Nasjonalt senter for erfaringskompetanse (Erfaringskompetanse) publiserte i november en rapport om arbeid og psykisk helse. Rapporten er basert på en uformell undersøkelse, med 724 informanter.

Blant hovedfunnene i rapporten er at de aller fleste ønsker å jobbe og at informantene rapporterer om et vidt spekter av erfaringer med arbeidsrettede tiltak og behandling: noen opplever god nytte, mens andre igjen opplever tiltakene som direkte skadelig for egen helse.

Snakker ikke nok om arbeid

Et av temaene i undersøkelsen er hvem informantene snakker med – og ønsker å snakke med – om arbeid. Flere enn 9 av 10 ønsker å snakke med noen i helseapparatet om arbeid, og de fleste opplever fastlegene som de mest nyttige å snakke med.

– Noe av det jeg personlig synes er problematisk, er at det er så få som har snakket med kommunepsykologer eller kommunale psykiske helseteam om arbeid, sier seniorrådgiver og forsker i Erfaringskompetanse Arnhild Lauveng.

Lauveng tror noe av problemet ligger i at mange i stor grad jobber behandlingsorientert:

– Vi har lite informasjon om hva dette skyldes, men det er mulig at enkelte av disse tjenestene har mer fokus på behandling av symptomer, og i mindre grad tematiserer arbeid direkte.

Ikke nok med terapi

Det er ikke nødvendigvis nok å bli friskere, dersom tilknytningen til jobben og arbeidslivet er svekket.

– Uansett hvilken metodikk man bruker, er det ikke nok å behandle symptomene. Det trengs som regel arbeidsrettede tiltak i tillegg, sier Lauveng.

Hun oppfordrer tjenesteutøvere til å snakke om arbeid med brukere og se på konkrete tiltak for å komme tilbake.

– Når tenker du å være tilbake i arbeid? Hva er den viktigste hindringa for å komme tilbake? Er det noe du ser fram til ved å komme tilbake, er ifølge Lauveng eksempler på tema det går an å snakke om.

Vanskelig vei til uføretrygd, men også kortere

Selv om de aller fleste ønsker å stå i arbeid, er det selvfølgelig en del av informantene som av helsemessige årsaker ikke ser arbeid som realistisk for seg selv eller de de er pårørende til. Flere av informantene i undersøkelsen beskriver lange og uverdige løp med gjentatte forsøk på arbeidsutprøving som førte til forverret helsetilstand.

Den mye omtalte reduksjonen i perioden man kan motta arbeidsavklaringspenger (AAP) var blant annet ment å skulle gi en kortere vei til uføretrygd for de som trenger det. Tall fra NAV viser at flere AAP-mottagere ender på uføretrygd enn før, men samtidig har også mange blitt tvunget til å klare seg på økonomisk sosialhjelp.

I en ny rapport melder NAV-veiledere om unge som ender på uføretrygd fordi treårsperioden ikke er lang nok til å komme seg gjennom alt av behandling og arbeidsrettede tiltak.

Det i seg selv er ikke utelukkende negativt: redusert økonomisk stress gjennom en varig ytelse samt å slippe gjentagende arbeidsutprøvinger man ikke mestrer, vil kunne være helsefremmende. Problemet ligger i at det er vanskelig å komme seg ut av uføretrygden om man etter hvert finner kapasitet til å jobbe ved siden av.

Ifølge Lauveng gjelder dette mange i gruppen:

– Mange med for eksempel traume- eller psykoselidelser blir ikke nødvendigvis friske innen treårsperioden er gått ut, sier hun.

Uføre nedprioriteres

Blant informantene i arbeidsrapporten, er det flere som har innvilget uføretrygd, men oppgir å ikke få hjelp til å finne tilbake til arbeid. Dette er delvis grunnet manglende oppfølging fra NAV og delvis fordi arbeidslivet oppleves som rigid og lite fleksibelt.

Flere oppgir at de ønsker seg fleksible deltidsstillinger ved siden av uføretrygden, men at de ikke finner slike eller får hjelp til å finne dem. I rapporten peker Lauveng og Skuterud på at en forklaring kan være at deltidsstillinger stort sett finnes i helsevesenet og varehandel, og at disse kanskje ikke er mest aktuelle for informantene – som har høyere utdanning enn gjennomsnittet av befolkningen og begrensninger på hvilke jobber de kan fungere i.

– Å skape en vei tilbake til arbeidslivet for uføre har vært en politisk prioritet lenge, senest ved uførereformen i 2015 som Riksrevisjonen har slått fast at ikke virket. Er gruppa gitt opp?

–  Det er vanskelig å si, men i noen tilfeller oppleves det nok slik.  Det handler også om tid og ressurser i NAV. Ansatte i NAV har svært mange de skal følge opp, og vil i mange tilfeller ha begrenset kapasitet og rutiner for å følge opp mennesker som ønsker hjelp til å komme tilbake i jobb, helt eller delvis. Noen er nok også redde for å kontakte NAV angående dette, i frykt for å miste stønader, sier Lauveng.

Kommunen har en viktig rolle

Lauveng mener det samme gjelder i spesialisthelsetjenesten:

– Gruppen med langvarige og sammensatte problemer opplever ofte å bli avvist av de distriktpsykiatriske sentrene (DPS) , eller bare å bli tilbudt kortvarig behandling.

Mange får derfor sin primære oppfølging fra de kommunale tjenestene, og Lauveng erkjenner at disse også blir tvunget til å gjøre de samme vurderingene. Allikevel tror hun at det er der hjelpen må komme fra.

– Kommunale psykiske helsetjenester kunne hatt en viktigere rolle i rehabilitering enn det de har i dag, selvsagt i samarbeid med andre tjenester, sier Lauveng.

En modell som vil kunne være nyttig for denne gruppen, er individuell jobbstøtte (IPS). IPS-modellen får forholdsvis gode skussmål fra informantene i arbeidsrapporten.

Det som uansett er sikkert, er at tjenestene bør ha kompetanse på arbeid. Flere av informantene i rapporten beskriver manglende forståelse for deres situasjon i møte med tjenesteapparatet. Dette gjelder spesielt de med høyere utdanning.

– Mange av våre informanter opplever at NAV ikke har nok kunnskap om psykisk helse, og at psykisk helsearbeidere har ikke nok kunnskap om NAV, sier Lauveng.