Barn som er pårørende til foreldre som sliter med rus og/eller psykiske lidelser kan også ha det vanskelig, og det er ikke alltid ansatte i kommunale tjenester vet hvordan de skal fange opp og hjelpe disse barna. Det gjelder barnehager, skoler og helsestasjoner, men det gjelder også tjenester for voksne – for eksempel psykisk helse- og rustjenester.

For å styrke kommunene i dette arbeidet, deler Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) årlig ut tilskuddsmidler til systematisk identifikasjon og oppfølging av utsatte barn.

Samhandlingsmodell

Målet med tilskuddsordningen er å «utvikle og implementere kommunale modeller for systematisk og kunnskapsbasert identifikasjon og oppfølging av utsatte barn.»

En slik modell er ment å gi kommunen de virkemidlene den trenger for å identifisere og følge opp utsatte barn og familier. Den er ment å kartlegge kompetanse, avdekke behov som eksisterer og fastslå hvordan man skal jobbe framover.

Samhandling er et hovedmål med tilskuddsordningen. Dette kan innebære å utvikle arenaer for samhandling på tvers av kommunale tjenester og faggrupper, samt rutiner for samarbeid med eksterne aktører som f.eks. spesialisthelsetjenesten eller frivillige organisasjoner. En helhetlig samhandlingsmodell kan styrke det tverrfaglige samarbeidet, gi ansatte økt kunnskap og kompetanse og styrke brukermedvirkning.

Hvordan BrukerPlan kan brukes i arbeidet

Barn som pårørende er ikke en egen definert variabel i BrukerPlan, men det er noen andre nærliggende variabler som indikerer om brukere har barn under 18 år. Disse variablene er om bruker bor med barn under 18 år, om bruker har samvær med barn (under 18 år) og hvis bruker ikke bor med/har samvær med barnet, er det huket av for «obs!» i registreringen.

Ved hjelp av disse er det mulig å undersøke barn som pårørende. Ved å identifisere disse barna, hviler det videre et stort ansvar på hjelpeapparatet for å ivareta oppfølging.

BrukerPlan blir da en viktig kilde for å kunne realisere noen av kriteriene for måloppnåelse for kommuner søker tilskudd, eller har fått innvilget tilskudd, til utvikling av kommunale modeller for systematisk og kunnskapsbasert identifikasjon og oppfølgning av utsatte barn, jfr. Regelverk for tilskudd til systematisk identifikasjon og oppfølging av utsatte barn (pkt. 6).

Hvor mange er det snakk om?

I BrukerPlan 2020 har vi 37 621 tjenestemottakerne, hvor 8 196 har egne barn. Det er en noe større andel blant mottakere med kun psykiske problemer som har barn (23 prosent) enn blant mottakere med rusproblemer (18 prosent).

I snitt har tjenestemottakerne med barn 1,7 barn hver. I de nasjonale innrapporteringene var det i 2020 registrert 14 322 barn. Kriteriet for å bli kartlagt er at mottakerens problem går alvorlig utover den daglige funksjon og/eller relasjon til andre. De fleste av disse barna har en forelder som er i de største gruppene: moderate psykiske problemer uten rusproblem og mindre alvorlig samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse . 1 297 barn har en forelder med en alvorlig ROP-lidelse eller alvorlige psykiske problemer uten rusproblem.

Over halvparten har ikke barnevernstjenester

Mottakere med omsorg eller samvær med barn har en bedre levekårsindeks enn gjennomsnittet av alle mottakere, dette gjelder særlig mottakere med omsorg for barn. Forskjellen er stor mellom mottakere med rusproblem og dem med kun psykiske problemer. Foreldre med rusproblem som er kartlagt i BrukerPlan har mye dårligere levekår enn foreldre med kun psykiske problemer.

Blant tjenestemottakere (både rus og psykisk helse) med omsorg eller samvær med barn finner vi totalt 1 386 foreldre med særs dårlige levekår (rød/blålys). Dette er foreldre som i stor grad har omfattende sosiale problemer, er i mindre grad i meningsfull aktivitet, har funksjonssvikt på grunn av psykisk helsetilstand, har omfattende rusbruk og har dårlig sosial fungering.

Det mest alarmerende her er at over halvparten av disse barna ikke har barnevernstjenester. Totalt er det 2 361 barn som har omsorg eller samvær med en forelder med rød eller blålys levekårsindeks.

Situasjonen i kommunene

IS-24/8 er SINTEFs årlige innrapportering på årsverksinnsats i de kommunale rus- og psykisk helsetjenestene. Her finner vi et eget kapitel som omhandler og barn og unge som pårørende (kap. 17.4).

Der fremkommer det blant annet flere kommuner hvert år påpeker at funn fra BrukerPlan har gjort at de har fått satt fokus på barn som pårørende. Noen oppgir at BrukerPlan viste at det var flere barn som pårørende enn tjenesten hadde kjennskap til, og at de derfor har satt inn flere ressurser for å opparbeide bedre kompetanse på barn som pårørende. 

I selve innrapporteringen om barn pårørende i IS-24/8 kan vi trekke frem følgende interessante funn:

• 86% av kommunene sier at de har rutiner for å dokumentere barn som pårørende til foreldre eller søsken etter helsepersonellovens § 10a. Dette er ei økning fra 80% i 2019.
• 71% av kommunene sier at de har rutiner for samhandling mellom fastlegen og de andre kommunale  helse og omsorgstjenestene om oppfølging av barn som pårørende. Dette er ei marginal økning fra 70% i 2019.
• 59% av kommunene svarer at kommunen har tillagt spesielt ansvar og kompetanse på barn som pårørende til en instans som for eksempel familiesenter, familiekoordinator, personell i voksentjenestene eller lignende. Dette er ei økning fra 49% i 2019.
• 15% av kommunene sier at de i liten, eller svært liten, grad har systematisk oppfølging av barn som pårørende i kommunen.
• 65% av kommunene at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende i 2020. Dette er en økning fra 58% i 2019. Det er også noen flere som har planer om dette i 2020 enn i 2019. Det er altså ¼ kommuner som ikke samarbeider med spesialisthelsetjenesten på dette området.
• Innrapporteringene viser en nedgang på 16 prosentpoeng i kommuner som svarer at de ivaretar barn og unge som pårørende for foresatte med rusproblemer godt eller svært godt fra 2019 til 2020.
• I 2020 er det 63% av kommunene/bydelene som svarer at de har en overordnet handlingsplan/strategi for arbeidet med utsatte barn og unge, og dette er en økning fra 54% i 2018. 
• I 2018 oppgav 15% av kommunene og bydelene i Oslo at de ikke hadde virksomme prosedyrer for når bekymringsmelding skal sendes barnevern og politi. I 2019 hadde andelen sunket til 9%, og i 2020 er andelen 8%.

Opp til 1 000 000

Kommunene kan søke om inntil en million kroner i tilskudd for en prosjektperiode som varer i to år. Etter at denne perioden er utløpt, kan de på nytt søke om en halv million kroner for implementering av modellen over en prosjektperiode på ett år.

Årets søknadsfrist er 8. oktober.

Her kan du lese mer og søke om tilskudd:
Tilskudd til systematisk identifikasjon og oppfølging av utsatte barn