Robert Kechter, rådgiver i ledelsen ved Klinikk Alta, Finnmarkssykehuset, var en av rundt 100 påmeldte på samlingen. Han har vært med og jobbet frem seminaret og var fornøyd med resultatet.

– Vi har oppnådd det vi har ønsket oss – og det har vært dialog. Vi har vært samlet og når vi sa ja til denne typen konferanse sa vi også ja til å følge det opp.

Det var stort engasjement under «Bedre i lag», flere gruppeoppgaver og mange gode fremlegg.

En suksesshistorie om samhandling

Som det ble nevnt under samlingen kan det være fornuftig å se til suksesshistorier som inspirasjon, og en som ble presentert under seminaret kom fra Siv Eines. Hun er enhetsleder ved rus og psykisk helse i Vadsø kommune og viste til erfaring med en person, en mann i tyveårene, som for noen år tilbake kom til kommunehelsetjenesten etter å ha vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten.

– I starten var det uttalt at han hadde noe rusbruk og en angstlidelse, men etter hvert kom det frem mye større rusbruk og traumer fra barndommen, og han har behov for mer enn hva førstelinjen kan tilby.

Mannen klarte ikke å komme seg videre med det han ønsket selv i livet. Han fikk god hjelp, men trengte noe mer.

Hva skjer så underveis?

– Spesialisthelsetjenesten og alle tjenester jobbet fremover slik at han kunne få et sammensatt tjenestetilbud. Han sa selv at han hadde behov for det, men klarte ikke å ta det imot – i starten.

Fikk støtte fra flere tjenestenivå

Mannen trengte støtte fra spesialisthelsetjenesten og fra kommunehelsetjenesten, og alle jobbet sammen for å motivere han.

– Selv om behandlingsstedet tilbyr rusbehandling, fikk han også tilbud om traumebehandling og jeg vet at det var en beinhard jobbing fra flere hold. Det kunne ikke bare være en person, for han var en «tung pasient», så det var både to og tre som jobbet med han. De hadde ofte møter for å avklare at de jobbet sammen, på samme måte og snakket sammen for å se på hva som var det beste for personen.

Mannen fikk en dato for behandling, men fikk ikke til å møte. Selv om var det en kontakt mellom kommunen og behandlingsstedet skjedde dette både to og tre ganger. Den ene ansatte på ROP-enheten i kommunen fulgte han så til behandlingsstedet. De hadde god oppfølging underveis i behandlingsforløpet og ukentlige møter for å trygge pasienten.

– Det er så bra at han så at de tok han på alvor. Jeg som tjenesteleder kunne spørre om ikke behandlingsstedet kunne ta seg av disse møtene med han, men nei, han trengte dette ble jeg fortalt fra de ansatte her som jobbet med han. Dette måtte til for at han skulle klare å stå i behandlingsforløpet.

God og tidlig planlegging

Mannen var innlagt i ett år og hver permisjon ble nøye planlagt. Han sprakk og ruset seg igjen når han var hjemme, men de klarte å motivere han til å komme tilbake. Tidlig planlegging av utskrivelsen, og samarbeid mellom kommunen og behandlingsstedet var essensielt. Mannen ville deretter flytte til den kommunen behandlingsstedet var, for å få oppfølging og klare å stå i tilfriskingen.

– Vi i kommunen hjalp han med å flytte til ny kommune. Vi slapp han ikke og fulgte han opp i i hvert fall fem måneder etter behandling. Selvfølgelig var det viktig å ha tett kontakt med ny kommune og ny behandler der, og sørge for at han har mulighet til reinnleggelse.

Hva kan vi lære av dette?

– Mannen ble tatt på alvor. Det var han selv som kom frem til at han trengte behandling. Vi kunne ikke være på bakbeina, men heller ikke pushe for mye.

Samarbeidet var preget av at tjenestene jobbet sammen og helhetlig, man så ikke begrensninger, men løsninger. Personen var en pasient som trengte mye tjenester, men når tjenestene fikk jobbet på den måten de gjorde var det mye lettere. Det å jobbe sammen og ikke stykkevis og delt.

– Vi må ikke se på hva vi i tjenesten ikke kan gjøre, men hva kan vi gjøre – sammen.