Ord definerer for å gi mening. For hvem, og hva betyr nettopp dette i det psykiske helsefeltet?  
 
Den medisinske forståelsen preger ofte samtalene mellom fagpersoner, og brukere og tjenestene imellom. Lokal psykisk helsehjelp er forholdsvis nytt sammenlignet med hjelp i psykiatrien. Psykiatrien har en lang institusjonshistorie hvor et biomedisinsk kunnskapssyn har vært rådende. Det har preget kommunikasjonen, og gjør det fortsatt. Både fagfolk og brukere erfarer at språket vi bruker kan bli for medisinsk, fremmedgjørende, stigmatiserende og uforståelig.  

Bruken av et for medisinsk språk kan bli unyansert, lite personorientert, og kan betraktes for snevert til å beskrive mennesker som opplever livsbelastninger og trenger hjelp. Denne praksisen er heller ikke i takt med en recoverybasert tilnærming, og virker mot sin hensikt. Istedenfor å skape mening og forståelse kan språket skape forvirring og avstand.

Språket i samhandling

I samhandling mellom tjenestene våre, kan ulikt språk bidra til maktubalanse. Det kan selvfølgelig være problematisk om vi ikke forstår hverandre, men det blir enda mer problematisk om ikke vi evner å sjekke ut med hverandre slik at misforståelser vedvarer. Det å være seg bevisst og snakke sammen om hvordan vi forstår hverandre er i jo utgangspunktet kjernen i tilbakemeldingsverktøyene som er i full anmarsj i tjenesteutviklinga rundt om. Vi har sannsynligvis behov for bruk av disse også i samhandlingssituasjoner. 

La oss ta noen eksempler som kan være utgangspunkt for refleksjon: 

• er det riktig å omtale kommunale psykiske helse og rustjenester som psykiatri tjenester, når disse tjenestene i større grad jobber etter en humanistisk og personorientert tilnærming? 
• er det riktig å omtale mennesker som har utfordringer med psykisk helse og/eller rus, uavhengig av alvorlighetsgrad, som at de har en lidelse?  
• Har du for vane med å bruke profesjonstittel? Overfor hvem og hvorfor? 
• Når du hører et ord du ikke forstår, tør du å ta det opp? 

Å droppe forkortelser og fremmedord var suksessfaktor for samhandling - Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse, NAPHA

Lytt til brukerstemmen

«Det er mange ord og begreper som brukes om hverandre på en slik måte at det ikke er sikkert at vi snakker om det samme selv om vi tror at vi gjør det», sier Gunnhild Ruud Lindvig, førsteamanuensis ved UiA («Ord og begreper til besvær», Erfaringskompetanse.no). I hennes foredrag på konferansen «Erfaring som kunnskapskilde», i høst poengterer hun betydningen av å presisere ord og begreper samt og sjekke ut om vi forstår hverandre, som viktige tiltak i begrepsjungelen. 

I en tid hvor brukerstemmen i økende grad løftes opp og gjøres likeverdig, skal vi lytte når mennesker som tar imot hjelp og pårørende sier at ord og språk har betydning. Faglig rådgiver i NAPHA Solveig Kjus, som også har egenerfaring, mener det kan være mange brukere som føler seg merket av diagnoser: «I starten klarte jeg ikke å si egen diagnose, det gikk 10 år før jeg klarte å si det høyt. Jeg var redd for den merkelappen det satte på meg. Derfor har ord makt.»

Hun trekker spesielt frem situasjoner hvor personer ikke har erfaring med behandlersystemet fra før: «Hva skjer om du som behandler bruker ord som vedkommende ikke forstår? For eksempel betegnelser for behandlingen personen skal få med en jungel av forkortelser og begreper. Dette kan være helt uforståelig for en som ikke har tatt imot hjelp før.» 

Bruk at erfaringsmedarbeidere i psykisk helse og rustjenester, kan være viktige bidragsytere til endring. I forskningsrapporten «Det er som et eget språk» fremheves det erfaringer om at «fagspråket er upresist og unødvendig og tungt, og bidro til å skape avstand mellom fagfolk og brukere», videre at deres bruk av hverdagsspråk og rolle som «oversettere» bidrar til brobygging for felles forståelse mellom brukere og de som yter hjelp. Et upresist språk i fagfeltet tematiserer også Odd Volden i Psykologtidsskriftet. I saken «Språklige tilbakeskritt» hevder han at «et upresist språk gir dårlige samtaler, retningsløshet, håpløshet og upresise tjenester.» 

Opplevelsen av at språket blir upresist eller uforståelig er riktignok en subjektiv oppfattelse. Jeg har for eksempel erfaring med å være med en person til psykiatrisk legevakt, hvor spørsmålet som pasienten fikk var: «Har du ofte fluktuerende tanker?». Slike situasjoner er nok ikke enestående, og i dette tilfellet skapte det ikke nærhet og forståelse.

Veileder for språkbruk

Marit Borg og Bengt Karlsson uttrykker i et blogginnlegg på forskning.no at mennesker ofte opplever smertefulle opplevelser knyttet til ord, og har videre oversatt den engelskspråklige veilederen Pass på språket ditt. Dette heftet er gratis å laste ned og kan betraktes som et godt hjelpemiddel. Det beror om vi bruker det aktivt selvfølgelig. Veilederen er enkel og god lesning, og retter seg ikke bare til fagfolk, men også til media, som er en vesentlig aktør i forståelse og holdning rettet til samfunnet. Borg og Karlsson uttrykker at medias økte tabloidisering og overforenkling kan bidra i å objektivere mennesker som har psykiske helse og rusproblemer.

Derfor, i situasjoner hvor ord bidrar til negative opplevelser, maktubalanse eller misforståelser, har alle som jobber i fagfeltet et ansvar. Både overfor de vi hjelper, våre samarbeidspartnere og i kraft av å være kulturbærere som innbyggere i et samfunn.