Artikkelforfatteren kan ikke komme på noen som på enklere, lunere og mer humoristisk vis enn Tormod Bakke har vist oss hva brukerperspektivet dypest sett handler om: å ta tilbake definisjonsmakta og snu spillet.[i]
Plante som neppe har fått verken nozinan, trilafon eller hibanil (Foto: Odd Volden)
Plante som neppe har fått verken nozinan, trilafon eller hibanil (Foto: Odd Volden)
Det finnes tv-minner som sitter som spikret. De fleste er dessverre fra guttedagene og dreier seg om norske idrettsutøvere som tok GULL i det som i ettertid fortoner seg som en uendelig rekke av uinteressante idrettskonkurranser.
Men det finnes heldigvis andre gylne tv-øyeblikk også. Et av dem er en scene der en fyr som heter Tormod Bakke sitter på en psykiatrisk avdeling og putter de pillene han ikke vil ha i en blomsterpotte, mens han synger ”...men nozinanen min kan blomstene få”. Jeg husker at jeg syntes det var helt genialt, men jeg har aldri snakket med noen om det, og etter hvert har jeg begynt å lure på om det bare er noe jeg har drømt.
I fjor høst ble jeg via Erfaringsnettverket oppmerksom på at Tormod Bakke nylig hadde gitt ut en cd og et teksthefte med tittelen ”Terapiviser og galeviser”. Nå sitter jeg her med cd-en og tekstheftet og gleder meg til å ta fatt.
Husker jeg riktig?
Først og fremst er jeg spent på om jeg husker riktig? Finnes sangen om han som lar blomstene få pillene han ikke vil ha selv? Jeg blar gjennom tekstheftet, men finner ikke strofen ved første gangs gjennomsyn. Jeg prøver en gang til, og jo; der, på side 4, i en sang som heter Jeg kalles for manisk finner jeg den:
”Jeg kalles for manisk, jeg bor på hospital,
og når jeg har det moro, så si´r de jeg er gal
og doktor´n kommer innom for å gi meg medisin,
hibanil og nozinan, det skal gjør meg grei og fin.
Han si´r jeg må ta dem, og jeg sier nei.
Han si´r dem er bra dem, for sånne som meg.
Han si´r jeg må ta dem, jeg sier okei
-men jeg tar dem ei-
for han vet ikke hvor pillene de går,
hibanil og nozinan er det eføyen som får,
nei han vet ikke hvor pillene blir a´
men plantene på stua, de visner nok en da´.
Før jeg rekker å sette på cd-en, blir jeg sittende og tenke på hvor radikalt dette er. Jeg kan ikke komme på noen som på enklere, lunere og mer humoristisk vis har vist oss hva brukerperspektivet dypest sett handler om: å ta tilbake definisjonsmakta og snu spillet.
Men radikaliteten ligger kanskje i enda større grad i at teksten utfordrer hele det medisinske paradigmet og medisinindustrien på en tilbakelent, men effektiv måte. Pasienten er først og fremst borger, selv på lukket post.
Dette understrekes ytterligere i siste halvdel av visa. Etter en lakonisk overgang - jeg våkner neste morgen på min sovesal, og plantene har visna og jeg er like gal - tar Bakke et elegant oppgjør med tvangen og de låste dørene i institusjonene: -Nå får jeg bruk for min kvikke fantasi, jeg gjømmer meg i klesvasken - og vips så er jeg fri.
Tormod Bakke har fått ytringsfrihetspris
Tormod Bakke ble tildelt den første Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern i 2002. I begrunnelsen for tildelingen heter det blant annet:
Årets pris går til en person som for alvor kom i offentlighetens søkelys i forbindelse med det som ble kalt Ikkevoldssaken på begynnelsen av 80-tallet. Saken utløste en langvarig debatt om vilkårene for ytringsfrihet i samfunnet. Konflikten med styresmaktene ble samtidig en stor påkjenning for årets prisvinner. Han ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus 27. oktober 1983.
Prisvinneren ble de påfølgende årene innlagt på psykiatrisk avdeling flere ganger. Han ble opprørt over forholdene og behandlingen både han selv og andre ble utsatt for, og har siden slutten av 80-tallet vært en sentral person for å få fram alternative tilnærminger til mennesker med psykiske problemer. I 1988 grunnla han tidsskriftet "Søkelyset - et kritisk blikk på psykiatrien", et ikke-kommersielt, uavhengig tidsskrift som konsekvent løfter fram og forsterker pasientenes stemme.
Prisvinneren har vært leder av organisasjonen "We Shall Overcome" - Norges eldste pasientorganisasjon innen psykisk helsevern - og har også i denne posisjonen bidratt til å rette oppmerksomhet mot krenkende forhold ved psykiatrisk behandling. Han deltok i Folkeaksjonen mot TV-aksjonen i 1992, og bidro til å skape debatt omkring grunnvilkårene for pasienter innen psykisk helsevern. Folkeaksjonen var kritisk til å samle inn penger til psykiatrien på psykiatriens egne vilkår.
Jeg var tilstede under denne prisutdelingen. Det er sterkt å lese begrunnelsen for pristildelingen på nytt. Tormod Bakke er bare to år eldre enn meg, likevel har han rukket å være med på alt dette fram til 1992, et tidspunkt jeg selv ennå ikke var i nærheten av å stole på egne krefter og egne meninger.
På begynnelsen av 1990-tallet vandret jeg fortsatt pliktoppfyllende til gruppeterapi på Ullevål sykehus hver torsdag, uten de store terapeutiske gevinstene og uten å klare å relatere meg til de alternative brukermiljøene jeg tross alt hadde lest om. Når jeg ser tilbake, tenker jeg at mye kunne vært annerledes om jeg hadde maktet å ta noen selvstendige valg den gangen.
Viktig bidrag
Jeg setter på cd-en. Noen av de ti visene har tekst og melodi av Tormod Bakke, noen er oversatt fra dansk, noen har lånte melodier. Bakke akkompagnerer seg selv på akustisk gitar. Bjørn I. Pedersen i Celsius Recordings har stått for opptak, lydredigering og layout.
Cd-en (og det medfølgende tekstheftet) er viktig, som historisk dokument, som påminnelse om hva som fortsatt kan skje under lov om psykisk helsevern og som eksempel på hvor befriende og nødvendig det er å bevege seg ut av det instrumentelle språket og inn i kulturen.
Det er ikke bare kritiske bidrag på cd-en. Svært gjenkjennelig for mange som har vært innlagt er visa Doktora Turid, en hyllest til hun som vasker på avdelingen. Mange tidligere og nåværende pasienter kan vitne om at de har knyttet seg sterkere til dem som er nederst på rangstigen blant de ansatte i institusjonsavdelingene - vaskehjelpene og kjøkkenassistentene - enn til legene, psykoterapeutene og miljøpersonalet.
Miljøterapi
Vi snakker for øvrig for lite om dem det er flest av i institusjonene, miljøterapeutene. Hvor får de tankene sine fra? Hva og hvem er det som styrer deres atferd? Hvilke kompromisser må de inngå? Hvordan er det å stå i skvisen mellom pasientene og behandlerne?
Min erfaring, både som sommervikar, pasient, kontrollkommisjonsmedlem og besøkende i psykisk helsevern, er at det er store forskjeller i evner, kunnskaper og holdninger hos miljøpersonalet. Det oppleves ofte som at de ulike enhetene lander på et eller annet kompromiss som ikke nødvendigvis er godt verken for pasienter eller personale.
Tormod Bakke berører dette i Terapi-vise:
Men morgenmøtet er no´søl
da sitt´ vi der og glor
mens pleieran dom prate møl
om å ha tillit til seg sjøl
dom tror dom e så stor.
Dette er nok en beskrivelse som mange pasienter vil kjenne seg igjen i. Jeg har også inntrykk av at heller ikke alle tidligere miljøarbeidere er like stolte av alt de har vært med på. Ikke sjelden har forsøkene på ”gruppeterapi” og ”psykoedukasjon” endt opp som flaue eksempler på dårlig kommunikasjon
Mer fra Tormod Bakke
Tormod Bakke er fortsatt aktiv. I Søkelyset skriver han blant annet dette:
Vi vet at vi har en mektig motstander. Det dreier seg om legenes makt og autoritet, og det dreier seg om sterke økonomiske interesser. Legemiddelindustrien er mektig, og har mye å tjene på status quo. Men om oppgaven er vanskelig, trenger den ikke å være umulig. Som Nelson Mandela en gang sa: «everything seems impossible till it is done». Noen ting kan vi likevel gjøre bedre. Det er noen myter vi bør ta et oppgjør med.
(...)
Jeg skrev på 1990-tallet en leder i Søkelyset om en visjon om et samfunn uten psykiatri. Den visjonen kan vi gjerne ta fram igjen. Men om det i stedet går slik at psykiatrien forandrer seg vekk fra sine autoritære holdninger, slik deler av dagens psykiatri forsøker på, kan det være like bra. Det finnes mange i psykiatrien som i stor grad deler våre meninger. Vi bør velge en strategi som gjør dem til allierte, ikke til motstandere.
Tormod Bakke har også skrevet en selvbiografisk bok - Catch 99 (Lanser forlag, 2011) - og gitt ut en cd og et teksthefte med kristne viser sammen med sin kone Anne Margrete Urheim Bakke. Cd-ene og tekstheftene kan bestilles fra Tormod Bakke på 22 21 75 44 eller e-post tormbak@online.no.
31B
Vi runder av med Tormod Bakkes vise ”31B”, om det legendariske aktivitetssenteret på Grønland i Oslo (info om aktivitetssenteret finner du her).
...
[i] Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av artikkelforfatterens blogginnlegg Nozinanen min kan blomstene få (publisert 13.02.2013) (lest 18.06.2014)
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?