Framfor å fremstå som en ekspert på folks liv, må fagpersoner i psykisk helse- og rustjenester fremover ha mer fokus på å være «medvandrere». De må støtte den de skal hjelpe i dennes egne måter å håndtere sitt liv og sine problemer på.
DIALOG: Gjennom dialog og drøftinger bør man i fellesskap bli enig om hva hjelpen skal bestå i.
DIALOG: Gjennom dialog og drøftinger bør man i fellesskap bli enig om hva hjelpen skal bestå i.
Du kan lese mer om forskningsmiljøet som er omtalt her på temasiden om Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) på Psykiskhelsearbeid.no.
Senter for psykisk helse og rus er et av fire forskningssentre ved Fakultet for helsevitenskap ved HBV.
De ønsker å bidra til styrking og utvikling av den nasjonale og internasjonale kunnskapen innen psykisk helse og rus med særlig vekt på fem områder:
Dette er konklusjonen i en studie gjennomført av forskere fra Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Senter for psykisk helse og rus.
Samarbeidende praksiser som innebærer aktiv brukerinvolvering har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Likevel mangler det fortsatt utdypende kunnskap om hva som fremmer denne typen praksiser i samarbeidet mellom fagpersoner, brukere og deres pårørende .
Forskerne ønsket å utvikle ny kunnskap om hva som egentlig menes med samarbeidende praksiser som aktivt involverer brukere. Derfor utforsket de spørsmålet:
Hvordan forstår og beskriver fagpersoner i psykisk helse- og rustjenester samarbeidende praksiser med personer med samtidige rus- og psykisk lidelser?
Studien var en kvalitativ studie som benyttet aksjonsforskningsdesign med innslag av handlingsorientert forskningssamarbeid. Det vil si at forskerne og deltagerne i et samarbeid identifiserte problemstillinger, tema som skulle utforskes, forskningsdesign og metodikk for implementering av resultatene (Heron, 1996; Heron & Reason, 2001).
Du kan lese mer om handlingsorientert forskningssamarbeid her:
Forskning som utforsker lokal kunnskap- artikkel på psykiskhelsearbeid.no
Foredrag om handlingsorientert forskningssamarbeid
«Å vandre sammen med» var noe av det fagpersonene beskrev som mest betydningsfullt i samarbeidet med brukerne. Det betyr at utgangspunktet for hjelpen var den enkeltes livssituasjon, håp og drømmer, og at man gjennom dialog og drøfting i fellesskap ble enig om hva hjelpen skulle bestå i og hva det var ønskelig å oppnå.
Betydningen av å ikke «ta over» folks liv, men å være med dem og støtte dem i forhold til det de ønsket ble også fremhevet. Dette innebar for eksempel å være en støtte i forbindelse med hverdagslige problemer knyttet til skole, arbeid, ulike aktiviteter og i egen bolig, uten at fagpersonene «påtvang folk sin egen måte å leve på». Fagpersonene måtte også å være tålmodige, og sette egne, åpenbare løsningsforslag litt til side for å «gå sammen med» personen og støtte opp om den enkeltes behov i ulike situasjoner og på ulike tidspunkt.
Fagpersonene fremhevet at denne måten å forholde seg på bidro til at tillitsfulle hjelperelasjoner fikk utvikle seg over tid. Samtidig var det viktig å holde oppe personens mål og drøfte mulige måter å nå disse på med vedkommende. En viktig forutsetning for å få til dette, var at fagpersonene kunne være fleksible og tilgjengelige for dem de skulle hjelpe, og at de kunne møte brukerne der de oppholdt seg til enhver tid.
I artikkelen vises det også til at det de siste årene er publisert mye internasjonale litteratur på temaet. Denne underbygger viktigheten av et godt samarbeid mellom fagpersoner, brukere og pårørende, og understreker at dette er nøkkelen til etablering av samarbeidende praksiser og samtaler preget av dialog.
Samarbeidet er gjerne beskrevet som et «partnerskap», hvor man arbeider sammen om et felles mål. I tråd med recovery-tenkningen, vil etableringen av et slikt partnerskap innebære en reorientering av fagrollen. I stedet for å være en ekspert på andre personers liv, skal man være en fagperson som støtter personens egne måter å håndtere problemer og psykisk smerte på (Horvath & Greenberg, 1994)
For å lykkes med å etablere samarbeidende praksiser som innebærer aktiv brukerinvolvering, er det i litteraturen trukket frem noen grunnleggende prinsipper.
En av disse er at fagpersonene må være oppmerksomme på, og stå imot, faglig konkurrerende overbevisninger, verdier og prioriteringer som dukker opp fra tid til annen, og som går på tvers av prinsippene i samarbeidende praksiser.
Videre må man jobbe med å håndtere ulikheter i maktforhold og uklarheter i rolleforståelsen mellom de personene som er involvert i samarbeidet. Man må ha fokus på å dele ansvaret for beslutningstaking og gi rom for forhandlinger i beslutningsprosesser, samt jobbe med å skape en felles forståelse av den hjelpen som gis.
I tillegg understrekes betydningen av jobbe målrettet over tid, både for å etablere kontakt med personene man skal hjelpe, og for å styrke sin egen kompetanse om samarbeidende relasjoner (Strong, 2000; Strong, Sutherland & Ness, 2011; Laitila, Nikkonen & Pietilä, 2011).
Kilder:
Heron J (1996). Co-operative Inquiery. London, UK: Sage Publishing House.
Heron J., Reason P (2001). The practice of co-operative inquiry: research “with” rather than “on” people. In Handbook of Action Research: Participative Inquiry and Practice. Edited by Reason P, Bradbury H. London, UK: Sage Publishing House; 2001: 179-188.
Horvath A.O., Greenberg L.S (1994). The Working Alliance: Theory, Research, and Practice. New York, NY: John Wiley & Sons.
Laitila M., Nikkonen, M., Pietilä, A. M (2011). Involvement in mental health and substance use work: conceptions of service user. Nurs Res Pract, doi:10.1155/2011/672474
Strong (2000). T (2000). Six orienting ideas for collaborative counsellors. European Journal of Psychoterapy Counselling, 3, 25-32.
Strong T., Sutherland, O., Ness, O (2011). Considerations for å discourse of collaboration in counseling. Asia Pac J Couns Psychoterapy, 2, 25-40.
Hvis du vil lese orginalartikkelen på engelsk er referansen:
Ness, O., Borg, M., Semb, R., Karlsson B (2014). «Walking alongside:» collaborative practices in mental health and substance use care. International Journal of Mental Health Systems, 8, 55-62.
Du kan lese mer om forskningsmiljøet som er omtalt her på temasiden om Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) på Psykiskhelsearbeid.no.
Senter for psykisk helse og rus er et av fire forskningssentre ved Fakultet for helsevitenskap ved HBV.
De ønsker å bidra til styrking og utvikling av den nasjonale og internasjonale kunnskapen innen psykisk helse og rus med særlig vekt på fem områder:
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?