Formålet med å bruke handlingsorientert forskningssamarbeid («co-operative inquiry») er å skape gyldig praksiskunnskap ved å inngå i et granskende fellesskap sammen med praksisfeltet. På denne måten er det mulig å bygge bro mellom den tradisjonelle vitenskapelige kunnskapstradisjonen og praktikernes behov for mer lett anvendelig kunnskap.

Brukererfaringer og praksiserfaringer sentralt

Det som særpreger tradisjonell aksjonsforskning er at praktiske problemstillinger undersøkes. Målet med forskningen er å skape forandringer i praksis, forbedre eksisterende teori og eventuelt utvikle ny teori. I deltagerorientert aksjonsforskning søker man å skape kunnskap som er relevant for praksis gjennom utforsking av problemstillinger i miljøet der de oppstår. Det vil si at man har en «bottom up» tilnærming. Man etablerer gjerne et forskningsfellesskap med praktikere og/eller brukere av tjenestene og vektlegger betydningen av dialogen, refleksiviteten, fleksibiliteten, og den prosessuelle tilnærmingen gjennom hele forskningsprosessen. Alle deltagerne gis muligheter til å delta i formulering av forskningsspørsmål, beslutninger om fremgangsmåte og bruk av forskningsresultater sammen med forskerne.  De som deltar i forskningen i tillegg til forskerne kan enten delta i perioder eller gjennomgående i hele forskningsprosessen.

Søker etter mening og helhetlig forståelse

Handlingsorientert forskningssamarbeid er en form for deltagerorientert aksjonsforskning. I forskningen søker man for det første etter mening og en helhetlig forståelse av det temaet som utforskes. Det legges til grunn at helheten i det tema man undersøker ikke kan forstås uten å akseptere den meningen helheten har for alle deler som samvirker. For det andre legges det vekt på at kunnskap skapes i handlingssituasjoner og at kunnskap bør utvikles på en måte som gjør den anvendbar i praksis.  Og for det tredje forutsettes det en  grunnleggende selvrefleksjon fra alle som deltar om at man ser verden fra sitt ståsted og ikke slik "verden er" generelt. Det er sentralt at det legges til rette for en slik selvrefleksjon ved for eksempel at samarbeidet gis tid til å utvikle seg.

Flerstegsfokusgrupper er en ofte benyttet datainnsamlingsmetode i deltakerbaserte og handlingsorienterte forskningssamarbeid. Det vil si at samme gruppe undersøker et fokusert problem, tema eller fenomen gjennom flere møter. Forskningssamarbeidet foregår som en bevisst og selvkritisk prosess som veksler mellom erfaring og refleksjon. Du kan lese mer om flerstegsfokusgrupper her

Forskningsprosessen

Forskningsprosessen i det handlingsorienterte forskningssamarbeidet foregår som en selvkritisk veksling mellom erfaring og refleksjon over det teamet som undersøkes. Prosessen kan deles inn i fire faser:

1. Forberedelse

- utvikle et utkast til forskningsprotokoll

- finne en forskningsarena

- søke om godkjenning til etiske komiteer

2. Orientering

- signere avtaler om forskningssamarbeid

- etablere prosjektgruppe og referansegruppe

- forskere og co-forskere enes om forskningsspørsmål

-utarbeider endelig forskningsprotokoll

- innhente baseline-data gjennom feltstudie

3. Intervensjon

- implementere delprosjektene

4. Evaluering

- oppsummering og evaluering

- spre forskningsresultat

Deltagerne vurderer relevans

De som deltar med brukererfaring og fra praksisfeltet vurderer den ny-utviklede kunnskapens relevans og nytteverdi.  Men hvis den lokale kunnskapen skal være gyldig utover det miljøet den er utviklet i er det av stor betydning å sørge for at forskningen har god kvalitet, at det utvikles en kritisk holdning i forskningssamarbeidet og at man er bevisst egen innflytelse på data. Og sist, men ikke minst er det viktig at de som deltar fra praksisfeltet og de som har brukererfaring kommer frem med sine vurderinger. Det er også nødvendig å utvikle systemer for kvalitetssikring som for eksempel etablering av referansegruppe og tilstrekkelig vitenskapelig veiledning.

Stegvis publisering gir gyldig praksiskunnskap

For å utvikle gyldig kunnskap er det sentralt å etablere et språk som gjør den nye kunnskapen kommuniserbar. Metodens vektlegging av dialog og refleksjon omkring resultater blant ulike aktører bidrar i seg selv til dette. Men i tillegg er det et krav om skriftliggjøring av resultater og åpen fagfellegranskning. Skriftliggjøring av resultater gjøres ofte som stegvis publisering. Det vil si at man starter med å presentere konklusjoner og anbefalinger som kan testes ut av praksisfeltet i form av «empiri-nære» rapporter. Deretter utarbeides vitenskapelige artikler som legges frem for ekstern granskning og referee-bedømming. Hvis artiklene aksepteres og publiseres kan man med en viss rett hevde at den lokalt utviklede kunnskapen er konvertert til sentral kunnskap. 

Kilde:

Hummelvoll, J. K (2006). Handlingsorientert forskningssamarbeid-teoretiske begrunnelser og praktiske implikasjoner. Norsk tidsskrift for Sykepleieforskning, 8, 1, 17-30.

Andre publikasjoner som beskriver handlingsorientert forskningssamarbeid:

1. Hummelvoll, J. K & Severinsson, E (2005). Researchers’ experience of co-operative inquiry in acute mental health care.  Journal of Advanced Nursing, 52, 2, 180-188.

2. Nordby, K., Kjønsberg, K. & Hummelvoll, J.K (2010). Relatives of persons with recently discovered serious mental illness: in need of support to become resource persons in treatment and recovery. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing, 17, 304-311.

3. Hummelvoll, J.K (red)(2003). Kunnskapsdannelse i praksis. Handlingsorientert forskningssamarbeid i akuttpsykiatrien. Universitetsforlaget.

4. Solheim, I. H (2013). Identitet, kropp og hverdagsliv i et folkelig perspektiv- og erfaringskunnskapens plass innen folkehelsetenkningen. Doktorgradsavhandling. Fakulteten for humaniora ock samhallsvetenskap. Sociologi. Karlstad University Studies (2013:6).

5. Trollvik, A., Eriksson, B.G., Ringsberg, K.C., & Hummelvoll, J.K (2012). Children’s participation and experiential reflections using co-operative inquiry for developing a learning programme for children with astma. Action Research, 11, 1, 31-51.

6. Karlsson, B (2004). Mani som fenomen og lidelse – pasient- og personalerfaringer som grunnlag for kunnskapsutvikling i psykiatrisk sykepleie. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Oslo. Det medisinske fakultet. Institutt for helse og samfunn.