Det er Anne-Kristin Imenes som stiller seg spørsmålet. 17. august 2023 gikk hun ut, som psykologspesialist og leder av Norsk forening for allmennpsykologi, med et debattinnlegg på Dagens Medisin med et klart ønske om at vedtakspraksisen i kommunene endres: Psykisk helse: Vedtaksrot og manglende juridisk kompetanse i kommunene.     

– Nå er det enda flere folk vi skal hjelpe i kommunen og flere ting vi skal gjøre, men likevel har kommunene fortsatt med vedtak. Vi må bort fra dette og bruke ressursene annerledes.     

I hvilke situasjoner skal man fatte vedtak?   
  
– Det er kun punkt seks i loven, om hjemmebaserte tjenester, som krever vedtak. Det er for å sikre at de som ikke kan oppsøke hjelp får hjelp. Det står eksplisitt at det er folk som trenger institusjonsplass, sykehjem eller sykepleie hjemme som skal ha vedtak. Det er altså i de tilfellene det er snakk om såpass omfattende tjenester at ikke alle kan få det, og derfor må det behovsprøves. Om du har behov for tjenester i hjemmet utover to uker så skal det være vedtak.  

Vedtak vs. individuell plan (IP)    

Imenes mener kommuner bryter loven om de ikke bruker individuell plan (IP) i større grad, fremfor vedtak.  
  
– Det er rart at kommunene velger å bruke tid på vedtak fremfor IP. Kommunene har et omfattende system rundt vedtak, men det er nesten enda vanskeligere og mer byråkratisk å få IP i noen kommuner, til tross for at IP er en lovpålagt pasientrettighet og er ment å brukes for å bidra til god koordinering og samhandling mellom tjenestene.     

Hvorfor brukes ikke IP i større grad?   
  
– Mange synes IP er et herk fordi man gjør IP til et stort, uoversiktlig og uhåndterlig dokument. Men i en IP skal det egentlig stå hvem som skal samarbeide, og hva de skal samarbeide om. Planen skal også inneholde mål som skal kunne evalueres og da gjelder det å bruke et IP-møte til å informere hverandre og sette målbare mål. En IP skal være kort, enkel og gjennomførbar og det skal være tydelig avklart hvem som skal hjelpe til med hva. Om et halvt år eller lignende kan sette et nytt konkret mål.    
  
Målet er å gjøre veien litt klarere, stake ut en kurs og jobbe seg dit – sammen.    
  
– Og sånn skal hver instans eller tjeneste gjøre sin bit, men koordinert: fastlegen medisiner, behandleren har behandlingsplanen for psykisk helsehjelp, fysioterapeuten for opptrening. Samtidig må alle ta ansvar for helhetsresultatet og fylle mellomrommet mellom oss: En IP skal bidra til at vi drar i samme retning og for eksempel svare ut: Hvordan få barnet i skole? Hvordan få personen i jobb? Hvordan bidra til at vedkommende kommer seg ut av rus? Hvordan lykkes med å få til bedre søvn?    
  
Det er også et annet viktig aspekt med IP.    
  
– Den skal utvikles i et samarbeid med den som gjelder: man skal sette målene sammen. Medvirkning er et grunnprinsipp i IP-arbeid. Man kan ikke lage en IP uten personen det angår, men det kan man når det gjøres vedtak. Erfaringen vår er at vedtak fjerner oss fra brukerstemme og blir mer proforma og ikke så tett på motivasjon, engasjement og ansvarliggjøring/autonomi. Vedtak fratar også ansvar fra terapeut til å evaluere og stoppe.  
  
En IP og en koordinator som sørger for helhetlig helsehjelp, er en lovpålagt rettighet folk har.  

– Det står tydelig at når det er sammensatte og langvarige tjenester skal man ha IP. Om du har to tjenester eller flere, over tid, NAV og BUP for eksempel, så skal du ha IP. Og mange som har vedtak i dag burde heller ha IP.      

Hvorfor endrer vi ikke vedtakspraksisen?    

– Vedtakspraksisen er godt innarbeidet. Mange kommuner bruker det som et styringsverktøy for å sikre rettferdig fordeling av tjenester og klare mål for hjelpen. Det skaper lett kaosfølelse når et system rokkes ved. Det er lett å tenke: «Vil det gjøre at vi bryter loven?». «Klarer vi å gi folk forsvarlig og nødvendig helsehjelp? Og i så fall: Hvordan kan vi vite det?».  

Om praksisen skal endres på, sier Imenes at kommunen må innføre nye systemer som sikrer kvalitet.  

– Men alle fordelene ved vedtak kan du oppnå uten vedtak også, bare kommunen har gode rutiner for drøfting, veiledning og behandlingsplaner. Hjelpen blir enda mer fleksibel.  

I dag brukes vedtak også for å sikre dokumentasjon og klagemulighet.   
  
Men må man ha et vedtak for å kunne ha klagemulighet?    
  
– Nei, du har full klagemulighet uten vedtak.  

Gangen i en klageprosess

I de tilfeller man har et vedtak og klager, går klagen til vedtakskontoret. Om vedtakskontoret ikke etterkommer klagen går den videre til Statsforvalteren.    
  
– Vedtak er noe av det mest inngripende man kan gjøre forvaltningsmessig. Du går inn og fatter et juridisk vedtak etter loven og om noen klager på det må man gjøre en ny juridisk vurdering. Det er rett og slett en kronglete byråkratisk prosess.    
  
Ut av dette igjen kommer det gjerne et dokument på et par sider.    
  
– Det er ikke tre linjer. Et vedtak skal begrunnes og det tar tid.     

Dersom man klager på manglende helse- og omsorgstjenester uten å ha hatt vedtak vil de fleste snakke med lederen for tjenesten, eller man går rett til legen eller behandleren og sier at man vil ha en annen type helsehjelp.    
  
– Og det er jo naturlig å snakke med den som gir helsehjelpen, for om det har skjedd noe hinsides kan du jo sørge for at det skjer en endring. Om det ikke kommer noe ut av dette så sender du klagen til Statsforvalteren. Men sjansen for at du får den hjelpen du vil ha er jo større om du klager til den som gir hjelpen og ikke direkte til Statsforvalteren som ved vedtak.  

Hvorfor skal psykisk helsehjelp for voksne være et unntak?    

Imenes sier kommunene bruker vedtak som en kontrollmekanisme for å fordele en mangelfull ressurs, for å sikre kvalitet, og at man er redd for at det kommer veldig mange og at man ikke vet hvem som skal hjelpes.    

 
– I alle typer helsetjenester må vi daglig gjøre slike prioriteringer. Hvorfor skal det være så spesielt med psykisk helsehjelp til de over 18 år? Om pågangen overgår tilbudet må man ruste opp eller legge om tjenestene. Det å ta kontakt med psykiske helsetjenester er ikke noe folk gjør “lettvint”.   

Mental Helse opptatt av at alle skal ha tilgang ved behov   

Hovedprinsippet til Mental Helse er at alle skal ha kunne ha tilgang ved behov, men landsleder i Mental Helse, Ole-Marius Minde Johnsen, sier at det er forskjell på hvordan vedtakspraksisen er fra kommune til kommune.   

– Noen kommuner bruker vedtak for de med absolutt mest alvorlig tilstand og rammene rundt det. Men jeg vet at folk har opplevd at noen, for eksempel i en vennekrets, kan ha fått et vedtak på å kunne benytte seg av et dagtilbud, og så har de andre ikke hatt et vedtak og derfor ikke fått benytte seg av det samme dagtilbudet.

– Filtrering på personer som får benytte seg av et aktivitetssenter er veldig rart. Hvorfor skal det være sånn?

Johnsen forteller at Mental Helse ofte fyller et tomrom for møteplasser nettopp fordi mange ikke faller inn under vedtak.    

Ole-Marius Minde Johnsen (Foto: Mental Helse)