Lucas hadde null erfaring med natur og friluftsliv. Men kort tid etter møtet med Skar-gjengen begynte han å overnatte alene i marka.

– Jeg trengte den roa for å lande i meg selv, forteller Lucas (25).

– Jeg hadde hatt det vanskelig lenge, og hadde lite tru på meg sjøl. Men de to som jobba i Skar-prosjektet sto på og ringte, når jeg ikke orka å komme som avtalt.

I starten var det mange av de dagene, forteller Lucas.

– Jeg hadde ikke initiativ og ork til noe som helst egentlig, men de slutta jo aldri å ringe og sende meldinger. Noe som fikk meg til å forstå at jeg var ønsket og at jeg måtte komme meg opp dit.

• Les på napha.no: Nyttig modell for kommuner som vil jobbe smart med folkehelse og ungdom

Det var verdt å ha trua

– Vi kunne være alt mellom to og 15 ungdommer der, de dagene det var opplegg. Jeg skjønte etter hvert at når Hege og Tor Einar la slik innsats i meg, så måtte jeg også gjøre det. Når de hadde slik trua, så måtte jeg vel ha noe i meg som var bra. Tålmodigheten de viste fikk meg til å kjempe for meg selv.

Etter en stund sa han til de andre at han ville overnatte i telt i marka alene.       

– Det var som om lyset ble skrudd på. Håpløsheten forsvant. Før hadde jeg hatt mareritt hver natt. Nå begynte jeg å sove godt.

Han sov 170 netter ute, det første året.

• Se foredragene fra NAPHA-konferansen 2025 - Arbeidsliv og psykisk helse

Barn, ungdommer og eldre sammen

Gutten som i starten ikke hadde delt så mye om seg selv, begynte å tø opp.

– Vi var en gjeng med ungdommer og frivillige, gjerne litt eldre DNT-folk, som delte mye, sier Lucas.

– Arbeidet besto blant annet av å sette i stand varmestua i Skar Leir i Maridalen. Jeg var også med på å ta imot skoleklasser i leiren og hjalp DNT-dugnadsgruppa med å bygge broer. Og vi bisto med vedlikehold av diverse DNT-hytter.

Starta hver dag med frokost og innsjekk

– Hver morgen starta vi med frokost og en innsjekk, forteller Hege Eika Frey, som var ansatt i Den Norske Turistforening (DNT) og jobbet i prosjektet.

– Innsjekken var viktig. Den gikk ut på at vi alle sa litt om hvem vi var den dagen. Hvordan vi hadde det.

– Når alle gjorde det, også ansatte og frivillige, lå det noe ekte i det. Det førte til mange gode samtaler, og at mange av oss begynte å kjenne oss selv bedre. Det er jo det som skjer, når en begynner å tenke gjennom hvordan en har det.

– Og når en vet hvem en er, er det lettere å få seg både utdanning, jobb, leilighet og kjæreste, for eksempel, enn om en ikke går gjennom disse prosessene. Gull verdt for en ungdom, altså.

Har lært å stå på egne ben

– En ting jeg likte med Skar-prosjektet, var det at de tenkte så helhetlig, forteller Lucas.

– Folka som jobba der brydde seg om transport, om vi hadde klærne vi trengte, sånne helt basale ting. De var opptatt av alle detaljene som er avgjørende for å komme fra A til Å.

Lucas jobbet som erfaringskonsulent i Skar-prosjektet i to år, før Bydel St. Hanshaugen besluttet å legge det ned. Han bor nå i en leilighet som han leier, og han har lærlingeplass i et elektrikerfirma i Oslo.

– Jeg har lært å stå på egne ben og vet hva jeg skal gjøre, hvis jeg begynner å slite igjen. Skar-prosjektet har lært meg å ta ansvar, tro på meg selv og få ting gjort.

Spill mer på lag med frivilligheten

Eika Frey konstaterer at det er mye energi i frivillige organisasjoner og frivillige. Og at disse kan være fine samarbeidspartnere for kommunale helsetjenester.

– Psykisk helse- og rustjenester i mange kommuner kan nok tenke enklere og mer kreativt om det å hjelpe ungdom, enn de gjør i dag. Mange steder er det organisasjonstunge og dyre tiltak. Det kan være viktig å skape rom for andre alternativer.

– Gode tiltak trenger ikke alltid å koste så mye.