Lise Marie Rande Dahl er psykologspesialist, og jobber ved Angst- og OCD-teamet ved Nidaros DPS/St. Olavs hospital. Hun har jobbet med eksponeringsterapi siden 2012.

I teamet hennes jobber de primært med pasienter som sliter med tvangslidelse (OCD), sosial fobi, panikklidelse og/eller agorafobi. En av metodene de benytter, er eksponering med responsprevensjon (ERP).

Å slippe opp kontrollen

På den nasjonale nettverkssamlinga for Rask psykisk helsehjelp i Oslo denne uka, fortalte hun om metoden, hva den innebærer og hvordan den kan benyttes i RPH-team.

– Felles for angstlidelsene er at man gjør mange ting for å få kontroll. ERP handler om å slippe opp kontrollen, sier Dahl.

Hun forklarer at amygdala er hjernens fryktsenter. Dette området i hjernene våre sammenligner hun med en god, gammeldags brannalarm:

– Den går av ved det minste tegn til fare, og det skal den jo for å sikre vår overlevelse. Når vi utvikler en angstlidelse har vi blitt redd for alarmen, og oppfører oss som om den er farlig i seg selv.

Å stoppe responsen

En pasient med OCD kan for eksempel ha angst for å ta på et bord fordi overflata føles skitten. Eksponering vil da innebære å ta på bordet. Responsen er den sterke trangen til å vaske hendene etterpå.

Når pasienten da faktisk vasker hendene, bekrefter hen overfor angsten at frykten var berettiget. Da forsterkes angsten.

– Når vi oppfører oss som om noe er farlig, så forteller vi hjernen at det faktisk er farlig, forklarer Dahl.

I eksponeringsterapi er det derfor helt sentralt å stoppe responsen – slik lærer man hjernen at det det angsten frykter, ikke egentlig er noe å være redd for.

Rammene rundt

Psykoedukasjon – å forklare disse tingene – er en vesentlig del av metoden Dahl jobber med.

– Vi forklarer pasienten hva eksponeringsterapi er. Vi gir dem forståelsen av hvorfor vi gjør det vi gjør, sier hun.

Hun forklarer at det ikke er et mål å skulle kvitte seg med tanker eller følelser, og sammenligner det med tankeeksperimentet der du prøver å la være å tenke på en rosa isbjørn.

– Målet bør være å gå fra å bli kvitt angsten, til å leve et liv der man ikke er styrt av den.

Pasientene skal også gjøres bevisste på hvem som spiller hvilken rolle i terapien:

– Vi bruker bildet av at pasientene sitter i førersetet på en rallybil. De har kontrollen: det er de som har hendene på rattet og foten på gass og bremse. Behandleren er kartleseren: vi gir råd om hvor det er lurt å svinge, og når du bør bremse eller trå litt ekstra på gassen. Pasienten tar alltid valget selv om å eksponere seg.

Endringsprinsipper

Dahl forklarer at eksponeringsterapi handler om å endre måten man eksponerer seg på:

– Når man lever med angst, eksponerer man seg jo hele tiden, sier hun.

Pasientene skal gå fra ei defensiv innstilling overfor angsten til å innta offensiven:

– I stedet for at man går inn i en situasjon med et håp om minst mulig angst, skal pasienten gå inn i situasjonen uavhengig av angsten. De bør gjerne heller gjøre den verre, utdyper hun.

Målet er at pasientene skal eksternalisere angsten.

– Angsten er ikke deg som person. Den får deg til å adlyde. Du er ikke angsten din, like lite som du er en influensasykdom, konstaterer hun.

Firedagersmetoden

I Angst- og OCD-teamet jobber de med firedagersmetoden.

– En av de største misforståelsene om firedagersmetoden er at den er over på fire dager, sier Dahl.

Hun sammenligner de fire intensive dagene kurset går over med det å legge grunnmuren i et hus. Huset skal bygges når de fire dagene er over, og det er noe pasientene må være bevisste på:

– Dette er ikke fire dager der pasienten skal gå og holde pusten og vente på at de er over. Det er de første fire dagene i resten av pasientens liv, slår hun fast.

Hvordan gjøre det i RPH-rammene

Eksponering med responsprevensjon har dokumentert effekt, og det går fint an å praktisere metoden uten å ta i bruk firedagers intensivkurs, innenfor de rammene RPH opererer.

– Lar metoden seg overføre til Rask psykisk helsehjelp?

– Ja, det gjør den, slår Dahl fast.

Marit Mørch Jacobsen, faglig rådgiver i NAPHA, bekrefter dette:

– Eksponeringsbehandling i RPH kan gjøres i alle tilbudene: både på kurs, i grupper og i individuell behandling.

RPH: Faglig rådgiver Marit Mørch Jacobsen i NAPHA, mener eksponeringsterapi kan styrke tilbudene i RPH. (Foto: NTNU Samfunnsforskning)

Kan tas inn i eksisterende tilbud

Jacobsen peker på at prinsippene bak ERP er enkle å formidle og lett å ta inn i allerede eksisterende behandlingstilbud:

– Psykoedukasjon og angstbehandling er allerede en del av tilbudene, så dette er en måte å effektivisere behandlingen enda mer på, fortsetter hun.

Dahl utdyper at metoden selvfølgelig må tilpasses de praktiske rammene og målgruppene man har i kommunen, men hun er opptatt av å at det bør opprettholdes en viss intensitet:

– Det er viktig at man prøver å få til dobbeltimer, hvis man klarer. Helst en dobbeltime i uka, sier hun.

Utenfor kontoret

Dahl forteller videre at de på DPS-en har oppfølging også på kveldstid, og at det er for å «holde trykket oppe» hos pasienten.

– Har man ikke mulighet til det, avtal et tidspunkt senere i uka der brukeren sender en melding om hvordan det går med jobbinga, råder hun til.

– Å lage en treningsdagbok mellom timene kan også være til hjelp.

Eksponeringen foregår oftest ikke på kontoret, og Dahl poengterer hvor viktig det er for dem å være med pasientene der de faktisk opplever angsten:

– Vi sender aldri pasientene ut alene første gang.

Hun forteller at når de er med ut, legger de merke til de små tingene. De kan observere hvordan eksponeringen fungerer og komme med forslag om retningsjusteringer – som kartleserne de skal være.

Samhandling, samarbeid, DPS og RPH

I Trondheim har Angst- og OCD-teamet ved St. Olavs hospital holdt kurs i eksponeringsterapi for det lokale RPH-teamet. Jacobsen jobbet i RPH-teamet før hun kom til NAPHA, og sier kursinga var veldig nyttig for å styrke det videre arbeidet med eksponeringsterapi.

– Vi utviklet ei behandlingsgruppe for angstproblematikk, og Lise gikk gjennom hele kurset vårt som ei kvalitetsikring, forteller hun.

Dahl ser positive virkninger av at også lavterskeltilbudene kan tilby eksponeringsterapi.

– DPS her avviser mange. Noen av disse kunne fått hjelp hos Rask psykisk helsehjelp.

Jacobsen er enig i det. Hun påpeker imidlertid behovet for tydelige grenseoppganger mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen, med tanke på hvilke grupper de ulike tjenestene er til for.

– RPH kan ikke ta imot alle som DPS avviser. De må være i målgruppa. Hvis de ikke er det, vil det være andre tilbud som er bedre egnet, slår hun fast.

Jacobsen peker på at det er lokale forskjeller i hvordan både RPH-team og DPS-er er organisert og i hvilke tilbud de har.

– Derfor er det viktig at de forskjellige tilbudene kjenner til hverandre, sier hun.