Hvis vi skal ta mål av oss til å nå fram med antidiskrimineringsarbeidet på feltet for psykososial helse, må vi forsøke å lære av engasjementet og kunnskapene vi finner hos de ledende aktivistene i funksjonshemmedes organisasjoner.
Odd Volden (bildet) etterlyser sterkere stemmer i kampen mot det han oppfatter som diskriminering av mennesker med psykiske helseproblemer. FOTO: Privat
Odd Volden (bildet) etterlyser sterkere stemmer i kampen mot det han oppfatter som diskriminering av mennesker med psykiske helseproblemer. FOTO: Privat
I 1963, eller deromkring, skjedde det to viktige ting i livet mitt: Jeg lærte å lese. Vi fikk vårt første fjernsynsapparat. På loftet hos farmor og farfar, som bodde like ved, kunne jeg tråle eske på eske med barnebøker som min far og hans søsken hadde lest som barn. Der fant jeg blant annet Onkel Toms hytte, en ikonisk bok fra midten av 1800-tallet, om slaveriet i USA - veldig eksotisk og spennende for en liten gutt!
På fjernsyn fikk vi stifte bekjentskap med afroamerikanere som var langt mer kritiske til forholdene de levde under i USA, om lag hundre år etter at Onkel Toms hytte ble skrevet. Martin Luther King jr., Ralph Abernathy, Stokely Carmichael, Malcolm X. Taler, demonstrasjoner, marsjer, aksjoner - jeg var der, om ikke i USA, så foran fjernsynet, mens det skjedde!
Onkel Toms hytte og borgerrettighetskampen i USA satte utvilsomt sine spor i et mottakelig barnesinn. Jeg vet ikke hvor mye jeg forsto av alt jeg hørte og så, men at det er mye i verden som er så urettferdig at vi bør gjøre noe med det - det har jeg aldri siden tvilt på.
På 1960-tallet og 1970-tallet fikk vi oppleve flere sterke frigjøringsbevegelser. Kampen for kvinners likestilling med menn, og seksuelle minoriteters kamp for å få elske hvem de vil, blir alltid trukket fram når diskrimineringsgrunnlag ramses opp. Menneskers rett til å få sin tro respektert likeså.
Men ett diskrimineringsgrunnlag blir oftere enn ikke utelatt i disse oppramsingene, enten det er journalister eller rikssynsere som foretar dem. Til tross for at kampen for like rettigheter for funksjonshemmede har vært like intens som kampen for kvinners, fargedes og homofiles rettigheter, lar de fleste av en eller annen grunn være å nevne funksjonshemming når diskrimineringsgrunnlag listes opp.
Jeg anbefaler derfor på det sterkeste dokumentarfilmen Crip Camp (Netflix), som viser hvordan en sommerleir i USA i 1971 politiserer en gruppe unge med funksjonshemminger i retning av å kjempe hardt og vellykket for likestilling. (Når du ser filmen, vil du også legge merke til at mennesker med psykiske lidelser var inkludert i denne likestillingskampen for snart et halvt århundre siden.)
Om du vil vite mer om norske forhold og vår egen tid, og, som meg, er grundig lei av den meningsløse liksomdialogen mellom fag, erfaring, byråkrater og politikere på feltet for psykososial helse, anbefaler jeg å sjekke ut ULOBA, Norges Handikapforbund, Norsk Forening for Utviklingshemmede og Stopp Diskrimineringen, samt magasinene Handikapnytt og Selvsagt!
Jeg satt noen år i styret for stiftelsen Stopp Diskrimineringen. Vi hadde våre møter i lokalene hos ULOBA i Drammen. Det første som møter en besøkende i trappeoppgangen der, er slagord fra borgerrettighetsbevegelsen! Hos ULOBA, som jobber for og med brukerstyrt personlig assistanse, er et flertall av de ansatte funksjonshemmede.
Det som først og fremst skiller disse miljøene fra «brukermiljøene» på feltet for psykososial helse, er tydeligheten på at de kjemper en kamp for noe - universell utforming, tilgjengelighet, tilrettelegging og assistanse på ordinære arenaer, og mot noe - diskriminering, utestengelse og ignorans.
Mens de organiserte borgerne med funksjonsnedsettelser lenge har vært mest opptatt av å bryte samfunnsskapte barrierer på ordinære arenaer, som skole, arbeid og offentlig transport, slik at de kan leve likestilt med andre borgere, har brukerbevegelsen på feltet for psykososial helse fortsatt all sin oppmerksomhet rettet mot helsevesenet.
Det er flere grunner til at vi har havnet i denne situasjonen. Vi kommer neppe utenom at kampen mot så vel tvangslovgivningen som måten tvangen blir forvaltet på, har tatt mye av oppmerksomheten og ressursene. Tvang er så inngripende, og kan være så krenkende, at andre kampsaker fort havner i skyggenes dal.
Det samme gjelder kampen mot medikalisering generelt, og psykofarmaka spesielt. Bruken av tvang og psykofarmaka er også sterkt omstridt i fagmiljøene, noe som har bidratt til mye «samrøre» mellom brukerstemmer og tjenesteytere, på ulike nivåer. Dette har i sin tur ført til at det har vært vanskeligere å bygge opp rene og stabile aktivistmiljøer med sterke analyser og klare mål og strategier for et overordnet antidiskrimineringsarbeid. Allianser kan som kjent være strategisk styrkende, men analytisk svekkende.
Mange av oss har slitt med å finne fotfeste i ordinært arbeidsliv. Dette har gjort sitt til at vi gjerne har funnet det passe meningsfullt og passe inntektsgivende å henge i skjørtene på våre foretrukne fagmiljøer, som brukerrepresentanter, erfaringskonsulenter, medforskere, undervisere, skribenter og forfattere.
Noe liknende gjelder nok også for mange fagfolk. Man kan saktens skrive en kritisk artikkel, støtte en brukerorganisasjon gjennom å melde seg inn - og kanskje til og med ta et styreverv. Man kan jobbe solidarisk gjennom å bidra til å kvotere inn så mange «brukere» i så mange sammenhenger som mulig. Men det sitter, forståelig nok, mye lenger inne å risikere personlig inntekt og karriereløp i kampen for radikale endringer.
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (NSE) arrangerer 14. september et møte om diskriminering «innen rus og psykiatri» på Litteraturhuset i Oslo. Innledere er Guri Hestflått Gabrielsen, leder for tilsynsavdelingen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Følgende spørsmål planlegges belyst: Diskrimineres mennesker systematisk i landet vårt ved tilbud om behandling? Hva er diskriminering egentlig? Hvilke ulike forståelser finnes av dette begrepet? Hva er spesielt for diskriminering på psykisk helse- og rusfeltet? Hvilke grep tar samfunnet for å redusere diskriminering? Hvilke grep gjenstår å ta?
Det er fint at NSE nå for alvor tar skrittet ut i diskrimineringslandskapet, men jeg skulle nok ønske at de hadde spandert på seg en innleder til, for eksempel Berit Vegheim fra Stopp Diskrimineringen, Ann Kristin Krokan fra ULOBA, eller Sunniva Ørstavik eller Tove Brandvik fra Norges Handikapforbund. Jeg skulle nok også ønske at NSE hadde vært tydelige på at det er funksjonshemming som er diskrimineringsgrunnlaget, og at diskriminering forekommer på alle arenaer, også for mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser. Når det ikke er slik, får vi håpe at innlederne og salen hjelper NSE til ikke å forbli «inne i tjenesteapparatet», slik formuleringer i møteinvitasjonen indikerer at resultatet fort kan bli.
Når dette er sagt: Det er ingen tvil om at pasienter og brukere diskrimineres på alle nivåer i psykisk helsevern. Generell paternalistisk lekkasje, meningsløse og krenkende husordensregler, moralisering og forsøk på «oppdragelse» av pasienter, uten et foreliggende pedagogisk mandat, tjenesteytere som ikke har skjønt at det er nettopp det de er - tjenesteytere, tjenester som mangler estetisk gangsyn, brukergrensesnitt som er under enhver kritikk, sammenliknet både med offentlige somatiske tjenester og private helsetjenester, manglende eller mangelfull informasjon og kommunikasjon, lemfeldig bruk av tvang og medisiner, forskning styrt av fagfolks profesjonelle og private kjepphester - ja, lista kan gjøres nærmest uendelig.
Dagens tekst skal slutte der den startet, med onkel Tom. «Uncle Tomming» er et begrep som brukes når personer er i overkant underdanige overfor eller samarbeidsvillige med autoriteter. La oss si nei til «Uncle Tomming», også på feltet for psykososial helse. Vi krever respekt og like rettigheter, på alle arenaer. Å tilby oss evigvarende «dialoger» uten resultater er både krenkende og diskriminerende.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?