Det er på tide med årets siste innlegg til NAPHA-bloggen fra min side. På en lapp på skrivepulten ligger en påminnelse om å skrive om noe jeg leste nylig i en artikkel der om flerfamiliegrupper og «psykoedukasjon». Det er mye som fortjener oppmerksomhet i den teksten, men det jeg biter meg mest merke i, er et utsagn om at man fortsatt er avhengig av ildsjeler om man vil endre praksis.

Avhengig av ildsjelene?

Slikt kan få meg til å gå helt av hengslene: På den ene siden vil sykepleierne, legene og psykologene ha mer tillit og mindre kontroll. På den andre siden ser det ikke ut til at fagfolkene klarer å levere på selv de enkleste krav. Ikke forholder de seg til ny forskning og gode eksempler fra praksis. Ikke utarbeider de individuelle planer. Ikke informerer de om brukerorganisasjonene. Ikke gidder de å drive samfunnsrettet psykososialt helsearbeid:

Når så du sist et oppslag i lokalavisa om psykologer på stand utenfor biblioteket eller sykepleiere i oppsøkende arbeid i gågata? Penger og selvråderett skal de ha, men å forholde seg til borger- og brukerperspektivet ser ut til å være en umulighet.

Hent ikke forklaringer fra frivillig sektor!

Vi kan ikke fortsette å hente forklaringer fra frivillig sektor når vi skal beskrive tilstandene i tjenester som finansieres av fellesskapets midler. Om et idrettslag i en liten kommune sliter, er mangel på ildsjeler en gyldig forklaring. Det er mulig å forklare triste tilstander i kommentarfeltene med dårlige holdninger hos debattantene.

I arbeidslivet forholder det seg annerledes. Vi aksepterer ikke at strømmen blir borte i dagevis i vintermånedene, fordi de som reparerer snøtunge linjer har «dårlige holdninger». Vi finner oss ikke i at man ikke tar i bruk det nyeste utstyret i somatikken fordi avdelingen «mangler ildsjeler».

Krav til levering

I alle andre sammenhenger i samfunnet er vi opptatt av brukergrensesnitt, den idealtypiske forbrukerinteresse og parallellføring. Vi forventer at tjenestene er forutsigbare og fleksible, lette å finne, lette å forstå og lette å evaluere. Vi sammenlikner tjenester på tvers: Hvis kinoen og ekspressbuss-selskapet informerer om at det på deres arenaer ikke er lov å plage sine medmennesker med uvettig mobiltelefonbruk, hvorfor skal togselskapene få lov til å gi blaffen?

Det kan godt være at det styres på feil måte og på feil parametere i helsevesenet for tida. Det er en sak for seg. Men at psykologer, psykiatere og sykepleiere kommer til å levere på annet enn det de har lært under utdanningen og i sin første jobb etter endt utdannelse, uten at noen gir dem klare bestillinger, og uten at noen måler troskap, kan vi bare glemme. De har hatt mer enn nok tid på seg til å bevise at dette får de ikke til.

Mitt ønske til jul

Det som gjør dette om mulig enda verre, er at det på napha.no ligger tusenvis av artikler og andre oppslag som viser hvordan det faktisk skal gjøres. Innlegget jeg lenket til over kan tjene som et godt eksempel.

Vi trenger ikke mer «brukermedvirkning», vi trenger mer tjenestedesign, med utgangspunkt i borgere og brukeres faktiske behov, også i spesialisthelsetjenesten. Mitt ønske for det nye året er derfor et Napha for helseforetakene og utdanningsinstitusjonene. Om det bør skje som følge av at Napha utvider sin virksomhet, for eksempel begrunnet i kommunenes behov for bedre samhandlingsgrunnlag, eller om det skjer som følge av at det opprettes et nytt kompetansesenter for tjenesteutvikling og tjenestedesign i spesialisthelsetjenesten, skal ikke jeg mene noe om.

Kommer det til å skje? Det kan jeg aldri tenke meg. Men jeg er vant med å skrive for døve ører, så jeg tenker å gønne på så lenge det er pip i meg.

God jul, alle sammen, og ikke glem å spørre julenissen om hun er medlem i Mental Helse.