– Planen er fortsette å jobbe, også er jeg veldig ivrig i idrettslaget. Det tror jeg er fordi jeg tørr å gå på jobb. Jeg ser en sammenheng i alt det – hvorfor det blir sånn, sier «Kari».
(Personen er anonymisert).
Kari sitter på kontoret i Namsos sammen med Trude E. Torvin, klinisk sosionom i det ambulerende teamet i kommunen, og Ina Kjellmo Skjefte, jobbspesialist i teamet og ansatt fra NAV Midtre Namdal. Det er god stemning mellom de tre damene som kjenner hverandre godt. Torvin og Skjefte har fulgt Kari tett sammen siden 2020.
– Kari har blitt et forbilde for oss – hun får til så mye bra. Hun kaster seg ut i nye ting og er virkelig uredd og tørr så mye, sier Skjefte.
I dag bor Kari i en egen leilighet, jobber 60 prosent i hjemmetjenesten, har løpetrening med idrettslaget, driver med yoga, er sosial, ofte på tur i helgene og har førerkortet godt plassert i lommeboka, men det har ikke alltid vært slik.
Etter å ha slitt en stund fikk Kari i 2018 en Schizofreni-diagnose, og frem til 2020 ble det prøvd ut ulike behandlinger uten at det førte til ønsket utkomme. Kari var innlagt ved flere anledninger og bodde en periode i bemannet bolig for å få hjelp til å få struktur på dagene da tvangshandlinger hun utførte ble for omfattende.
Da Kari og de to damene i det ambulerende teamet i Namsos møttes for første gang i 2020 bodde Kari hjemme hos mor, hun var lite sosial, utenfor arbeidslivet, uten førerkort og hadde en 100 prosent uføretrygd bankende på døra. Spørsmålet var: Hva kunne det ambulerende teamet i Namsos gjøre, når det hadde vært prøvd det som hadde vært prøvd? Hvordan kunne de få Kari tilbake i jobb – slik hun så sterkt ønsket?
Kari trener i dag på yogastudio. (Foto: privat)
Ettersom et tidligere forsøk på tiltaket Jobbmestrende oppfølging (JMO) heller ikke hadde gitt resultater, var både Torvin og Skjefte redde for å skuffe Kari i jakten etter å komme tilbake i arbeidslivet. De var bekymret for om de klarte å finne en jobb som Kari ville klare å stå i uten at hun fikk økt symptomer.
– Vi var redde for at Kari skulle gå på et nederlag og at hun skulle bli sykere av det. Men det var tanker som kom fra en omsorgsfull posisjon, påpeker Torvin.
– Jeg tenker at vi i tjenestene ofte er redde for å «pushe» folk i frykt for å gjøre de sykere. Ofte «safer» vi heller enn å satse, sier Skjefte.
Men damene i Namsos turte å satse.
I starten ble det gjennomført supplerende utredning. Mye for å få klarhet i hva som var realistisk å få til, forteller Torvin.
– Vi følte vi måtte «beskytte» Kari litt og kanskje var vi litt for begrensende på hva som var bra for henne. Vi var opptatt av «rammene», men det kjenner jo Kari på selv.
Etter litt jobb fant de en arbeidsgiver som gav plass til Kari, og teamet hadde et sterkt fokus på å bidra til at Kari mestret arbeidshverdagen, og de tankene som kunne utfordre dette for Kari – når hun var på jobb.
Kari hadde tett og jevnlig kontakt både med Torvin og Skjefte, og ved oppstart i jobben i hjemmetjenesten ble løsningen at jobbspesialist Skjefte ringte Kari etter hver endt arbeidsdag. Dette viste seg og bli “masete” for Kari. Så de valgte en mer kreativ løsning som dekket behovet: Kari kunne sende en melding med tommel opp eller en tommel ned, alt ettersom hvordan det gikk på jobb. En tommel opp betydde OK. En tommel ned: “Trenger en prat”.
– Det kunne dreie seg om alt fra stort til smått. Alt som gjorde det enklere for meg å stå i jobben, forteller Kari.
– Målet var å utvikle et språk for å avverge at det ble et større problem, sier Skjefte, som også har hatt tett dialog med Karis arbeidsgiver underveis.
– Kari og jeg har snakket med arbeidsgiveren til Kari i lag, og jeg har snakket med arbeidsgiveren alene, og med Kari alene. Kari har også trent på å snakke med arbeidsgiver direkte og slik øvd på å ha en åpen dialog.
– Jeg har følt meg veldig trygg, sier Kari.
I Namsos har damene bygd stein på stein - og lyktes. (Foto: privat)
Skjefte mener at man stort sett er flink til å få folk i jobb, men at man må jobbe mer med å holde folk i jobb. Også for Kari har det dukket opp situasjoner som har gjort at hun tenkte at dette ikke var en jobb hun ville kunne stå i. Men med hjelp fra teamet har hun hele tiden klart å fortsette.
– Det har dukket opp ting underveis som har blitt større og større i hodet til Kari, men så har vi jobbet med dette – sammen og funnet løsninger som gjør at vi har klart å unngå at det har utviklet seg videre, sier Skjefte.
Torvin forteller også at de har fått brukt tid på prosessen – og godene med dette.
– Det har vært mange gode paralleller her, både vedrørende bosituasjon og sosialt. Det er mange artige prosesser og det er mye vi har funnet ut av – i lag. Vi må jobbe med livet og ha fokus på livet. Hvordan kan vi gjøre det hver for oss? Og hvordan kan vi gjøre det best i lag? For oss har mye handlet om å tørre og ikke ha alle svarene på forhånd.
Jobbspesialist Skjefte mener mange som jobber i NAV ikke kommer noen vei alene.
– Vi kan stå i stampe, men det ligger mye potensial i å være litt nysgjerrig og kreativ og se hva samarbeid kan bidra til sammen med de som mottar hjelp.
Alternativet til det tverrfaglige teamet i Namsos hadde vært at den kommunale psykisk helse- og rustjenesten og NAV, jobbet parallelt.
– Det er jo det som er alternativet. At vi jobber dobbelt i stedet for at vi jobber i lag.
Torvin er enig.
– Kanskje gjør vi det vanligvis slik fordi alle har det så travelt, men dette er jo ikke i tillegg til. Det er dette vi gjør og da er det ikke så krevende. Det er mer effektivt å jobbe sammen og det gjør oss mer kreative. Det hjelper heller ikke bare å hjelpe en person i jobb – vi vet jo at alt rundt har mye å si. Det påvirker alt vi gjør. Det å kunne være ett team som kan tenke på alle timene i døgnet tenker jeg har vært kjempeviktig.
I NAV har man det ofte travelt.
– Man har mange klienter på lista og mange oppgaver som må løses raskt. Her i teamet har man ett litt annet perspektiv på tid. Her trenger vi ikke å stresse, men kan være i prosessen litt lengre. Her er vi «in it for life», sier Skjefte, eller så lenge det er behov for oss da.
Kari opplevde det skremmende å få en Schisofreni-diagnose: – Jeg hadde bare hørt skrekkhistorier. Jeg så for meg sinte folk, men det er ikke bare det. Det er ikke kun en ting som kjennetegner personer som har Schisofreni. Vi er like ulike som alle andre, sier Kari. (Foto: privat)
Torvin forteller at de endringene som har skjedd de siste årene har gjort noe med Kari sin tro på seg selv.
– Selvtillitsmessig tror jeg at Kari er en annen plass nå enn hun var da vi først møttes i 2020. Jeg tenker at det er en stor forskjell på det. Måten hun kommer inn i rommet – utstrålingen hennes. Hun fremstår mer trygg og tydelig.
Kari er enig.
– Jeg tror det handler om at jeg klarer å ikke være så streng med meg selv. Jeg tenker at jeg er den som tenker det verste, og at andre ikke tenker det samme.
Torvin sier det er tankevekkende:
– Hvem er det som skal ha retten til å trekke i håndbrekket, om noen har et prosjekt for livet sitt? Jammen er det viktig å være med på det. For hvem er det som skal kunne sette på bremsene, selv om det er godt ment og omsorg i det – når det handler om en annen person sitt liv? Det er mye makt i det.
Simone Pearson er Karis arbeidsgiver. Hun er opptatt av at om man er ute av arbeid en stund og ufør, så kan ting endre seg.
– Og da må man få en ny sjanse. Jeg er veldig takknemlig for at Skjefte tok kontakt med meg vedrørende Kari. Det har fungert godt, og det har vært veldig profesjonelt med en mentor som tar vare på Kari.
Arbeidsgiver Pearson forteller også at de har fått litt økonomisk støtte fra NAV.
– Dette er en vinn-vinn-situasjon. Kari har blitt trygg her hos oss veldig fort, og vi har prøvd henne ut med forskjellige arbeidsoppgaver.
I begynnelsen var Kari tilkallingsvikar, deretter fikk hun et vikariat og så fort det lot seg gjøre også fast ansettelse.
– Det har passet perfekt både for henne og for oss.
Det er ikke første gang Simone Pearson har hatt en utprøving sammen med NAV, og ikke alle personene som har vært innom har fungert i jobben.
– Men man må gi folk en ny sjanse. Man kan ikke vite med en gang hvordan ting vil fungere.
Pearson påpeker også at helsevesenet i Norge må løse alle oppgavene som kommer i fremtiden, og at man da må rekruttere på andre måter.
– Også vi må bli flinkere til å også formidle, gjennom mediene, at helse- og omsorgstjenesten er en fin arbeidsplass.
Hvordan vi jobber med en medfødt ferdighet og oppmerksomt nærvær mot angst- og stressrelaterte plager
Sjekk ut metodene og de operative rutinene som Skar-prosjektet, et samarbeid mellom Den Norske Turistforening (DNT) og Oslo kommune bydel...
– Psykiske helsetjenester i kommuner kan tjene mye på å spille på lag med frivillige organisasjoner, sier Hege Eika Frey
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
