-Opptrappingsplanens visjoner om inkludering og selvbestemmelse står i skarp kontrast til den dominerende biomedisinske måten å putte folk i bås ved å dele ut diagnoser.
Professor i sosialpsykologi ved Høgskulen i Volda, Tor-Johan Ekeland, mener at de som jobber ute i praksisfeltet med å gjennomføre målene i opptrappingsplanen for psykisk helse, lever i en skvis mellom visjoner og tradisjoner.
-Jeg ser en fare for at nissen blir med på lasset ut av institusjonene og over i kommunene, og at man fortsatt primært behandler en diagnose eller sykdom i stedet for å behandle mennesket som har diagnosen, sier Ekeland.
Under Amaliedagene snakket han nylig om dette temaet i foredraget “Ny kunnskap – gamle problem”.
Han etterlyser et nytt kunnskapssyn innen psykisk helsefeltet, der den enkeltes erfaringer og livshistorie i sterkere grad legges til grunn for kunnskapsutviklingen.
-Siden 1952 har antall tilstander som betegnes med en diagnose økt med 300 prosent, til tross for at diagnoser som kunnskapsprosjekt har vært lite vellykket på dette feltet. Biomedisinen, som er rådende innen psykisk helsefeltet, er med på å sykeliggjøre folk, og gi medisin for tilstander som er en naturlig del av folks liv, mener Ekeland.
Selv om mange i dag er kritiske til psykoanalysen, ønsker Ekeland en revitalisering av det han mener tross alt var revolusjonerende i Sigmund Freuds lære:
-Det var antagelsen om at pasientenes plager hadde sammenheng med deres livserfaring, og at de måtte møtes som individer og subjekter, sier han.
-Dette krever at de som jobber innen psykisk helse møter pasienter med stor åpenhet, og er villige til å betrakte deres atferd ikke bare som et resultat av en diagnose, men som et resultat av det livet vedkommende lever og har levd, sier Ekeland.
Ekeland oppfordrer fagfolk til å anerkjenne pasienter som subjekter, og ikke bare ha diagnosebrillene på.
-Mange psykotiske tilstander kan for eksempel sees som uttrykk for sammenbrudd av subjektivitet. Av ulike grunner opplever pasienten at det er blitt for farlig eller smertefullt å være subjekt i den fellesmenneskelige verden. Utfordringen for hjelperen blir da å gjennopprette broen til det fellesmenneskelige, og hjelpe pasienten til å gjenvinne synet på seg selv som et selvstendig og meningsberettiget individ. Dette krever menneskekunnskap, og evne til å oppnå tillit fra pasienten, påpeker Ekeland.
Han mener at mye tvangsbruk kan unngås ved en slik tilnærming.
-Mange blir nok redd når de ser atypisk atferd, og prøver å kontrollere dette gjennom bruk av tvang. Jeg er ikke prinsipiell motstander av verken tvang eller bruk av medikamenter, men det er viktig å være bevisst på at dette er metoder som kun demper symptomer og ikke gjør folk friskere, mener Ekeland.
Det som bekymrer Ekeland er at han mener utviklingen innen fagfeltet psykisk helse kan gå i motsatt retning av den som opptrappingsplanen legger opp til, dersom man ikke fører en kontinuerlig kunnskapsdebatt.
-Den gamle psykiatrien hører fortidens institusjonsvesen til. Inkludering, medborgerskap, integrering og arbeid i lokale kontekster, krever mer subjektorienterte perspektiv enn spesialisttjenestens diagnostiske tradisjon, sier han.
-Internasjonalt ser vi nå i stedet at det er arven etter Freuds samtidige, Emil Kraepelin, som lever videre og dominerer biomedisinernes behandlingssyn. Denne tradisjonen går ut på å behandle folk med like diagnoser likt, uten å anerkjenne den enorme variasjonen i personligheter, sier Ekeland.
Han mener behandlingsforskning på psykisk helsefeltet viser at betegnelsen behandle er misvisende.
-Man kan for eksempel ikke behandle en depresjon, bare et menneske med depresjon. Da er samhandle et bedre ord, som viser at den andre er en likeverdig partner i hjelpeprosessen. Tanken om at når man har funnet diagnosen, har man også funnet hva slags behandling som passer, passer ikke på dette feltet,mener Ekeland.
Ekeland mener at man må bevege seg bort fra det han kaller et overdrevent problemfokus.
-Det er sånn at når psykiatrien setter sine merkelapper på folk og behandler diagnosen som et problem, så blir det også et problem. Et bilde på hvordan det vi tillegger betydning faktisk får betydning, er pengesystemet. En hundrelapp har kun verdi fordi mennesker har bestemt at den skal ha det, forklarer Ekeland, og legger til:
-Penger er altså konstruert, men likevel virkelige. Hva vi definerer som problem, avvik eller sykdom er tilsvarende skapt av oss selv som kultur og samfunn. Det betyr også ansvar for våre egne kunnskapsprosjekt.
Han tror også behovet for medisinering vil gå ned om man er mer forsiktig med å diagnostisere.
- Alle vet for eksempel hva det betyr å være sjenert. Men plutselig har dette blitt en diagnose kalt sosiale fobier, som igjen legitimerer medisinering. Det samme gjelder depresjon. Det er godt dokumentert at diagnosen har blitt liberalisert de sise 20 åra. Livet består av ups and downs og store utfordringer uten at alt må sykeliggjøres, mener Ekeland.
Flere artikler fra Amaliedagene på napha.no:
Professor i sosialpsykologi ved Høgskulen i Volda.
Ekeland har skrevet flere fagbøker.
22.august holdt han foredraget "Ny kunnskap - gamle problem?" under Amaliedagene på Gaustad i Oslo.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
