ACT og FACT tar sikte på å forebygge tvang gjennom integrert, fleksibel og kontinuerlig omsorg ved hjelp av en personsentrert og samfunnsbasert tilnærming. Ny forskningsrapport tyder på at FACT-teamene lykkes med å redusere negative konsekvenser av tvang.
(Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)
Forsker Eva Brekke har sammen med Morten Brodahl, Hanne K. Clausen og Anne S. Landheim forsket på brukernes erfaringer med FACT-team: Frontiers | Service User Experiences of How Flexible Assertive Community Treatment May Support or Inhibit Citizenship: A Qualitative Study (frontiersin.org). De intervjuet 32 personer, som har fått oppfølging fra fem ulike FACT-team. 24 av personene trakk frem erfaringer med tvang i intervjuene, som nå presenteres i en egen rapport: Patients' experiences with coercive mental health treatment in Flexible Assertive Community Treatment: a qualitative study - PubMed (nih.gov)
Utøvelse av tvang reiser flere dilemmaer knyttet til pasienters menneskerettigheter, samfunnssikkerhet og ansattes etikk. De-institusjonalisering og utvikling av nærmiljøbasert psykisk helsetjeneste har vært tiltak i forsøk på å redusere bruk av tvang. Utviklingen av ACT- og FACT-team i norsk sammenheng har hatt mål om å redusere både ufrivillige innleggelser og bruk av tvang ved en persontilpasset, fleksibel, integrert og kontinuerlig tilnærming.
Deltakerne i denne rapporten beskriver negative erfaringer med tvang. Flere trekker frem en umyndiggjørende og sykdomsfokusert tilnærming i tjenestene. De fleste deltakerne beskriver en endring til det bedre når det kommer til tvang etter inklusjon i FACT-teamet. Rapporten viser at tre mønstre peker seg ut: De fleste opplever FACT som endring til det bedre, noen gjør det beste ut av FACT og noen beskriver liten endring i tvang ved tilknytning til FACT.
De fleste deltakerne i studien beskrev en endring til det bedre når det gjaldt erfaringer med tvang i FACT. Tjenesten fokuserte mer på muligheter og ressurser og ble opplevd som mindre ovenfra og ned.
Flere av deltakere beskrev FACT-teamet som et sikkerhetsnett de kunne kontakte ved tilbakefall. Sammen med tilgjengelighet, rask hjelp og bli tatt på alvor ble det beskrevet som elementer som reduserte tvang:
«Jeg skjønner ikke alltid at jeg er så syk som jeg faktisk er, men så ser de det med en gang og du kommer i kontakt med de du trenger å kontakte.» (Utkast fra forskningsartikkelen til Brekke og Brodahl).
Økt deltakelse og involvering i egen behandling hadde forhindret tvang for deltakerne i studien. Psykoedukasjon om diagnose, symptomer og behandling muliggjorde mer involvering i egen behandling, og sammen med kriseplan bidro det til trygghet for både deltaker og andre aktører.
Tilgang til annen behandling enn medisinering var et element som kunne forebygge tvang. Noen opplevde at behandler i FACT støttet ønske om behandling uten medisiner, men flere ønsket behandlere med mer kunnskap om dette. Å få aktiv støtte av behandler i FACT til deltakelse i egen behandling blir trukket frem som viktig. Spesielt når symptomer på psykiske plager som mistenksomhet og paranoide tanker gjorde det vanskelig å si hva de mente.
Det tette samarbeidet mellom behandler og psykiater har bidratt til at psykiateren har mer relevant informasjon, og enkel tilgang til psykiateren har ført til mer skreddersydd medisinering, færre bivirkninger og bedre behandlingseffekt. Tverrfaglig tilnærming fra FACT-teamet har ført til riktigere diagnostisk vurdering basert på flere aspekter i deltarens liv. Dette gjorde det lettere å samtykke til behandlingen fordi den var mer relevant og nyttig.
Erfaringskonsulent blir beskrevet som en forbedring i FACT sammenlignet med andre tjenester. Flere trekker frem at erfaringskonsulenten bidrar til håp, til å senke «guarden» og at erfaringskonsulentens forståelse og forslag til tiltak kan bidra til å redusere tvang.
Flere trekker frem at kunnskap om rusmiddelbruk hos ansatte i FACT kunne forebygge tvang, fordi det førte til bedre forståelse av komplekse problemer, tilpassede tiltak og kommunikasjon og mer skreddersydd medisinering. Men det var også deltakere som hadde ønsket seg at behandlerne i FACT hadde mer kunnskap om rus.
Flere deltakere beskriver negative erfaringer med tvang, noe som også påvirket forholdet til FACT-teamet. Tvangsinnleggelser beskrives som skremmende og brutale. Noen pasienter har vært underlagt tvang i mange år sliter med å håndtere voksenlivet fordi de har vært kontrollert av andre over lang tid.
Tvangsmedisinering beskrives av deltakerne som en negativ opplevelse som må unngås, og oppfølgingen av medisinvedtak beskrives som nedverdigende og respektløs. Flere erfarte at motstand mot tvang ble tolket som tegn på vrangforestilling.
Noen deltakere skiller mellom tvang som en overveldende negativ opplevelse, men samtidig positiv konsekvens av tvangsmedisinering i begrensede tidsperioder når dette ledet til frivillig behandling og skreddersydd medisinering.
Andre var usikre på om den aktuelle behandlingen var frivillig eller ikke, de forsøkte å gjøre det beste ut av en situasjon de ikke kunne kontrollere. Når deltakerne er usikre på om de er underlagt tvang eller ikke, viser det viktigheten av tydelig informasjon til pasienter med alvorlige og sammensatte utfordringer.
Videre formidlet noen av deltakerne at de samtykket til dagens behandling for å unngå tvangsmedisinering. Noen beskrev at kontakt med FACT førte til at de unngikk tvangsinnleggelse, fordi andre tjenesteytere ble beroliget.
Noen få deltakere beskrev at tvang var like ille i FACT som det hadde vært før, da et autoritært system forstyrret en-til-en-støtten. Tidligere negative erfaringer med tvang hadde brutt ned tilliten til behandlingsapparatet. Enkelte deltakere beskrev at det medførte at det tok lang tid før de kunne stole på behandlerne i FACT. Flere beskrev tilbakeholdenhet med å melde fra om psykotiske symptomer på grunn av frykt for tvangsmedisinering, og potensialet for tvang i FACT bidro til følelser av mistillit og frykt.
Noen deltakere i studien beskrev også at de hadde utilstrekkelige ressurser til å argumentere for sine rettigheter på grunn av psykiske helseproblemer, språkbarrierer, ustabil bolig, fattigdom eller rusmiddelbruk. Det tyder på at bedre levekår er et viktig tiltak for å styrke deltakelse og redusere tvang for personer med alvorlig psykisk lidelse og sammensatte utfordringer.
FACT-modellen er samfunnsbasert, recovery-orientert og personsentrert. Denne undersøkelsen viser at modellen kan miste noe av sitt potensial hvis FACT-teamet adopterer tradisjonelle psykiatriske holdninger. Slike holdninger kan være dominert av en biomedisinsk forståelse av psykiske helseproblemer, en hierarkisk organisasjonskultur preget av maktasymmetrier og objektivering av personer med psykiske helseproblemer. Resultater fra denne studien tyder på at det bør iverksettes tiltak for å unngå å opprettholde tradisjonelle holdninger og praksiser i implementeringen av FACT-modellen i psykisk helsevern. Slike tiltak kan omfatte konsekvent fokus på recovery og brukerinvolvering, systematisk modellfokus og kvalitetsforbedring.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?