Som Mike Slade sier må vi tenke at det som er viktig for folk flest, er viktig for folk med psykisk helse- og rusproblemer.
Recovery er et perspektiv eller en filosofi som kan gjøre tjenestene mer personorientert og dermed mer brukerorientert. Dette er sterkt ønsket fra helsemyndighetene, og stadig flere kommuner har recovery som grunnlag for sine tjenester. Dette følger også en internasjonal trend.
Personlig recovery er, som ordet tilsier, personlig – alle har sin egen unike prosess der myndiggjøring, tilhørighet, håp, identitet og mening er viktige bestanddeler. I sentrum står brukerens ressurser og mål og hva som er et godt liv for brukeren. Dette kan ikke standardiseres.
I en tjeneste som jobber recoveryorientert, støtter helsepersonellet personen i denne prosessen. Relasjonen preges av likeverdighet, også når det gjelder kunnskap. Brukere og ansatte tar beslutninger sammen, og brukeren får prøve og feile som alle andre.
I en recoveryorientert tjeneste blir det satt av tid til å jobbe konkret med de ansattes egne holdninger og verdier. Dette er nødvendig for sammen med brukeren å finne hans holdninger og verdier, håp, drømmer, ressurser og mål. Videre legges det til rette for en reflekterende praksis, der erfaringer blir delt og en har en åpen og modig dialog. Fordi strukturene og rammevilkårene i tjenestene vil måtte endres, kreves det forankring i ledelsen.
Det å ansette erfaringskonsulenter påvirker kulturen, fører til bevisstgjøring og kan utfordre praksis. Hverdagsliv, normalisering og aktivisering kommer i fokus. Videre er det å utvikle en tilbakemeldingskultur sentralt. Det er en selvfølge at de som bruker tjenestene, er de nærmeste til å fortelle hvordan de virker, og hvordan de kan forbedres. De ansatte må få opplæring og veiledning i hvordan de kan spørre brukerne på en slik måte at de får ærlige svar, samt hvordan bruke disse tilbakemeldingene til å endre tjenestene.
Brukerne opplever at hjelpen blir bedre når de som skal hjelpe snakker sammen og vet hvem som skal gjøre hva. Samhandlingen må skje både innad i kommunen og mellom tjenestenivåer.
Det å jobbe recoveryorientert betyr ikke at fagpersonen skal legge bort sin fagkunnskap, men at fagkunnskap og erfaringskunnskap skal brukes sammen. Det er ikke alltid brukeren er i stand til å bestemme alt i sitt liv. I de tilfellene der brukeren har behov for at andre tar over kontrollen for en periode, skal det gjøres.
I en recoveryorientert tjeneste har sosiale forhold som arbeid, aktivitet, levekår, lokalmiljøet, venner, familie og antistigmaarbeid stor betydning for den enkeltes recoveryprosess. Tjenestene kan utvikle recoverycollege og lavterskeltilbud der brukerstyring og brukeransettelser inngår. Like viktig er det å orientere seg i lokalsamfunnet om hva som finnes av organisasjoner, foreninger og lag slik at brukeren kan ta tilbake eventuelle tapte roller og interesser, som for eksempel deltagelse i kor, sport og andre aktiviteter. Inkludering av pårørende og andre nære personer er viktig, gjennom for eksempel nettverksmøter og åpne samtaler.
Recovery har utspring fra brukerbevegelsen og har tradisjonelt vært rettet mot dem som har de største helseutfordringene. Men de samme elementene er også viktige for dem med lette og moderate utfordringer. Som Mike Slade sier: «Vi må tenke at det som er viktig for folk flest, er viktig for folk med psykisk helse- og rusproblemer.» Det vil si tilhørighet og fellesskap, håp og optimisme, mening med livet, myndiggjøring og styrking.
Sjå KVITO-leiar Torbjørn Dyrlands råd til kommunar som vil legge til rette for arbeid til innbyggarar som lett fell utanfor.
Hvordan vi jobber med en medfødt ferdighet og oppmerksomt nærvær mot angst- og stressrelaterte plager
Sjekk ut metodene og de operative rutinene som Skar-prosjektet, et samarbeid mellom Den Norske Turistforening (DNT) og Oslo kommune bydel...
– Psykiske helsetjenester i kommuner kan tjene mye på å spille på lag med frivillige organisasjoner, sier Hege Eika Frey
