Det sier Grete Vedlog (66), som frem til nylig har jobbet som spesialkonsulent i Helseetaten i Oslo kommune. Hun sier at dersom du roper mye og er ekstrovert, kan du havne i den ene båsen, men om du skjærer deg og er litt innadvendt, så havner du kanskje i psykisk helse-siloen.

– Kanskje er det den største utfordringen fremover: å gi psykisk og somatisk helsehjelp til de som sliter med rus. Eller tåler vi at folk med disse utfordringene, i snitt, lever 20 år kortere? Nei, det gjør vi ikke og det burde trigge helsetjenestene til å treffe denne målgruppa på en mer hensiktsmessig måte. 

Det er penger som gjelder

Vedlog har vært med hele veien. Helt fra starten da arbeidet med psykisk helsearbeid på 1990-tallet var et nytt fagområde som skulle utvikles lokalt, fra den første opptrappingsplanen ble laget, og frem til i dag da den neste opptrappingsplanen står på trappene. Hun ønsker selvfølgelig fokus på både forebygging og behandling, men påpeker samtidig at veldig mye av utviklingen av psykiske helseutfordringer skjer helt andre steder enn i helsetjenestene.

– Vi må ha bedre barnehager og skoler. Vi må fange opp og sørge for at folk ikke faller utenfor. All forebygging foregår utenfor helsetjenestene og hadde vi gjort noe med levekårene ville vi ha kommet langt.

I Oslo, Vedlogs hjemby og arbeidssted i 40 år, er det store fattigdomsproblemer. Vedlog påpeker at det som bøter på dette er å styrke økonomien til familier og enslige med romsligere ytelser, sosialhjelp og trygd, og med tiltak som gjør at mennesker med de laveste inntektene kan leve av lønna si.

– Det hjelper om vi holder folk i utdanning, men det holder først om tyve år. Her og nå er det å bedre økonomien som gjelder. Og det er ikke helsetjenestene som kan bøte på det. Vi må jobbe for mindre forskjeller, jobbe med de arenaene som barn og unge er på.

Tidlig og langsiktig hjelp

Ungdata viser at stadig flere ungdommer har psykiske plager, men Vedlog sier også at svarene tolkes litt for raust.

– «Hadde du bekymringer i forrige uke?» Selvfølgelig hadde du det. Alle ungdommer har det, men om det er sånn at mange er stresset over skolen, da skal vi ikke pøse på med helsetjenester. Da må vi gjøre noe med skolen. Du kan snakke med så mange helsetjenester du vil, men det hjelper jo ikke om skolen fortsetter på samme måte.

Hun mener også at folk må få ordentlig og forpliktende hjelp tidlig og at man i Oslo har vært alt for dårlige til å systematisere psykisk helsehjelp til barn og unge.

– Vi vet at ADHD og andre utviklingsforstyrrelser vedvarer. Da nytter det ikke å snakke med helsesykepleier innimellom. De må følges over tid og det kan de lære av psykisk helsearbeid for voksne, til tross for at det har blitt litt for mye vedtaksbasert der. Vi må litt ned på byråkrati for voksne, og litt opp for barn og unge.

«Psykt bra by»

Strategien for psykisk helse i Oslo Psykt bra by, er det Vedlog som har skrevet, men hun har ikke gjort det i vakuum.

– Psykt bra by omfatter alle, fra 0-100 år og er ifølge Vedlog litt «upside down». Den forrige handlingsplanen som vi hadde var også bra, men mer preget av mye handling og mye kontrollpunkter. I denne strategien er det opp til bydelene å prioritere det de skal. Det skal utføres ut ifra konteksten og behovet.

Strategien omfatter alt fra forebygging, altså det som skal skje på andre arenaer, til det som skal skje i behandling. Det legges stor vekt på at kommunen og innbyggerne skal være i førersetet for utviklingen av lokalt psykisk helsearbeid og lokale psykiske helsetjenester, og for å få til det må samarbeidet med helseforetakene bli mer likeverdig enn i dag.

Erfaringsskolen i Oslo

Vedlog var også med på oppstarten av Erfaringsskolen i Oslo.

– Den har vi bygd opp etter recovery-tankegang og vi har lagd denne skolen for å lage bedre og mer kunnskapsbaserte tjenester der erfaringskompetansen har en selvsagt plass. Bieffekten er at svært mange får jobb etterpå. At dette er noe vi må ha, det var det ikke så mange som skjønte i starten. Folk tenkte ikke at vi hadde behov for kunnskapen, og så mer på det som et tilbud til psykisk syke. Men vi har blitt mer opptatt av å få kompetansen inn.

I en Psykt bra by ligger det et menneskesyn til grunn, som ikke er sykt eller friskt. Også folk som har alvorlige helseproblemer skal ha gode tjenester og leve best mulig med sine utfordringer.

Den nye opptrappingsplanen

Vedlogs råd for den nye opptrappingsplanen er at man kan lære av den forrige på godt og vondt, ha gjerne med føringer for kunnskapsbasert praksis og la det følge med øremerkede midler.

– Om det ikke følger med penger er det begrenset hva man får gjort.

I den forrige opptrappingsplanen er det veldig mange kontrollpunkter, omtrent 100 stykker. Det var kanskje viktig den gangen å ha såpass mange. Nå tror Vedlog vi må stole på at kommunene og innbyggerne vet best og la de utforme det i praksis.

Hun mener også at barn og unge er viktig, men at vi heller ikke må glemme de som har levd en stund.

– Det er ikke sånn at vi har klart å gjøre det så godt for de i forløp tre. Kanskje vi kan slippe at det er så mange som havner der, men da må vi begynne tidlig.

Det er viktig å satse på kompetanse og særlig på den tverrfaglige, og det er liten tvil om at man, for ny opptrappingsplan må ha mange tanker i huet på en gang. Vi må ha gode fritidstilbud, men Grete Vedlog mener det samtidig er viktig at det ikke sklir ut til å bli en folkehelseplan.

– Hvis man skal ha en opptrappingsplan for psykisk helse, må det slutte et sted! Man skal jo ikke være opptatt av diagnoser i kommunene, men samtidig er det farlig å si at du skal være diagnosefri.

For noen er kanskje det å få en diagnose kanskje den eneste løsningen man har for å få uføretrygd, og på den måten en sikker økonomi. 

Samhandling og tillit

Man trenger en gang iblant en akuttinnleggelse og Vedlog sier sykehusene da må klare å stole på at kommunene klarer å gjøre den vurderingen.

– De må stole på kompetansen, og at det er gjort en vurdering om at denne personen trenger innleggelse og anerkjenne det. På Lovisenberg har de brukerstyrte senger. Det omfatter kanskje de som blir voldelige når de blir syke, men de klarer helt utmerket å komme på den brukerstyrte sengen før det blir for gæernt. Det er også et godt eksempel på måter å fremme recovery på, det å gi fra seg makta og være mer tilgjengelig for kommunene og innbyggerne.

Vedlog mener også at vi må samarbeide mer, men at det er kommunene som må være i forsetet for hvordan dette samarbeidet skal være.

– Sykehusene og bydelene må bli mye bedre på å veilede hverandre både på gruppe- og individnivå. Hadde vi veiledet hverandre hadde vi sluppet en del av de sure møtene, og kommunene må ha litt større innvirkning på hvordan spesialisthelsetjenesten bruker ressursene.

– Nå og samarbeide med den målgruppa som kom sist i køen

Vedlogs motivasjon har hele tiden vært å utvikle tjenester for de som har de vanskeligste livene. Valget om å ta seg en sosionomutdanning hang sammen med de politiske valgene hun gjorde. Fra hennes side var det et klart verdivalg.

– Det handler om solidaritet med de som fikk for lite, eller færre muligheter på alle områder.

Vedlog kom fra en drabantby og bodde senere i rivingsområder på Grønland i Oslo. Der var hun tett på mennesker som ikke har vært så heldige i livene sine. Tidligere jobbet hun også med boligsosialt arbeid, med de mest vanskeligstilte – bostedsløse, som i tillegg til å ruse seg hadde psykisk uhelse.

– Mitt ønske har vært å sette et avtrykk, utgjøre en forskjell

30. september har Vedlog sin siste arbeidsdag i Oslo kommune.

– Det har vært en lykke å være med i alle disse årene. Det har vært veldig spennende å jobbe byomfattende i Oslo. 

Vedlog sier hun har vært heldig som for det meste har hatt ledere i Oslo kommune, eller vært leder i virksomheter som har hatt den rausheten og det rommet som må til for å jobbe med spennende utviklingsarbeid. Hun er usikker på hva hun skal bruke de ekstra fritimene i døgnet til, men hun vurderer å skrive fag.

– Jeg får se om den lysten vedvarer når jeg kan gjøre alt mulig annet. Jeg synes jo jeg har hatt verdens beste jobb i veldig mange år. Det blir rart å bli ferdig med det. Jeg slutter jo ikke å bry meg om dette området, avslutter Grete Vedlog.