Før barna til Nevland ble tatt fra henne i 2016 hadde hun inne massive tiltak: kontroll-tiltak, hjelpe-tiltak og rusoppfølging. Det som manglet var en stødig ansatt.

– Kontaktpersoner blir byttet ut jevnt og trutt. Hadde det vært noen som jeg var trygg på kunne jeg kanskje fortalt at jeg trengte hjelp. Det var så mye som skjedde rundt meg. Jeg hadde barnevernet rundt meg hele tiden. Enten var det kontroll, møter eller veiledning. Når barna så forsvant forsvant også hele apparatet. Jeg stod igjen helt alene. Kun meg og min destruktive livsstil.  

Stort behov for oppfølging av foreldre  

Nevland er opptatt av at det må være noe eller noen som følger foreldrene som blir fratatt den daglige omsorgen for barna sine.  

– Det er mange foreldre som har gått gjennom det samme, og som har gitt opp. Hadde det ikke vært for at jeg ruset meg er sjansen stor for at jeg hadde tatt livet mitt.  

Anna Marie Teilgård er ansatt i barnevernstjenesten i Stavanger, og jobber sammen med Nevland om kurset. Hun fant det samme, som Nevland beskriver, i arbeidet med sin masteroppgave om temaet i 2013.  

– Det var det nesten alle informantene mine sa, at de tenkte å ta livet sitt når barnet blir flyttet.

Med kurset ønsker de å bidra til endringer. 

– Det som er målet vårt er å få til en bedre dialog mellom de med brukererfaring og de som jobber med dette for å øke forståelsen for hverandres situasjon. Det handler om å utfordre seg, og det handler om å sette brukererfaringer og fagfolk sammen, sier Teilgård. 

Informasjon om kurset

Kurset på Jæren Recovery College er gratis og arrangeres over to halve dager, to ganger i året. Hvert kurs har et nytt tema.

– Det første kurset vi holdt valgte vi å kalle «Når kjærlighet ikke er nok» nettopp fordi det ikke er kjærligheten til barna våre som mangler. Det er komplekst, men vi er like glad i barna våre som alle andre foreldre, påpeker Nevland. 

Ett av kursene het «Skam og skyld» og det som arrangeres nå i april heter «Makt og kjærlighet».

– Akkurat det tror jeg kan bli veldig bra. Vi er to mødre som har historie med tidligere barnevernssjef i Sandnes kommune. Vi skal ha en refleksjonssamtale med ham. Han har i tillegg vært en del av ekspertutvalget som nettopp leverte NOUen «Trygg barndom, sikker fremtid» til barne- og familieministeren nå i mars.  

Halve kurset er refleksjonsoppgaver i gruppe, og kursholderne blander deltakerne sammen, slik at det er ingen som i utgangspunktet vet hvem som er hvem.  

– Det er jo ikke det vi står og forteller som er viktig, men det er prosessen sammen. Det er det som skjer i disse settingene som er mest verdifullt. Det er psykisk helse- og rusfeltet, det er foreldre, det er barnevernstjenesten og andre instanser. Det skjer noe i den koblingen. Det viser seg at gruppene tenker likt på mange ting, sier Teilgård.  

Ønsker å bryte tabu

Det er flere som kommer tilbake på flere av kursene i Sandnes, samtidig har det tidligere vært en bøyg å få mange nok foreldre til å komme. Nevland tror det handler om at det er skamfullt for dem som ikke har den daglige omsorgen for barna sine. Derfor er hun også opptatt av å bruke den erfaringen hun selv har.  

– Jeg elsker ungene mine like høyt som alle andre, men over en periode fikk jeg det ikke like godt til som alle andre.  

Det er også noe av tanken med kurset i Sandnes, det å bryte tabu.

– Vi må snakke høyt om hva en slik inngripen gjør med mennesket og livet til de som lever i det. Du føler deg uverdig og ikke god nok. Du har liksom feilet som forelder. Det er mye skam i det, sier Nevland.  

Målgruppen for kurset og tilbakemeldinger

Målgruppen for kurset er ikke de foreldrene som står i situasjonen akkurat nå. Ideelt sett har det gått litt tid og ting er avklart. Samtidig påpeker kursholderne at det er hensiktsmessig at foreldre er uenige. At de ikke bare sitter og nikker til barnevernet.

– Diskusjoner og uenighet er jo det som fører til endringer.  

Kursholderne har fått gode tilbakemeldinger på at en så stor del av kurset er refleksjonsoppgaver i gruppe. Tilbakemeldingene fra fagfolk sier at de tar med seg holdningsendringer i møtet med foreldre, og at de møter foreldrene på en annen måte – etter å ha vært på kurset.  

– Foreldre sier at det er godt å vite at det ikke bare er de som har det sånn, at de vet at de ikke er alene. Vi scorer høyt på det foreldre og fagfolk tar med tilbake, og da har vi jo oppnådd det som er tanken, påpeker Nevland som forteller at hun er veldig stolt over å få være med på dette.

Nevland fikk selv tilbake barna sine, etter noen år, og det å bidra til å gi foreldre håp er viktig for henne.  

Mye fokus på den unyanserte siden av barnevernet

Ifølge Tina Marie Nevland er det mye fokus på den unyanserte siden av barnevernet. Samtidig mangler også nyansene på foreldreperspektivet.  

– «De kommer bare og tar ungene». Nei, i de aller fleste tilfeller så gjør de faktisk ikke det. Det er dumt at foreldre ikke våger å ta kontakt med barnevernet når det er behov. Saksgangen i en barnevernssak er forskjellig. Noen blir meldt og andre tar kontakt selv. Det er barnevernstjenesten som til slutt avgjør om det skal settes inn tiltak. Det er liten tvil om at barnevernet har gjort alvorlige feil, og det er derfor skepsis til hvordan de jobber.  

Nevland nevner at det er flere hatgrupper mot barnevernet på Facebook, og at folk får dette med seg. Teilgård har samme inntrykk. Hun har jobbet i barnevernet i en årrekke og opplever at det er mer frykt der ute blant de som ikke har vært i kontakt med barnevernet, enn de som har vært det.  

– Det er der vi har gjort feil, det er de negative sakene som blir blåst opp: «De kom bare på døra og tok ungene mine».  

Hun sier samtidig at det har vært diskusjon, og at det ikke er rart. Barnevernet har både hjelperrollen og en kontrollrolle, og ifølge Teilgård er det de to rollene som ikke går i hop.  

Jobber mer med å hjelpe enn folk tror

Stort sett handler barnevernets jobb om å gi hjelp til folk.  

– Det er det som er den store hovedjobben, sier Teilgård.  

Barnevernet kan søke inn folk i forhold til familiesenteret og gi et opphold der. Barnevernet har også mange veiledere som går inn i familie og gir de verktøy til å håndtere vanskelige utfordringer, gir avlastning, hjelp til økonomi: for eksempel betale fritidsaktiviteter. Barnevernet plasserer frivillig av og til, eller barn får opphold hos noen de kjenner i familie eller nettverk. Ettervern har de også mye av for større ungdommer, institusjoner og vertsfamilier. I Stavanger har de også Ungbo, som er ettervernsoppfølging av ungdom som er flyttet ut enten hjemmefra eller fra institusjon/fosterhjem.  

– Vi følger også opp foreldre når unger blir plassert. Men det er nok det vi har sviktet mest på. Lovgiver har endret lovverket på det flere ganger for å skjerpe kravene og så det ikke er et rapporteringspunkt, men kanskje er det nødvendig at vi rapporterer det til Statsforvalteren, påpeker Teilgård.