og implementering av kunnskapsbaserte faglige tilnærminger.
– Nettverksmøter med åpen dialog er en faglig tilnærming som er anbefalt i nasjonale faglige retningslinjer og veiledere og ivaretar bruker og pårørendeinvolvering på en god måte, noe Statsforvalteren ønsker mer av i praksis, sa Solberg.
Minutter
Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens
som du har glemt,
men som jeg
husker. Du lever
et hemmelig liv
i en annens minne.
- Tor Ulven
Sjå KVITO-leiar Torbjørn Dyrlands råd til kommunar som vil legge til rette for arbeid til innbyggarar som lett fell utanfor.
Hvordan vi jobber med en medfødt ferdighet og oppmerksomt nærvær mot angst- og stressrelaterte plager
Sjekk ut metodene og de operative rutinene som Skar-prosjektet, et samarbeid mellom Den Norske Turistforening (DNT) og Oslo kommune bydel...
– Psykiske helsetjenester i kommuner kan tjene mye på å spille på lag med frivillige organisasjoner, sier Hege Eika Frey
