Alle unge mellom 18 og 25 år som søker om økonomisk sosialhelp ved NAV Østbyen eller NAV Midtbyen i Trondheim må innom Jobbhuset før søkaden kan mottas. Her jobber dedikerte medarbeidere med å finne tak i ressursene hos de unge, slik at dagene kan få et meningsfylt innhold. I følge Sverre Aasbak, som har sin kontorplass ved Jobbhuset, er tilbudet ganske unikt i norsk sammenheng.

-Vi ønsker å være et sted der ungdom, arbeidsgivere, kommunalt ansatte, ansatte i DPS og arbeidsmarkedsbedrifter kan henvende seg, sier Sverre. Og fokus i huset er på arbeid.

Mange unge uten tilbud på dagtid

Bakgrunnen for at Jobbhuset ble etablert er at NAV kontorene så at altfor mange unge ble gående passive på økonomisk sosialhjelp. Dette vil de forhindre ved å ha et tilbud uten ventetid, som tar de unge på alvor. Målet til de to NAV kontorene er å halvere antall unge på økonomisk sosialhjelp i sine bydeler i løpet av året.

Brukermedvirkning i praksis

Aasbak, som er kommualt ansatt ved NAV Østbyen, forteller til NAPHA at de ved Jobbhuset har brukermedvirkning i praksis. 

-Deltagerne er medvirkende i hele sin egen prosess. På den måten føler de unge seg hørt, og Jobbhuset blir et sted de stikker innom, uansett dagsform. 

Jobbkursene som tilbys skapes sammen med ungdommene. Karin Lysø, også kommunalt ansatt ved NAV Østbyen, forteller at det er deltagerne selv som bestemmer kursenes innhold. På kursene kartlegges ønsker, hindringer og drømmer.

-Her er det de unge som er sjefene, de både setter dagsorden og bestemmer formen på kursene, sier Karin.

Assistent med brukererfaring

På hvert kurs har Lysø med seg en assistent som selv har deltatt på kurset tidligere. Når NAPHA besøker Jobbhuset, er det Mie fyller denne rollen. Hun er takknemlig for tilbudet på Jobbhuset, og forteller at det å ha noe meningsfullt å gå til har hatt stor betydning for henne. Det hun fremhever er rask hjelp, og at de ansatte virkelig bryr seg om deltagerne.

-Jobbhuset har gjort absolutt alt i livet mitt bedre. Før var jeg isolert i leiligheten min, slet med psykiske plager og hadde lite nettverk. Nå har jeg fått utfordringer, et sosialt nettverk, og mer tro på meg selv, sier Mie. 

Vanskelig å gå til NAV 

Mie forteller at terskelen for å gå til NAV kan være høy.

-Det er vanskelig å vite hva man kan ha rett på, og da kan det være det lettere å la være å be om hjelp, sier Mie.

Hun tror at de som ikke møter opp, enten på NAV eller på Jobbhuset, er de som sliter aller mest med livet sitt. Også hun var litt nervøs for å møte opp på Jobbhuset den første dagen, men hun forstod raskt at det var høyt under taket her.

-Her hører de på oss, og våre oppfatninger er av betydning. Det føles godt. Og så ser de mulighetene og ressursene, og tar tak i det vi kan, forteller Mie.

Selv har hun fått hjelp til å finne praksisplass hos en ordinær arbeidsgiver. Hun har også begynt å lage langsiktige planer for livet sitt, og de innebærer både utdanning og jobb. 

Mye ubehandlet psykiatri

Jobbhuset har også knyttet til seg personer med særskilt kompetanse på arbeid og psykisk helse. En av disse er Tonje Jacobsen, ansatt ved NAV Midtbyen som veilednings- og oppfølgingslos. Hun hospiterer nå på jobbkursene, og er tenkt inn i en rolle hvor hun knytter sterkere kontakt mellom NAV og helsetjenestene, både i kommunen og med DPS.

-Jeg ser at det er mye psykiske helseproblemer blant deltagerne. Når de unge blir bedt om å beskrive hindringer i forhold til skole og jobb, kommer det opp ord som sosial angst og depresjon. Og dette er ungdommer som ofte ikke er i kontakt med helsetjenestene, forteller Tonje.  

Vi må aldri slutte å tro på de unge 

I lokalene i Innherredsveien møter NAPHA også Torhild Gundersen, kommunalt ansatt ved NAV Midtbyen. Hun er opptatt av at vi må tørre å stille krav til ungdommene, selv om de har store utfordringer.

-Vi på Jobbhuset er ganske strenge, og vi har klare forventninger til deltagerne. Men ungdommene skjønner at vi bryr oss om dem, og at vi virkelig ønsker å hjelpe dem videre. Vi må aldri slutte å tro at han eller hun kan lykkes. Kanskje går det denne gangen, og da må vi være der med nødvendig støtte, sier Torhild.