I dette innlegget peker NAPHAS blogger Odd Volden på hvordan brukermedvirkning kan bli mer enn fine ord.
Dette foredraget ble holdt på R-BUP Vests høstkonferanse: På kryss og tvers - samhandling og brukermedvirkning i arbeid med barn og unges psykiske helse, i Bergen, november 2010.
«Det er alltid hyggelig å komme til Bergen. Jeg er 50 prosent stril, min mor kommer fra Lindås og er en av femten søsken. Cirka halvparten av dem, pluss en mengde av deres barn og barnebarn, bor her i distriktet. Og både sønnen min og jeg har studert i Bergen, med 25 års mellomrom og hatt det fint her.
Men nå er jeg på kanten av å være utillatelig privat; i våre dager skal vi jo helst bare bruke fornavn, være uten kontekst og være 100 prosent kompatible med hverandre, så jeg går hastig videre til noe som er litt mer passende å snakke om, men bare litt, altså, for kvalifikasjoner har vi visst fortsatt lov til si noe om.
Jeg har tjue års bruker-, klient- og pasienterfaring og tolv års brukerrepresentanterfaring fra psykisk helsefeltet. Jeg har et hovedfag i pedagogikk bak meg, og jeg har undervist mye de siste ti årene, på videreutdanningene i psykisk helsearbeid og på seminarer og konferanser av ulike slag, men jeg føler meg for tiden midt mellom fag og erfaring, om jeg kan si det slik.
Styrken min er nok at jeg hele tiden har hatt samfunnsviterens blikk, både som bruker og brukerrepresentant. Mange av mine brukermedvirkerkollegaer er nok flinkere enn meg når det gjelder å anvende lovverket og å jobbe systematisk og strategisk for å nå bestemte mål, men jeg har forhåpentligvis bidratt litt til å språkliggjøre noen av gråsonene mellom fag og erfaring. Og det er nok i den gata dette innlegget også vil ligge.
Jeg har i snart ti år har hatt kontakt og samarbeidet i forskjellige sammenhenger med Iris Anette Olsen, som nå er enhetsleder ved Familie- og ungdomsteamet ved ABUP i Kristiansand. Hun skal få komme til orde til slutt i dette innlegget. Jeg intervjuet henne for noen dager siden om noen av grepene de har tatt og de erfaringene de har gjort seg i ABUP med hensyn til å ta brukerperspektivet og erfaringskompetansen på alvor.
Men aller først vil jeg si litt om nettverk og brukergrensesnitt. For meg er det to sentrale fenomener som vi må ha fokus på jevnt og trutt. Og jeg går høyt ut:
Vi trenger et nytt etisk imperativ: Den som tar et menneske ut av sitt nettverk og ut av de ordinære arenaene, har ansvaret for å få mennesket inn igjen, også. Jeg gjentar: Den som tar et menneske ut av sitt nettverk og ut av de ordinære arenaene, har ansvaret for å få mennesket inn igjen også.
Det betyr at helsesøstre, fastleger, legevaktsleger, psykiatere, psykologer og andre psykisk helsearbeidere påtar seg et enormt ansvar når de tar i mot, henviser, diagnostiserer og behandler enkeltmennesker. Sjansen er nemlig stor for at man tømmer det aktuelle nettverket for ressurser istedenfor å styrke det når man intervenerer overfor enkeltmennesker. Og vi kan ikke fortsette å drive psykisk helsearbeid på denne måten. Det er uverdig for alle parter.
Løsningen er selvfølgelig:
Det er ved å styrke nettverkene i grensesystemene på alle nivåer at vi har størst sjanse for å bevege tjenestene og resultatene i riktig retning
Det overordnede brukergrensesnittet må derfor være tilbud om nettverksdialoger - i familie- og vennekrets, i barnehage- og skole, i arbeidslivet og på alle andre ordinære arenaer. Krise og uro er viktigere fenomener å adressere enn sykdom og atferdsproblemer. Medisinske, psykologiske og sosiale utredninger får komme etterpå eller foregå parallelt der dette er aktuelt og ønskelig.
For at reformene på psykisk- helsefeltet skal bli så gjennomgripende at det helsefremmende og forebyggende perspektivet og brukerperspektivet virkelig får forrang, trenger vi en mye større bevissthet og kunnskap om roller.
Både tjenestebrukerne og tjenesteyterne må unngå å stivne i posisjoner. Tjenestene må være veldig nøye på at de ikke lar seg ramme inn av strukturer som hindrer bevegelsesfriheten for noen av partene. (...)
Det finnes mange former for nettverksarbeid. Når det gjelder nettverksdialoger eller Åpne samtaler, som vi gjerne forbinder med den finske psykologiprofessoren Jaakko Seikkula, anbefaler jeg Jaakko Seikkula og Tom Erik Arnkils bok Nettverksdialoger (Universitetsforlaget, 2007).
En av de mange fine sidene ved denne tenkningen, er at man ikke er opptatt av at dette er noe som skal erstatte noe annet. Dette er en gjennomgående holdning, og etter mitt skjønn det beste budet på et universelt brukergrensesnitt.
Det var noen overordnede betraktninger. Jeg deler resten av innlegget i fire deler:
”Å FORKLARE BILLIE HOLIDAY – HVORDAN KUNNE VI FORSTÅ HVA BILLIE HOLIDAY FØLTE OG SA? HUN HADDE BESTEFORELDRE FRA AFRIKA, HUN VOKSTE OPP MENS HUN VISSTE AT HUN VAR HATET AV MILLIONER RIKE HVITE, HUN LEVDE AV BRØD OG ØLSKVETTER OG INGENTING, HUN SLOSS FOR Å OVERLEVE SOM ET LITE DYR I JUNGELEN, ET LIV I ANGST – HVORDAN KAN VIFORSTÅ DET SOM KANSKJE IKKE HAR FØLT ANNEN ANGST ENN EN VISS REDSEL FOR IKKE Å KOMME INN PÅ LÆRERSKOLEN TIL HØSTEN?”
(ODD BØRRETZEN)
«Den som er veldig sterk, må også være veldig snill», sa Pippi Langstrømpe. Det kan i denne sammenheng omskrives slik:
De som har hatt mest flaks med gener og oppvekstvilkår (leger, psykologer og sykepleiere) er fortsatt de som mener seg å vite mest om vilkårene for oss som har hatt minst flaks med gener og oppvekstvilkår. Det er behov for:
Så et par korte utdrag fra noen tekster jeg har skrevet tidligere, som eksempler på hvordan vi kan oppleve liv, lidelse og tjenester:
”På ettersommeren 2005 deltar jeg på en psykisk helse-konferanse i Kristiansand. Jeg har holdt et kort innlegg, der jeg blant annet forteller salen at ”vi vil ha samvær, ikke samtaler.” I pausen etterpå kommer en lege bort til meg og spør om jeg mener at samtalen alltid vil være kontraindisert som metode. Jeg blir litt satt ut, men lirer av meg at ”nei, selvfølgelig ikke, når vi mennesker først har utviklet et så potent verktøy som verbalspråket, så må vi jo bruke det”, men jeg kjenner fort at dette blir veldig feil. Jeg vet ikke hva legen får ut av svaret mitt, men jeg blir sittende og kjenne på dette under neste økt, og plutselig får jeg et slags flashback:
Jeg er tilbake i barndomshjemmet. Jeg er fire år, og far lærer meg å sette sammen bokstaver til ord. Far er snill, men han er mye ute og reiser, og når han først er hjemme, er det kanskje ikke dette jeg har mest bruk for. Men jeg er en alvorlig ung mann og har ingen strategier for å komme meg ut av situasjonen. Det blir til at jeg lærer å lese lenge før jeg begynner på skolen, og har man først lært å lese, så kan man jo like godt fortsette. I litteraturen kan det være vel så godt å være som i virkeligheten.
Erkjennelsen treffer voldsomt. Det min far gjorde, i god hensikt, hadde noen utilsiktede konsekvenser. Ved å sette meg i definerte samtalesituasjoner, der jeg hadde null innflytelse på samhandlingens karakter, oppnådde behandlingsapparatet strengt tatt bare å bekrefte og forsterke min avmaktsfølelse. Og slik vil det fortsatt være så lenge relasjonen til Freud og de andre guruene er viktigere enn relasjonen til klienten. (...)
Psykoterapi virker, men har bivirkninger. Psykoterapi virker, men det gjør mye annet også. Psykoterapi ser kanskje etisk og estetisk holdbart ut fra terapeutens og samfunnets synsvinkel, og kanskje fra mange pasienters perspektiv også, men har vi det riktige sammenlikningsgrunnlaget? Psykoterapi virker, men virker det godt nok? Det er all grunn til å stille dette spørsmålet skarpt. Og vi bør ikke overlate svarene til dem som passer havresekken.
(Ulvestad et al: Klienten – den glemte terapeut...) (---)
Det andre eksempelet er fra noe jeg har skrevet for kort tid siden:
(---) Signe er gift med en av mine beste kamerater. Signe har, sammen med Jan Inge, oppdratt fire barn, to fosterbarn og halve nabolaget, med tonnevis av kjærlighet, omsorg og tilstedeværelse. En dag jeg sitter og skriver, dukker plutselig Signes stemme opp.
Det er mye følelser knyttet til den stemmen. Jeg tror mitt liv hadde vært mye fattigere uten Signe og Jan Inge. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje ikke hadde vært i live uten dem.
Da jeg hadde en av mine tyngste perioder, åpnet Signe og Jan Inge sitt hjem for meg. Jeg kom og gikk hos dem så mye jeg ønsket det. Jeg har ikke tenkt på det før, men hadde jeg vært under 18, ville det kanskje vært kalt ”besøkshjem”? (Jeg var i slutten av tredveårene da dette skjedde)
Det første jeg tenker på når jeg tenker på Signe og Jan Inge, er tilstedeværelse. Vi lever i en tid der vi har umåtelig stor tro på kommunikasjon ved hjelp av ord, skriftlig og muntlig. Det gir seg mange groteske utslag. Vi mistolker for eksempel alt for ofte det faktum at barn kan leve på instrukser dithen at det er helt greit at barn lever på instrukser.
Her ligger kanskje hovedgrunnen til den psykiske nøden vi ser hos barn, unge og voksne i dag. Vi erstatter fysisk tilstedeværelse med verbal tilstedeværelse for tidlig, for ofte og for omfattende. (...)
Jan Inge har sagt en av de vakreste setningene jeg noen gang har hørt. Han fortalte meg for mange år siden om da han var i møte med barnevernet i prosessen i retning av å bli godkjent som fosterfar. De spurte ham blant annet om hvorfor han trodde at han ville passe til å ha fosterbarn. «Det er fordi jeg har en familie som fungerer», svarte Jan Inge.
En familie som fungerer. Kan en mann oppleve noe større i livet enn å kunne slå fast at han har en familie som fungerer? Er ikke det en større bragd enn å fullføre Birkebeineren?
Da jeg var tillitsvalgt i Mental Helse for noen år siden, ble jeg kjent med to unge damer som slet veldig med livene sine. Begge var storforbrukere av akutte tjenester. En gang Alicia hadde det spesielt ille, sa Heidi: «Egentlig skulle Alicia hatt fosterforeldre, selv om hun er 25 år».
Det ironiske er at Heidi, som sa dette, i dag forteller at en av de viktigste grunnene til at hun har kommet seg betydelig, er at hun nærmest er «adoptert» av en ny familie, selv om hun nå har passert tredve. Og jeg vil gjenta at det å ha hatt «besøkshjem» hos Signe og Jan Inge, har vært en sentral faktor i min tilfriskningsprosess.
Kanskje Solveigs og mine erfaringer med «adoptivforeldre / besøkshjem» kan danne grunnlag for utvikling av en ny type tjenester, i grenselandet mellom det sivile samfunn og offentlige tjenester? Det er i hvert fall mye som tyder på at psykisk helse-tjenestene har mye å gå på når det kommer til å tenke nettverk. (...)
Kanskje det er flere enn Alicia, Heidi og jeg som har erfaringer med å få hjelp og støtte fra andre enn de offentlige tjenestene når vi sliter? Kanskje trenger vi mer enn noe annet en samhandlingsreform mellom offentlig sektor og det sivile samfunn?
(Sinn og Samfunn...)
Da skal vi oppsummere litt. Eller ikke vi, foreløpig sier jeg som ungene i barnehagen: «klare sjøl», det er derfor mine oppsummeringer og utkrystalliseringer dere får nå, så kan dere heller få bidra til slutt.
1. Dere må forholde dere like seriøst til brukernes tekster som til alle andre tekster. Vi skriver ikke primært som egenterapi, selv om det å skrive selvfølgelig ofte har flere funksjoner, for oss som for andre.
Brukerperspektivet er i ferd med å fylles med tekst, og det er respektløst av dere å ikke forholde dere til det. Et tips til dere som jobber med barn og unge: start med det nye programmet til Mental Helse Ungdom og hjelp dem til å konkretisere og realisere programmet
2. Alle tjenesteytere på psykisk helse-feltet må ta ansvar for brukerorganisering.
Dere klarer å organisere dere selv i sterke organisasjoner, da klarer dere helt sikkert å komme i kontakt med Mental Helse Ungdom og de andre organisasjonene som er aktuelle også, og hjelpe de unge til å organisere seg og finne fellesskap med andre i samme situasjon
3. Universell utforming, tilrettelegging og tilgjengelighet er ikke prinsipper som bare gjelder for mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser. Vi vil ha psykisk helsearbeidere inn på alle ordinære arenaer. Og for å starte en sted, med et konkret krav:
Vi vil ha psykisk helse-sentre i kantina på alle videregående skoler i hele landet. Skal vi se om det blir Vest-Agder eller Hordaland som blir første fylke med 100% dekning?
4. Nettverksdialoger er det overordnede brukergrensesnittet. Dere må slutte med å ta oss ut av nettverk og ordinære arenaer. Alle stemmer skal høres og dialogene skal holdes åpne.
Når vi sitter alene på kontoret deres, er den viktigste forutsetningen for brukermedvirkning og gode løsninger borte
Husk at psykoterapi kan ha andre bivirkninger også. I noen tilfeller kan det til og med representere et overgrep og virke retraumatiserende
5. Identitet er en like viktig parameter som sykdom, og et sted mellom disse ytterpunktene finnes uroen og krisa. Det er der dere skal begynne, og så får dere behandle sykdom og bygge identitet der det er nødvendig
6. Vi vil gjerne ha fagkunnskap. Vi trenger noe, absolutt, det er derfor vi søker hjelp. Men uten et godt brukergrensesnitt, er dere til liten nytte for oss.
Med andre ord: Vi er ikke så interessert i hardware og html-koding. Vi vil ha intuitive programmer og mulighet til å lage egne applikasjoner.
7. Vi trenger en samhandlingsreform mellom offentlig sektor og det sivile samfunn. Vi trenger ikke flere offentlige senger og flere fagstyrte tilbud.
Vi vil ha besøkshjem, fosterhjem og adopsjonsfamilier for barn fra 0-100 år.
Vi vil ha psykisk helse-arbeidere på alle arenaer
8. Dere må ta innover dere at dere, uansett hvor gode intensjonene er, alltid står i fare for å gå i kolonialistenes og undertrykkernes fotspor. For den som står på kanten av stupet og har blitt sviktet av alle, er den strukturelle fascismen like reell som kolonialismen og den gamle fascismen var det for sin tids ofre
Husk at historien kan bli like hard mot dere som den har vært mot deres forgjengere. ”Svikt i alle ledd” het det for ikke mange år siden. Vil dere at det skal være ettermælet deres, eller vil dere være med på laget til Obama (selv når det er motvind)?
9. Likestilling mellom fag og erfaring.
Det betyr at vi skal ha brukeransettelser, medforskning og likemannsarbeid inn på alle nivåer og alle arenaer.
Hvor og når får vi den første BUP-lederen som flagger egenerfaring med psykisk lidelse og brukererfaring fra feltet som viktigste kvalifikasjon?
10. Prosjektet ”Å ta opp uro”, som kjøres av Søndre Nordstrand bydel, sammen med Tom Erik Arnkil, er et prosjekt som utfordrer og overskrider grensene mellom offentlige etater og arenaer og grensene mellom de offentlige tjenestene for barn og unge og det sivile samfunn
Brukermedvirkning hjelper sjelden mye hvis den bare forekommer i et av barnas hjelpesystemer. Grensene mellom skole, PPT, barnevern, BUP – og sikkert fjorten andre instanser må bort
Da skal vi avslutte med å høre hva en av enhetene ved ABUP i Kristiansand har gjort for å realisere brukermedvirkning. Det ligger jo egentlig utenfor mandatet mitt å snakke om annet enn forutsetninger for brukermedvirkning, men jeg tror kanskje dere egentlig er vel så interessert i det som er realisert som det jeg mener er forutsetninger for realisering. Og så kan dere jo få i oppgave å se om dere kjenner igjen noen av forutsetningene mine i det Iris og hennes folk har gjort
Ok. Da gir jeg ordet til Iris Anette Olsen, som altså er enhetsleder ved Familie- og ungdomsteamet (heretter kalt FUT) ved ABUP i Kristiansand:
«Hvis vi skal vente til alle fagfolkene på et tjenestested er enige, blir vi aldri ferdige. De ansatte vil sjelden eller aldri velge noe de ikke er blitt presentert for eller skjønner.
Vi satte derfor opp et toårig prosjekt sammen med det brukerstyrte kompetansesenteret ROM Agder (Iris var en av initiativtakerne til dette senteret, sammen med blant andre undertegnede). FUT betalte ROM for å stille med folk som var interessert i være med på å utvikle brukermedvirkningen i FUT
Vi hadde i prosjektperioden tre personer med brukererfaring som har deltatt inn i teammøter og veiledning. Deres rolle har vært å delta med hele seg og gjerne utfordre tenkningen hos terapeutene, slik at vi kan endre praksis.
Dette prosjektet har vært veldig givende. To av brukerrepresentantene fra ROM var også med terapeutene ut i saker
Tilbakemeldingene fra våre ungdommer, altså de som fikk møte brukerrepresentantene fra ROM i kliniske møter, var sterke. Noen sa at de aldri ville ha snakket med oss hvis ikke den unge brukerrepresentanten hadde vært med.
Problemet for oss var at ROM ønsket å ha ansvar for veiledningen av brukerrepresentantene i prosjektet, uten at de tok dette ansvaret skikkelig. ROM ønsket også å ha kontroll på utvelgelsen av brukerrepresentantene, mens vi etterhvert ønsket å foreta dette valget, i praksis ble det da blant ungdommer som hadde gått eller gikk i behandling hos oss.
ROM var opptatt av å kurse sine representanter, mens vi ikke er så sikre på at det har vært veldig nyttig for oss. Vi vil selv ivareta og veilede de vi bruker som erfaringskonsulenter inn i vårt system. De to som ikke hadde hatt så mye kursing, fungerte faktisk best.
Den første utfordringen var å få dem inn i systemet vårt. Det første teamet sa nei til å ha ungdommer inn som veiledere, de ville ikke blottstille seg for ”en bruker”. Vi valgte å gå for de tre teamene som ville (vi har fire team i alt).
De har vært veldig fornøyde med å ha med erfaringskonsulenter inn, det har ikke lagt noen demper på noe.
Nå bruker vi dem som har lyst og som vi kan lage et opplegg rundt. Vi gjør dette sammen med Barns Beste. Terapeuter rekrutterer brukere som har lyst og som synes de har noe å gi.
To av dem vi bruker nå, går fortsatt i terapi. De har fylt 18 nå.
De har også hatt halvdags internundervisninger. Det synes terapeutene våre har vært veldig viktig undervisning.
En av dem har vært med på Nesten helg, som er vårt åpne talk show, sammen med oss, Nesten helg arrangeres på et utested i Kristiansand fire ganger i året. Vi er alltid litt redde for at ungdommene skal overeksponere seg, men det går bra.
En av ungdommene leier vi inn på timebasis, ellers lønner vi som miljøarbeidere.
Nå har vi inne en tidligere pasient i et to årig hospiteringsløp i forbindelse med hennes utdanning. Hun er med team ut og er ellers i miljøet tre dager i uka. Hun brukes mye, og terapeutene er fornøyde – hun spør ungdommene teamet møter om andre ting enn terapeutene.
Han vi leier inn på timebasis, er flink til å få ting ned på sitt plan. Terapeutene blir utfordret på å ikke bare følge sine innskytelser, det er det ungdommene vil, vi må fokusere på.
Et annet prosjekt er Kick Off – Ung brukermedvirkning på Agder. Deltakere her er ungdommer som sliter selv, eller som er i familie med, eller som kjenner noen som sliter.
De drar på leirskole en gang i året. Der er det mye lek, turer og kreative ting de holder på med, men de har også en daglig samling der de tar opp et tema og deler erfaringer. De voksne ungdommene, altså erfaringskonsulentene våre, er rollemodeller, men vi har også terapeuter med. Men det er erfaringskonsulentene som brukes mest, de brukes også inn mot dette miljøet hele året, de driver hver sin gruppe.
Gunnar Eide, familieterapeut og mye brukt foredragsholder, er leder for dette. Frank Grude, som er erfaringskonsulent, foredragsholder, pårørende og mye mer, er også inne i dette, også tilknyttet Barns Beste.
Vi spurte opprinnelig en del ungdommer, det var de som ville ha leirskole. Lederen av poliklinikken på ABUP er også med, pluss et kobbel av terapeuter. De jobber på kjøkkenet under leirskoleoppholdet, de er veldig fornøyde med å være med og er der like mye for å lære selv som for å bidra som miljøarbeidere.
Det er laget en dokumentarfilm som er tilgjengelig, dere kan kontakte Gunnar Eide, dersom dere er interessert i filmen og / eller vil vite mer om dette.
Vi har også kontakt med ungdomskulturhuset Samsen i Kristiansand. Flere av ungdommene synger og danser. Noen av dem har laget fire-minutters-sekvenser om seg og sitt liv, som musikkvideoer.
En av terapeutene begynte å gråte da hun så hva to av hennes klienter hadde fått til gjennom dette miljøet.
De har også laget Facebook-gruppe, dette brukes bevisst inn hos oss og er noe vi satser på.
En av erfaringskonsulentene våre har vært lenge innlagt på døgnposten vår, før vi la den ned. Nå jobber hun sammen med folk som jobbet der mens hun var innlagt. Hun går fortsatt i behandling i voksentjenestene. Hun tar ansvaret selv for hva hun klarer».
Det var det jeg hadde. Da har vi litt tid til spørsmål, kommentarer og refleksjoner.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?