Ved et Recovery College er alle medstudenter. Noe av det særegne ved tilbudet vårt er at erfaringsdeling og læring foregår uavhengig av hvilke roller man ellers måtte ha.

Det er intensjonen, men:

-Det virker som det var mest personer med egenerfaring på kurset som tok ordet og delte erfaringer fra eget liv. Fagfolka sa mindre, sa en av kurslærerne ved Jæren Recovery College etter at en kursdag var ferdig.

Vanskeligere for oss?

Så, jeg spør meg: Er det vanskeligere for fagfolk å dele fra eget liv enn for de med egenerfaring?

Jeg tror at Recovery College virkelig kommer til sin rett når studentene tør å vise tvil og sårbarhet, når vi ikke er så redde for å vise svakhet og alle deler noen erfaringer fra eget liv.

Annerledes studietilbud

De tradisjonelle polariserte rollene; pasient-behandler, bruker-tjenesteyter eller spesialist-klient, er byttet ut med likestilte. Alle er studenter som deltar for å lære og utvikle seg.

Det kan være til nytte for egen recoveryprosess eller for å støtte andre i en recoveryprosess.

Program for dagene kan være korte innledninger om teori eller erfaring, og deretter workshops med dialog, oppgaveløsning og erfaringsdeling.

Å gi slipp på hjelperrollen

Vi fagfolk forventer av oss selv å kunne bidra med kunnskap. Vi bruker faget vårt for å hjelpe. Jeg tror at «idealet» om å være profesjonell, men ikke personlig er innplantet i oss. Man skal i alle fall passe seg for å ikke å bli privat.

Artikkelen Når legen, sykepleieren eller psykologen deler egenerfaringer på Erfaringskompetanse.no anbefales. Der er ansatte ved Åsgård i Tromsø intervjuet om erfaringsdelingen det er åpnet for ved den medisinfrie avdelingen. 

Fra medisinsk tradisjon til recovery

Recovery handler om livet. Derfor er temaene på et Recovery College både livsnære og hverdagslige.

I medisinsk tradisjonen er fagfolk kvalifisert for å behandle lidelser. Recovery derimot, handler ikke om å møte lidelser eller å mestre symptomer. Det handler heller ikke bare om å mestre livet. Det handler om å leve livet. Da blir både eksistensielle og hverdagslige tema aktuelle. Likeverdige møter og relasjoner mellom mennesker blir viktige.

Er det overgangen som er vanskelig?

Ut fra en medisinsk forståelsesmodell kan det virke som om det å snakke om min egen opplevelse av eksistensielle fenomener ligger utenfor mandatet.

I et recoveryperspektiv kan jeg ikke tenke slik. Her er jeg ikke ekspert, men jeg har, som alle andre, interessante og nyttige livserfaringer å dele! Og noen av disse kommer godt med hvis jeg vil være en recoverystøtte for andre.

En vanlig mann

Psykologspesialist Gard Olav Berge fra Kompasset, satte ord på dette (lenke) under et kveldsforedrag ved Jæren Recovery College: - Jeg tror ærlig talt ikke at spesialisten/den profesjonelle finnes uten at den private og personlige er til stede. Den profesjonelle siden har ikke noen eksistensberettigelse i seg selv. Den er ikke levende. Den er helt avhengig av meg, som en vanlig mann, for å være levende, sa han.

Hvis jeg som fagperson mener at det å være personlig, å vise tvil, svakhet og sårbarhet, svekker min troverdighet som fagperson, tar jeg denne holdningen med meg inn i klasserommet på Recovery College.

Brette innsida ut? 

- Jeg er usikker på om jeg vil delta på kurs sammen med beboerne i det bofellesskapet hvor jeg jobber. Jeg har ikke lyst til å brette ut livet mitt til de jeg ellers skal hjelpe, sa en fagperson til meg nylig.

Andre, som har pasient- eller brukererfaring, forventer kanskje at de skal dele sine innerste tanker og sår som Recovery College-studenter, fordi de er vant til det fra terapirommet.

Det er en misforståelse å tro at det er dette Recovery College legger opp til. Det handler ikke om å brette innsida ut. 

Bety noe for andre

Vår innstilling er at alle har et behov for å bety noe for andre, og ha noe å bidra med. Dette er menneskelig, og gjelder uansett side av «behandlingsbordet» vi er vant til å sitte på.

Det skaper tilhørighet og likeverdighet. Jeg er sikker på at også fagfolk har erfart dette på egen arbeidsplass eller i nabolag. Derfor er min oppfordring: Si litt om dette og gi noen eksempler fra eget liv. Del hva det gjorde med deg da du for eksempel følte deg utenfor – eller da du følte deg inkludert.

Hvem lærer av hvem?

Ubearbeidede erfaringer i livet som jeg skammer seg over, kan det være vanskelig for meg som fagperson å være åpen om.

Men, her kan kanskje fagfolk lære av de andre. De som har hatt roller som likemenn eller erfaringskonsulenter er gjerne mer vant til å snakke om egne livserfaringer. Kanskje faller den aktive studentrollen ved Recovery College lettere for dem?

Fenomener i alle liv

I Recovery er vi som nevnt, opptatt av eksistensielle fenomener. Det kan være tilhørighet, håp, identitet, mening og egenstyrke. Gjenkjennbare, allmenne begreper, vil jeg tro. Hvis jeg strir mye med disse fenomenene i mitt liv, er det ikke lett å sette ord på hvor smertefullt det kan oppleves. Da trenger jeg først og fremst mennesker, fagpersoner eller ikke, som kan snakke ærlig om dette – også ut fra sine egen livserfaring. Fagkunnskap og metoder blir underordnet det å være medmenneske.

Oppfordring til fagfolk

Min oppfordring til fagfolk er: Bli med på kurs, diskusjoner og dialoger – uansett hvor de er – der mennesker møter mennesker og snakker ærlig om livet og lærer av hverandre. Dette er en vei til å utvikle rollen som fagperson i recoveryfremmende retning, tenker jeg. Når vi er sammen som likeverdige, får vi den trygge rammen for læring, vekst og glede som et Recovery College ønsker å være for alle.