Navn: Lars Håvard Bakke.

Jobb: Leder for ACT-teamet i Follo.

Forrige deltaker: Inger Elene Tøsse, leder for ACT-teamet i Romsdalen.

-Hvordan jobber deres ACT-team?

-Det meste av vår kliniske virksomhet foregår utenfor kontoret, slik det skal være etter ACT-modellen. Vi har åtte ansatte, inklusive psykiater og psykologspesialist som sørger for at vi jevnlig får spesialistvurderinger av alle pasientene våre. Vi jobber tverrfaglig, og prøver å plassere ressursene der de til enhver tid trengs. Behovene hos brukerne kan variere mellom enkle ting som endring av medisin for folk som ellers er stabile, til at folk er i alvorlige, kompliserte kriser.

-Ser du noen dilemmaer i måten et ACT-team arbeider på?

-Vi jobber for en målgruppe som hjelpeapparatet tidligere ikke har klart å nå frem til i tilstrekkelig grad. Derfor øker kostnadene for samfunnet ved at de får tjenester når vi kommer inn i bildet. Kanskje trenger de i perioder også innleggelser. Så ACT er ikke et veldig kostnadsbesparende tiltak. Men det er en kvalitativ veldig stor heving av tilbudet for en pasientgruppe som tidligere ikke har fått så mye hjelp.

-Skildre ditt team med tre ord:

-Profesjonelt, dedikert og dyktig.

-Hva er det beste med jobben din?

-At det er definert at jeg som teamleder også skal være ute og drive klinisk virksomhet med pasienter. Jeg liker utrolig godt å være ”ute på veiene”, og hjelpe folk der de er.

-Og hva er det verste?

-Det samme som er det beste med jobben er også det verste, fordi at jeg som leder også jobber ambulant, noe som kan ta oppmerksomhet og krefter vekk fra ledelsesfunksjonen i et ACT-team. Vi er et prosjekt som må begrunne vår eksistens og kjempe oss til en plass i systemet, og det er også en krevende og viktig jobb å gjøre for en leder.

-Hvem er de viktigste samarbeidspartnerne for ditt ACT-team?

-Vi har seks kommuner som opptaksområde for teamet, Oppegård, Ski, Nesodden, Frogn, Ås og Vestby. De utgjør 117 000 innbyggere. Ansatte i de kommunale tjenestene er derfor våre kanskje aller viktigste samarbeidspartnere. I tillegg kommer alle de andre som til enhver tid er involvert i pasientene, som sykehus, døgnenhet på DPS (Distriktspsykiatrisk senter, red anm), fastleger, NAV og psykisk helsetjenester.

-Hva skal til for å få til et sammenhengende tilbud for brukere med alvorlige psykiske lidelser?

-Avstanden mellom de tjenestene kommunene og spesialisthelsetjenesten tilbyr samme pasient er veldig stor, både avstands- og kompetansemessig. Mer sømløshet mellom disse nivåene er nødvendig. Et ACT-team er noe av det som fyller et slikt tomrom. For våre pasienter blir det mye mer sømløst, fordi vi følger dem gjennom alle nivåer. Vi har posisjonen i mellom, og vi blir oversettere begge veier. Den norske virkeligheten er at de tiltakene én kommune kan få til etter at en pasient er utskrevet fra spesialisthelsetjenesten, kan være veldig mye mer komplisert å få til et annet sted. Dette kan skyldes både ulik størrelse på kommunene og ulik økonomi. Dette forstår ikke alltid spesialisthelsetjenesten godt nok. Vi som jobber tett på seks ulike kommuner ser dette veldig tydelig, og det er blant annet her vår oversetterrolle kommer inn.

-Hvordan påvirker det møtet med brukerne å jobbe ”ute” og ambulant?

-Når vi møter folk på deres hjemmebane, så får vi veldig mye mer informasjon om pasientens tilstand enn vi ellers ville ha fått. Jeg tenker at vi oppfattes som troverdige og interesserte samarbeidspartnere for pasienten, ved at vi viser så stor interesse for å komme hjem til dem, hjelpe dem med praktiske utfordringer i huset, til lege, med økonomi og annet. Vi blir også en stabil faktor i livene deres, som er der uavhengig av hvilken tilstand de til enhver tid er i.

-Hvilke temaer diskuteres mest i ditt team?

-Bortsett fra de daglige diskusjonene om brukerne, så er nok diskusjonen vår mye nå hvordan vi kan legge til rette for at dette tilbudet skal bestå etter prosjektperioden som løper ut i mars 2014. For å få til det må vi for det første fortsette å gjøre godt arbeid overfor brukerne, og overfor kommuner og sykehus. For det andre må vi fortsette å være synlige overfor beslutningstakere i sykehuset og kommunene. Jeg er jevnlig ute hos politikerne i hver kommunes helse- og omsorgsutvalg, og presenterer resultatene våre. Nå har vi også midtveisrapporten fra den nasjonale evalueringen av ACT-teamene, der vi ser at vi ligger an omtrent som de øvrige teamene i Norge. Rapporten viser både at vi når målgruppen, og at antall innleggelser går ned som følge av ACT-teamenes arbeid.

• Les flere ACT-stafetter:

1.etappe: Moss  -Bra at hjelpen gis på brukerens arena

2. etappe: Sunnmøre  -Har mer kontakt med familie og pårørende

3. etappe: Bergen  -Hårfin forskjell mellom helsearbeider og støvsugerselger

4. etappe: Günerløkka  -Brukermedvirkning avgjørende for resultater

5. etappe: Kongsberg -Vi kjenner hver enkelt bruker veldig godt

6. etappe: Tromsø -Dilemma knyttet til tvang

7.etappe: Aust-Agder -50 prosent færre innleggelser

8.etappe: Skien -Behandlerne må ut av sin komfortsone

9.etappe: Trondheim -Gir en mulighet til å oppleve likeverdighet

10.etappe: Kristiansand -Meningsfullt å jobbe fleksibelt

11.etappe: Jæren -Ingen av oss er redde for skitt under neglene

12.etappe: Romsdal -Berikende å arbeide på brukerens premisser

14.etappe: Nordmøre Skriver journal på ferga