Det er vanskelig å gå i rette med akademikere, men når noe er vanskelig, skal vi ikke gi opp, men prøve hardere og smartere.
FORSKNING OG FORMIDLING: I dette blogginnlegget ser Odd Volden på forskning og forskningsjournalistikk med et kritisk blikk. Er forskningen det skrives om så nyttig og relevant? Hvor blir det av de kritiske spørsmålene, og kan måten forskningsresultater omtales på stigmatisere mennesker med psykisk helseutfordringer i stedet for å gi oss viktig innsikt? (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)
FORSKNING OG FORMIDLING: I dette blogginnlegget ser Odd Volden på forskning og forskningsjournalistikk med et kritisk blikk. Er forskningen det skrives om så nyttig og relevant? Hvor blir det av de kritiske spørsmålene, og kan måten forskningsresultater omtales på stigmatisere mennesker med psykisk helseutfordringer i stedet for å gi oss viktig innsikt? (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)
I mitt forrige innlegg på Napha-bloggen, Nødskrik fra et trangt rom, hevdet jeg at akademiseringen av feltet for psykososial helse kan ha sine nedsider. Det kan blant annet bli vanskeligere for brukerstemmer å delta i debatten. Tøffere forskningsjournalistikk kan bidra til å gjøre ordskiftet åpnere.
Det er selvfølgelig ikke slik at jeg er mot forskning. Det er fint at noen har funnet ut hvordan man kan få et brukket ben til å gro, uten at det mister funksjon. Det er fint at noen har funnet ut hva som er viktig å gjøre og ikke gjøre for at man skal få sove godt om natta.
Forskning kan ha som mål å finne sammenhenger som har få eller ingen unntak. Forskning kan ha som mål å finne sammenhenger som gjelder for veldig få. Begge deler er nødvendig og viktig.
Men forskning er ikke den eneste erkjennelsesformen. Forskere er ikke hellige eller urørlige. Det som starter som en prisverdig idé, kan gå fullstendig over stag på ett eller annet tidspunkt.
Forskere kan analysere et datamateriale uten å finne noe som helst av interesse for andre enn dem selv. Hvem som helst kan analysere en hverdagslig situasjon eller et hverdagslig fenomen og komme opp med smarte løsninger, som ostehøvelen, bindersen eller tilrettelegging for psykososiale funksjonsnedsettelser.
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har en fast forskningsformidlingsspalte – «Forskeren forklarer». Her fungerer senteret som mikrofonstativ, etter min mening. Det stilles bare standardspørsmål, noe som fører til at forskeren får minimal motstand. Det resulterer likevel iblant i spennende lesing - det skulle bare mangle. Men dessverre sitter jeg litt for ofte igjen med følelsen av spalta like gjerne kunne vært kalt «Forskeren forkludrer».
Feltet for psykososial helse er enormt og kostnadskrevende, i mer enn en forstand. Min innstendige oppfordring til forskningssponsorer, forskningsjournalister, utdanningsinstitusjoner, konferansearrangører og andre som omgås forskere profesjonelt, er at de går sammen om å installere noen filtre, som kan bidra til å sile bort slagget, herunder nivåfeil, kategorifeil, selvfølgeligheter og unødig eksotisering.
Jeg har foreløpig ikke snakket med forskningsjournalister om dette, men da jeg i vår la fram noen tanker om dette for en forskningsgruppe ved et av våre læresteder, møtte jeg en gruppe akademikere som ikke gikk i forsvarsposisjon, men som ga uttrykk for at de absolutt så de mulige fallgruvene jeg pekte på.
Mine forslag til filtre er ment å representere et utgangspunkt. Forslagene kan helt sikkert raffineres og utfylles.
Folk er folk. Det som er godt for alle, er godt for alle. Punktum. Ikke la forskere slippe unna med hypoteser, konklusjoner og formuleringer som «mennesker med psykiske lidelser har godt av å synge i kor», «folk som bor i tilrettelagte boliger har behov for forandring i ferien», eller «pårørende ønsker å bli mer involvert», som jeg av og til ser, også på napha.no. Det er meningsløst: Alle mennesker har godt av å synge, forandring er en sentral markør for ferie, alle mennesker ønsker å bli informert om og involvert i forhold som angår dem selv.
Hvis man skal skille mellom det som er godt for alle, alltid, og det som kan være godt for undergrupper, i perioder, så må man lage avgrensninger som det går an å forholde seg til og som vil kunne gi ny kunnskap.
Mye av det som formidles av forskningsresultater presenteres som om det var frigjørende innsikter for pasienter, brukere eller pårørende, mens det i realiteten er innhold som allerede finnes som rettigheter i lovverk, forskrifter og veiledere, eller i konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter:
«Å bli sett som et helt menneske, og ikke bare en diagnose», «å kunne gi tilbakemeldinger uten å bli utsatt for represalier», «å få bedre informasjon», «å ha behov for tilrettelagt transport» - vi trenger ikke forskere til å «oppdage» og videreformidle disse kravene, vi trenger mennesker som aksjonerer for disse rettighetene til de er oppfylt.
Fenomenologiske tilnærminger - å starte mest mulig forutsetningsløst og minst mulig styrende - kan være nyttig i en del sammenhenger, men kan som alt annet føres ut i det parodiske. Vi vet for eksempel veldig mye om befolkningen generelt forventer av en bolig, så å spørre mennesker med store og vedvarende rus- og psykososiale problemer om deres boligbehov uten å ta utgangspunkt i allmenne preferanser, er i beste fall nedlatende, i verste fall diskriminerende.
Rutinerte brukerrepresentanter, erfaringskonsulenter og aktivister, også fra tilstøtende felt, vil ofte kunne gjøre bedre analyser av en problemstilling enn et knippe faktiske brukere, uten spesielle forutsetninger for å kjenne verken feltet, rettighetene eller historien. Forskningsjournalister kan med fordel invitere inn flere stemmer dersom tilnærmingene, resultatene og tolkningene synes tvilsomme eller magre.
Det fjerde filteret kan med fordel legges på toppen av de tre andre. Når forskningsjournalisten har kikket på forskningsresultatene gjennom de tre første filtrene, kan det være på sin plass å stille følgende spørsmål:
Er den aktuelle forskningen stigmatiserende eller diskriminerende? Er den unødvendig eksotiserende? Bidrar den til å øke tilgjengeligheten til ordinære arenaer for den utforskede gruppa? Tar den ryggtak med nedverdigende folkevisdom, eller bidrar den til å bygge opp under myter?
Noen erfaringskonsulenter jobber klinisk, noen jobber med organisasjonsutvikling, noen jobber med forskning. Det finnes etter hvert en rekke ulike yrkesroller en erfaringskonsulent kan innta. Vi har medforskere - hvorfor ikke også ansette medjournalister?
En redaksjon som formidler forskning burde se potensial i å ta inn erfaringskompetanse.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?