Semb disputerte ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap, i programmet Personorientert helsearbeid, ved Universitetet i Sørøst-Norge 13. januar.  

Her kan du lese avhandlingen hennes: «Mellom idealisme og realisme: Om fremming av samfunnstilhørighet for unge voksne med samtidige rus- og psykisk helseproblemer.» 

Bakgrunnen for studien 

Mange unge faller utenfor utdanning og arbeidsliv. Å få de «om bord» igjen før prosessen har nådd for langt, og avstanden til majoritetssamfunnet er blitt for stor, er et politisk satsningsområde. 

Ansatte i de kommunale tjenestene, som disse unge voksne benytter seg av, har en sentral rolle i å fremme sosial inkludering. Semb har undersøkt hvordan de unge voksne, med rus- og psykiske helseproblemer, sine subjektive erfaringer av tilhørighet til samfunnet søkes fremmet. I sin disputas trakk hun blant annet frem viktigheten av å ta deres perspektiver.

Innenfor eller utenfor? 

I studien har Semb intervjuet syv unge voksne med rus- og psykiske helseproblemer samt ni fagpersoner i en relativt stor kommune i Østlandsområdet. Generelt viste funnene hennes at fagpersonene hadde en individualistisk tilnærming, altså en holdning om at det er de unge voksne, og ikke samfunnet, som må endre seg.  

– Hvem som er «innenfor» og hvem som er «utenfor». Det er de romlige tilhørighetsdimensjonene. 

Semb trakk frem forhandlinger, mellom fagpersoner og de unge voksne, blant annet om drømmer og fremtidshåp. Noe som kan oppleves feilslått. Er det lettere for fagfolk å se mot begrensningene fremfor mulighetene? 

– De unge voksne kan ha de samme forventningene som andre jevnaldrende, og tjenestene og fagpersonene bør adressere dette.  

Målet er å finne håp og en fremtidsvei. Samtidig som man skal finne ut hvordan man kan se seg ut noe eller noen som gir resonans hos de unge voksne, og som de kan knytte seg til.  

Hvem må forandre seg? 

Semb påpeker at de unge voksne med rus- og psykisk helseproblemer ønsker et liv som de andre unge voksne i kommunen opplever, og at både de unge voksne og fagpersonene dro veksler på hva som var normalt. Her viste Semb til at det var viktig å komme frem til en samstemt realitet. Hvis man slurver med faktagrunnlaget, kan man fort ende opp i det som Semb omtaler som statistisk famling. 

– De må kritisk reflektere hva de unge voksne mener er et godt samfunn, og hvordan kan man forbedre de unge voksnes handlingsrom. Resultatene tyder på at det er et åpent spørsmål om det er samfunnet eller individet som skal forandre seg, men Semb påpeker at det bør utvikles noen «standarder» for rimelig tilrettelegging. 

Semb var også innom spørsmålet om når samfunnsskapte barrierer kan fungere som aktivitetsbarrierer og den negative betydningen av å bli møtt med manglende anerkjennelse. 

For når skal psykososiale funksjonshemminger, som ROP-pasienter opplever, bli tatt hensyn til og ikke? Hvordan står disse seg opp mot sosiale modellen for funksjonshemming? En modell, som ifølge Wikipedia, kan oppsummeres i følgende sitat fra tidligere spesialrådgiver i FN, Bengt Lindqvist:  

«Funksjonshemmede er ikke en gruppe i noen annen forstand enn at vi blir diskriminert og ekskludert fra store deler av samfunnet fordi vi har noen fysiske eller psykiske kjennetegn som andre mennesker gjenkjenner og definerer som avvik eller «funksjonsnedsettelse». Det eneste vi har felles, vi som puttes i denne kategorien, er nettopp dette at vi blir diskriminert og utestengt.» 

Ulike profesjoner må bidra 

Semb trakk frem betydningen av at tjenestene må ta høyde for livsfasen som unge voksne er inne i, og at tjenester ofte er innrettet mot enten unge eller voksne, og sjelden mot unge voksne som står litt midt imellom. Hun mener også at tjenestene må bli mer samfunnsorienterte.  

– Selv om fagpersonene ikke kan gjøre så mye med samfunnet, kan de varsle om urimelige krav.  

Semb fremholder, som nevnt over, at det bør utvikles noen standarder for når unge voksne med rus- og psykisk helseproblemer skal anerkjennes som de er. 
 
– Det er ikke den enkelte fagperson som skal bedømme dette. Ulike profesjoner må bidra til å bygge et samfunn for alle!

Under disputasen: F.v. Randi Semb og andreopponent Anette Skårner, førsteamanuensis ved samhällsvetenskapliga fakulteten, institutionen för socialt arbete ved Gøteborgs Universitet.
(Foto: Maja Blaszczyk)