– Om du som helsepersonell, i god mening, ikke anmelder alvorlige hendelser eller trusler kan du bidra til å gjøre veien til kyndig hjelp lengre enn nødvendig. Ved å anmelde straffbare forhold du har blitt utsatt for, eller vært vitne til, kan du bidra til å redusere faren for ny kriminalitet og kanskje mer alvorlige lovbrudd, sier Solstad.

Solstad bruker som eksempel helsepersonell som jobber i boliger med tjenester, som han i noen tilfeller har opplevd står i sterke «atferdsuttrykk» over tid, og kanskje ubevisst gradvis strekker strikken for hva som er akseptabelt å stå i på jobb. Det kan i noen tilfeller medføre at risikoforståelsen blir skadelidende, hevder Solstad.

Ved noen tilfeller har helsepersonell blitt utsatt for såpass grove trusler og hendelser, at dersom dette hadde skjedd ute i det åpne rom så kunne det ha medført høy maktbruk fra politiet for å få kontroll på situasjonen.

Solstad har tatt initiativ til et prosjekt hvor nettopp dette er tema. Målet er å synliggjøre hvordan lovverket fungerer i praksis, og å understreke at det ligger mye omsorg i grensesetting i form av anmeldelse til politiet.  Det er et poeng å utjevne avstanden mellom helse- og omsorgsperspektivet og straffesaksperspektivet, og synliggjøre at begge perspektivene har sammenfallende mål, nemlig å tilby både riktig og tidsnok hjelp slik at personer får den hjelpen de har rett til og samtidig forebygge kriminalitet.

– Politiet har hatt for lite kunnskap om psykisk helse, blant annet hvilket handlingsrom lovverket faktisk gir. Vi har dyttet mye over på andre etater, noe som også slås fast gjennom rapporten «Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser» (KRIPOS, 2022).

Som leder av prosjektet startet Solstad å skaffe seg en oversikt over fagfeltet knyttet til personer med samtidig psykisk helse- og rusutfordringer, i kombinasjon med lovbrudd, samtidig som han inntok en ydmyk tilnærming.

– Målet var å sette meg inn i livene til dem dere som er helsepersonell, for eksempel i ACT, og FACT-teamene, har ansvar for å følge.

Solstad påpeker at gjensidig kunnskapsdeling mellom politiet og fagfeltet er et mål og et hovedpoeng i prosjektet, som har som mål å forene ressurser i kommunen, UNN og politiet, om å forebygge og følge opp personer som begår kriminalitet eller annen utfordrende adferd og som har alvorlige psykiske helseutfordringer.  

Prosjektet har blant annet resultert i en samarbeidsavtale mellom politiet i Tromsø og de ulike helseetatene. 

– Vi i politiet må lære av dere, som har en enorm kunnskap om psykisk helse, samtidig som vi ser at vi har en jobb å gjøre med tanke på å dele kunnskap om lovverket, blant annet viktigheten av å anmelde.

– Vi trenger alle mer kunnskap

I et straffesaksperspektiv er begrepene gjentagelsesfare og samfunnsvern to grunnpilarer som straffeprosessen hviler på. Uten anmeldelse kan hvert enkelttilfelle av lovbrudd som trusler og vold, bli oppfattet som et engangstilfelle, mens mer enn en anmeldelse er et tegn på at det kan være gjentakelsesfare. Anmeldelser fra helsevesenet kan nettopp være den brikken politiet trenger for å få puslespillet på plass.

– Vi i politiet har, etter min mening, ikke tatt nok ansvar for å bidra med kunnskap om hvordan lovverket fungerer og hvilket handlingsrom vi kan bidra med for å løse utfordringer på vegne av samfunnet.

Solstad ønsker å trekke frem det gode samarbeidsklimaet og den gode informasjonsutvekslingen som har kommet på plass etter at samarbeidsavtalen i Tromsø kom på plass.

– Dette arbeidet er i stadig utvikling, og vi har ved flere anledninger klart å forebygge og forhindre at kriminalitet alene skal være et definerende trekk ved en person. Det er i disse tilfellene at samarbeidet virkelig kommer til sin rett.

Solstad sier at dersom personen selv ønsker hjelp, er det nesten ikke grenser for hva man i fellesskap kan få til.

– Utfordringen er dersom personen selv ikke ønsker hjelp og/eller ikke har sykdomsinnsikt – da kommer ofte det kommunale tilbudet til kort og det blir en stor belastning for de ansatte.

Det er også noen kandidater man ikke klarer å hjelpe til tross for gode ressurser og stor vilje til å utgjøre en forskjell.

– I disse tilfellene er det spesielt viktig å få inn informasjon fra dere i helsevesenet i form av anmeldelser, slik at vi kan få sette domstolen i en posisjon hvor de kan ta stilling til om gjentagelsesfaren og samfunnsvernet dikterer at kandidaten må dømmes til omsorg gjennom overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Oppfordrer helsepersonell til å vurdere om terskelen deres for å anmelde er for lav

Solstads innlegg skaper engasjement, og viktigheten av å dele kunnskap bekreftes av flere ledere og fagfolk i FACT-teamene i Nord-Norge. Flere opplever at de ofte mangler kunnskap, og at de går inn i hjemmet til folk uten egentlig å vite hvor stort potensiale er for voldsutøvelse. Også derfor er det viktig av at informasjonen går begge veier, og at politiet må bidra til å dele informasjon knyttet til hendelser hvor de er i kontakt mer personer med helseutfordringer som kan utgjøre en fare for andre.

Solstad poengterte at formålet med å anmelde ikke må være å få en positiv påtaleavgjørelse.

– I sakene som omhandler disse personene, så vil det ofte være tvil om tilregnelighet som gjør at det slett ikke er sikkert at de kan straffeforfølges. Derfor må det også kunne forventes at sakene blir henlagt, da det er tvil om kandidatens skyldevne. Men hensikten vil uansett være oppnådd, uavhengig av hvordan saken blir avgjort.

Den informasjonen politiet får fra helsevesenet ved en anmeldelse vil være svært viktig opp mot å dokumentere gjentagelsesfare og behov for samfunnsvern.

– I tillegg fungerer informasjonen vi blir kjent med som beslutningsstøtte for oss selv, domstolen og psykiatrien i det videre arbeidet med å tilpasse tilstrekkelige og gode rammer for den enkelte.

Det er blant annet viktig informasjon ved utarbeidelse av risikovurderinger knyttet til de enkelte kandidatene, noe som igjen kan utløse ressurser som ellers ikke hadde vært tilgjengelig.

– Uten informasjon fra helsepersonell – i form av en anmeldelse – kommer ikke politiet i posisjon til å at det blir vurdert av domstolen om personen skal ansvarliggjøres, eller få en annen form for reaksjoner eller hjelp. Det er den som eier frykten som eier saken, og må ta ansvar for saken. Jeg oppfordrer dere til å gå hjem og vurdere terskelen for å anmelde, sier Solstad.

Kan snakke sammen om atferd, ikke helsetilstand

Britt Arntsen, psykiater i FACT Lofoten, bekrefter viktigheten av budskapet fra Solstad:

– Vi må gå i oss selv. Vi blir ofte spurt om en ønsker straffeforfølgelse. Jeg svarte ja en gang, og stilte opp i retten. Vi må tenke på at det handler om respekt, at det handler om å ta folk på alvor og anmelde. De vi jobber med i ACT- og FACT-teamene er mennesker som også er underlagt loven.

Marie Varsi Pedersen, Statsforvalter i Troms og Finnmark, minner om UKOM-rapporten etter «Kongsbergdrapene» konkluderte med at mangel på kommunikasjon mellom ulike instanser i helse, pårørende, og politi førte til tragiske konsekvenser.

– Helsehjelpen kom til kort, konkluderer UKOM i rapport om Kongsbergdrapene - NAPHA Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid

Robert Karlsen, leder i ACT Tromsø forteller at han av og til har vurdert det som nødvendig å bruke Helsepersonellovens bestemmelser om begrensninger i taushetsplikt, også i kontakt med politiet.

– Vi kan ikke snakke sammen om helsetilstand, men vi kan snakke om atferd. Jeg har hittil ikke opplevd eller fått tilbakemeldinger om at denne praksisen skulle være i konflikt med Helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt. (Se faktaboks om taushetsplikt).