-Det kan lett høres ut som at jeg skal snakke om forestillinger om menns seksualitet som ikke er sanne – i motsetning til det som er mannens virkelige, eller sanne seksualitet, skriver Elsa Almås, professor ved Universitet i Agder.
Når det utvikles myter om mannen, og om mannens seksualitet, ligger det jo en enorm beundring i dette. Mannen er historisk sett samfunnets hersker, i manges øyne er mannen Guds stedfortreder på jorden, og den som bestemmer over kone, barn, tjenerskap og husdyr. I familien skulle alle adlyde husbonden, mannens ord var lov.
Det er kanskje litt trist, men også litt merkelig at mannen har falt så til de grader ned fra pidestallen i vår kultur. Han har fremdeles makt i mange sammenhenger, men dette er en makt som er i full forvitring, fra styrerommet til sengehalmen – worldwide!
Dersom man deler kjærlighetens gleder i ti deler,
Vil tre ganger tre deler gå til kvinnen,
Mens kun én del går til mannen.
(Teresias, fra historien om Kong Ødipus.)
Ordet myte ble opprinnelig brukt om fortellinger om gudene. I disse fortellingene ligger menneskenes forsøk på å forstå og skape mening i tilværelsen – forklare skremmende fenomener som lyn og torden, skape sammenheng, men også underholdning, utvikle historier om vesener som gjorde store bragder, som en kunne beundre uten noen gang å komme i et konkurranseforhold med dem. Gudene kunne kjøre Solvognen, og skape lyn og torden når de fór over himmelen. Gudene hersker over liv og død, men også over vær og vind, over kjærlighet og lykke, musikk og dans.
I hinduistisk religion er det en gud for alle ting, det finnes til og med en gud for ”de små tingene”.
I Sorrento traff vi en gang en eier av en skobutikk. Han serverte kaffe mens vi prøvde sko og likte å prate. Han syntes at livet ble tiltagende vanskelig, og at hans rolle som mann ikke lenger var noe å trakte etter. Han måtte være i butikken fra morgen til kveld for å tjene penger, kona maste, ungene forlangte å kjøres til ballettimer og fotballtrening.
-Problemet er, sa han, -at det ikke lenger er noen som sier Basta!
På Kapp Verde traff vi en drosjesjåfør som fortalte at han var en del av en søskenflokk på 52! Faren hans hadde hatt mange koner, og det var konene som sørget for ungene, det var de som skaffet mat, stelte hus, sto for oppdragelsen av barna. Mennene sørget knapt nok for å skaffe seg inntekter. De satt for det meste utenfor husene, eller på barer og drakk. Mennene hadde ikke lenger stolthet, sa drosjesjåføren. Selv hadde han emigrert til USA, men var hjemme på Kapp Verde noen måneder i året for å passe på hus og familie der. Han jobbet som taxisjåfør, og mente at han representerte et alternativ til den tradisjonelle mannsrollen, som ifølge ham var i ferd med å bli en parasittrolle.
Det finnes likevel rikelig med myter om mannen, mannen som kriger, som ridder, som Ninja. I disse historiene er det mye som minner om gudeverdenen, heltene har overnaturlige krefter og evner, og befinner seg i et univers som er forskjellig fra det vanlige livet.
Heltedyrkelse er kanskje viktigere for de fleste menn enn for de fleste kvinner. En plausibel forklaring på dette er testosteron, hormonet som gjør menn til menn, og som er selve fyrbøteren for både menns og kvinner seksualitet. Mannekropper produserer mange gange så mye testosteron som kvinnekropper, og i fosterlivet, fra ni til atten måneder, og i puberteten blir mannekroppen rent marinert i store mengder testosteron, hvilket påvirker mannekroppen i helt andre retninger enn kvinnekroppen.
-Dersom testosteron hadde vært øl, skriver Louanne Brizendine, som har skrevet boken ”The Male Brain”, - ville en niåring vært utsatt for ett glass øl om dagen, mens en femtenåring hadde vært utsatt for åtte - ni liter om dagen. Til sammenligning kan det være verd å ta med seg at kvinnekropper blir utsatt for en tiendedel av det testosterinnivået som mannekropper utsettes for. Testosteron gjør mannen rede til sex, men også rede til action og til kamp. Testosteronet gir energi til mannens konkurranseinstinkt, og er av betydning for rangordningen i grupper av hanner.
Efter kaffet vill man gärna ha små kvinnor….
For å forklare mannens natur, har forskere ofte studert grupper av aper for å se hvordan de innordner seg. Aper er de skapningene som ligner mest på mennesker, og ut fra naturens perspektiv, er det ikke urimelig å betrakte mennesker som litt avanserte apekatter, for mennenes del er det kanskje bedre å se seg selv som en gorilla – bavian vil de fleste ikke være!
Det som skiller mennesker fra aper, er at mennesker har større hjerner, først og fremst har vi større hjernebark, som er den delen av hjernen som gjør at vi kan tenke, vurdere, her ligger evnen til å abstrahere, til sosial intelligens, evne til empati og medfølelse. Hjernebarken påvirkes av mer primitive deler av hjernen, som vi har til felles med det vi kaller mer primitive dyrearter.
Den delen som ligger rett under hjernebarken kalles mellomhjernen. Her ligger det limbiske system, som har med regulering av følelser å gjøre. Hos andre dyr ser vi at de kan ha spesialiseringer som vi ikke har, for eksempel evnen til å orientere seg via lukt, som hundene kan, til å orientere seg i forhold til steder, som fuglene kan eller til å orientere seg i mørke, som flaggermusen kan.
Den mest grunnleggende delen av hjernen er hjernestammen, som har som oppgave å holde oss i live. Hjernebarken sørger for aktivering, for regulering av søvn og våkenhet, blodgjennomstrømning, pust og fordøyelse. Det er forbindelser mellom de ulike delene av hjernen, ovenfra og ned, nedenfra og opp, og fra høyre til venstre. Man sier gjerne at menn er mer styrt av høyre hjernehalvdel, som har å gjøre med å orientere seg i rom, forstå maskiner og mekanikk, det er ingeniørens hjerne. Det er også disse egenskapene som gjør at det er lettere for menn å lære seg å lukeparkere.
Venstre hjernehalvdel har med språk å gjøre, kvinner synes å bruke venstre hjernehalvdel mer enn menn, men samtidig er det slik at kvinner har flere forbindelser mellom høyre og venstre hjernehalvdel, noe man mener gjør kvinner bedre i stand til å se sammenhenger. I tillegg til at ulike deler av hjernen har ulike funksjoner, så blir også hjernene – og kroppene våre påvirket av ulike kjemikalier, som er en del av den utrolige komplekse organismen som livet består av.
Vi påvirkes av hormoner, som for det meste utskilles i blodet og påvirker kroppene våre på forskjellige steder, ikke minst når det gjelder seksualitet, stress og aggresjon! Vi påvirkes også av transmittorsubstanser, som er kjente for mange, fordi det er de vi påvirker når vi tar antidepressiva og andre medikamenter som påvirker oss psykisk gjennom å regulere dopamin, norandrenalin og ikke minst serotonin. Det som begynner å bli mer og mer kjent, er at disse stoffene også påvirker vår seksualitet, evnen til å kjenne kåthet, til ereksjon, ejakulasjon og orgasme.
I alle ting vi gjør, påvirker vi også kroppens kjemi, og dermed også følelser som vi liker og ikke liker. Menn tåler mer spenning og action enn kvinner, fordi de har mer testosteron, kanskje de også trenger mer fysisk aktivitet og action for å trives enn de fleste kvinner gjør. Når menn leser tegneserier eller historier om superhelter, får de trigget sin kroppskjemi på en måte som gir en følelse av belønning, de får et ekstra kick av å lese disse historiene, som mange kvinner ofte ikke skjønner poenget med.
Menn er mer visuelt orientert enn kvinner, og liker derfor å se bilder, mens kvinner er mer verbalt orientert, og liker å lese historier og skape seg bilder selv. En gang prøvde jeg å være en god oppdrager og oppfordre en tenåringsgutt til å lese bøker istedenfor tegneserier, fordi jeg mente at tegneserier var for barnslige. Jeg fikk fort mitt pass påskrevet, med uttalelsen at ”jeg kan se på bildene og lage mine egne historier, mens du leser historiene og lager dine egne bilder, er det noe bedre?” Denne gutten har senere vunnet mange nasjonale og internasjonale priser som filmskaper, så noe ble da stimulert!
Men, testosteron er også et problem, fordi det er et så sterkt afrodisiakum, og det skaper så enormt mye seksuell energi, at det er en utfordring for mannen å finne en balanse i forhold til hva som er sosialt og moralsk akseptabelt. Ulike forskningsarbeider viser at menn tenker mye mer på sex enn kvinner gjør, og det hevdes at de har en seksuell fantasi minst hver halvannen time.
Når jeg sier dette til menn, får jeg ofte bekreftende, om enn kanskje litt flaue nikk. I puberteten er denne energien spesielt kraftig, for det første fordi testosteronpåvirkningen er ny og uvant, og for det andre er testosteronnivået høyere enn det er noen gang senere i livet.
En transmann som akkurat hadde begynt å ta testosteron, fortalte at han hadde fått enormt mye mer seksuelle fantasier. Det er imidlertid viktig å understreke, at det ikke bare er testosteron i seg selv som er av betydning – hadde det vært det, ville menn vært rene apekatter. Det er også viktig at kroppen har reseptorer for testosteron. Følsomheten for testosteron kan variere fra person til person – det er andre transmenn som forteller at de ikke har opplevd noen spesiell økning i seksuell interesse.
Alle fysiologiske faktorer er i samspill, og testosteroneffekten kan hemmes av andre hormoner og andre kroppskjemikalier – eller tilførte kjemikalier i form av medikamenter. Fra tyveårsalderen reduseres testosteronnivået langsomt, og fra førtiårsalderen reduseres det litt mer for hvert år. Fra sekstiårsalderen påvirkes mannehjernen mer av oxytocin og østrogen, hvilket kan forklare at menn er så mye mildere og mer tålmodige med sine barnebarn enn de var med sine egne barn.
Men før mannen kommer så langt, er det en lang periode der testosteron regjerer i kroppen.
Når jeg sier at det er en myte at menn er aper, er det fordi mannens hjernebark også spiller en dominerende rolle for hvordan mannen fungerer seksuelt. I hjernebarken finnes områder som vurderer i hvilken grad seksuelle impulser skal komme til uttrykk. Dersom det er riktig at menn har en seksuell fantasi hver halvannen time, er det opplagt at menn har en betydelig kapasitet til å kontrollere seksuelle impulser.
Selv om det har vært lansert slagord som at ”alle menn er potensielle voldtektsforbrytere”, så vet vi at det er de færreste menn som begår voldtekt. Det er ikke fordi de ikke har sterke seksuelle drifter, det er fordi de er i stand til å kontrollere dem og veie dem ved siden av andre behov og også behov og interessert til andre mennesker, for eksempel seksuelle partnere.
Alle mennesker gjennomgår en sosialiseringsprosess gjennom oppveksten, og denne prosessen har betydning for evne til å knytte seg til andre mennesker, evne til å beherske aggresjon og andre følelser, evne til å tåle spenning og utsette behovstilfredsstillelse, evne til å gi og ta imot kjærlighet – prosesser som innebærer læring, og erfaring med å balansere mengden av kjemiske substanser som har betydning for både fysisk og psykisk funksjon.
Magne Raundalen, som var min lærer på universitetet, sa en gang at det viktigste i barneoppdragelsen er å lære å beherske aggresjon, ikke, som mange ville tro, å få god selvfølelse, eller utføre gode prestasjoner. Evne til å beherske aggresjon er viktig fordi det legger grunnlaget for i det hele tatt å kunne fungere sosialt, som et menneske, ikke som en ape.
En av de nye oppdagelsene når det gjelder hjerne og sosial adferd, er speilnevronene, som først ble beskrevet på 1990-tallet, mens de fleste publikasjonene er etter år 2000. Speilnevronene har den egenskap at de blir aktivert ikke bare av egne bevegelser, men de aktiveres også når vi ser de samme bevegelsene hos andre. Det er argumentert for at speilnevroner spiller en rolle i forhold til empatiske egenskaper.
Dette er studert gjennom å registrere aktiviteten i hjernen når vi ser følelsesuttrykk hos andre, man kan se at ulike deler av hjernen responderer, ikke bare de områdene der man har lokalisert speilnevroner. Man har sett at speilnevronene ikke responderer automatisk, men påvirkes av sinnstilstand og hvordan en er innstilt til andre mennesker. All denne forskning viser at mennesket så langt fra er noen ape. Vi har større evne enn aper til å påvirke våre omgivelser, både i positiv og negativ forstand.
Mennesket har utviklet sosial intelligens og har utviklet komplekse samfunn der vi alle er avhengige av hverandre. I sosiobiologisk tradisjon er man opptatt av at vi velger seksualpartnere ut fra hvem vi oppfatter som fruktbare og i stand til å gi oss avkom, dette er en apeteori anvendt på mennesker som jeg mener er betenkelig, fordi den bruker naturlighetstenkning som argument for menneskelig adferd.
Denne tenkningen ser bort fra at menneskets natur i tillegg til de kroppslige behov også omfatter høyere hjernefunksjoner. Som mennesker vektlegger vi også andre verdier som påvirker vår seksualitet, noen ganger kompliserer de den, andre ganger bidrar de til at man kan leve lenge og godt med en seksualpartner som en også deler andre kvaliteter med: Barn, barnebarn, hus, interesser, ferier, måltider, musikk, kunstopplevelser, og så videre.
Antropologiske studier viser at i samfunn der kvinners seksualitet er anerkjent, er det mindre voldtekter enn i samfunn der kvinners seksualitet ikke anerkjennes. I vestlig kultur var det en faglig anerkjent sannhet på slutten av 1800-tallet at kvinner, dersom de var normalt utrustet og oppdratt, hadde ”ringe eller liten” seksuell lyst. I en slik kultur er det rimelig at menn ikke lærer å være i respektfullt samspill med kvinner, men at de heller lærer å utøve mer eller mindre human voldtekt, i de tilfeller der kvinner enten ikke er forberedt på hva ekteskapet bærer med seg av forpliktelser, eller der kvinner som måtte ha lyst, gjør alt de kan for å undertrykke den for å oppføre seg i tråd med samfunnets forventninger.
I et slikt samfunn, som er det samfunnet vi lever i, blir seksualiteten et tabuområde, der sosialisering foregår i lukkede grupper, i forhold til en virtuell verden på internett (uten speilnevroner), eller i den enkeltes individuelle og ofte hemmelige fantasier. Det er i slike sammenhenger at vold og overgrep får rom til å utspille seg uten at noen reagerer, fordi det ”ikke egentlig eksisterer”.
I mange familier har seksuelle overgrep eksistert gjennom generasjoner, men det har ikke vært rom for protest, fordi mannen har vært autoritet, og fordi kvinner og barn ikke har hatt noe annet sted å gå. Det er ikke tilfeldig at overgrepssaker begynte å bli kjent i offentligheten først på 1980-tallet, parallelt med at kvinnebevegelsen hadde arbeidet for at kvinner skulle ta utdannelse og komme i arbeid for å kunne forsørge seg selv og ta makten over eget liv. I og med at seksualitet blir løftet ut i det sosiale rom, blir den også gjenstand for sosial gransking, og psykologisk vurdering og bearbeiding.
Mange menn har lært mye de siste årene, de har blitt gode fedre og omsorgspersoner, og de har blitt gode ektemenn. Mange menn har falt av lasset fordi de ikke klarer å leve opp til de sosiale kravene, til de mellommenneskelige forventningene, og kvinnenes forventninger om nærhet og psykisk intimitet. Psykisk intimitet er at man forteller om alle de små tingene man tenker, ting som ikke er så viktige i og for seg, men som forteller om hvor du er. Det er kanskje forståelig at menn ikke snakker så mye om dette, dersom det i stor grad handler om seksuelle fantasier, og kanskje til og med om andre enn partneren?
Seksualitet og samliv har blitt et forhandlingstema, som mange menn strever med å forholde seg til: ”Hun vil bare prate” – ”jeg skjønner ikke hva det er hun vil ha!”. Antony Giddens, som er en innflytelsesrik engelsk sosiolog sier at moderne parforhold ikke lenger er basert på tradisjon og økonomisk avhengighet, det er avhengig av kontinuerlige forhandlinger, fordi parforholdet kun er basert på at partene skal føle at det er meningsfullt og givende, både psykisk og seksuelt.
Jeg tror hjernebarken har kommet for å bli, menn kan ikke lenger ta kvinnen i luggen og ha sex med henne som han selv ønsker ut fra testosteronets krav, han må sette seksualiteten inn i en sammenheng, der han inkluderer alle sine menneskelige egenskaper for å være i samspill med sin partner, kvinnelig eller mannlig, eller for den saks skyld et tredje kjønn, eller en variasjon av mange kjønnsuttrykk. Det er ikke lett å være menneske, men om vi bruker de mulighetene vi har til å være det, er det verd det!
Ein lyt vara som en er, når´n itte vart som en sku!
Det er greit å være jente, hun skal bli kvinne, slik som mor, og da er det bare å se hva mor gjør. Mor lager mat og vasker, hun steller barn og pynter seg. Jenta leker at hun lager barn og vasker, hun leker med dokker og pynter seg. Gutten skal bli som far, og vil gjerne gjøre som far, men hvor er far? Han er på jobb, og hva gjør han der?
Gutten skal bli mann, og må gjennom en lang, og til dels brutal sosialiseringsprosess. Gutter er ofte opptatt av krig, slåssing og superhelter. Superheltene ligner på mange måter på historiene om gudene, og er kanskje til og med inspirert av dem. Superheltene har overnaturlige krefter, og er derfor uoppnåelige som modeller, men de nærer fantasiene, og representerer verdier og egenskaper som har status i gutteverdenen.
Gutter er også ofte opptatt av sport, de moderne superheltene er fotballstjernene, unge menn som tjener millioner i uka, de er litt mer oppnåelige modeller, men likevel langt unna det livet de fleste gutter og menn lever. Er superheltene modeller når det gjelder seksualitet? Kanskje – kvinnene som omgir dem er gjerne supermodeller, i tegneseriene er de karikerte fremstillinger av kvinneidealet: supertynn midje, runde, men små hofter, lange bein, små føtter, store bryster, og langt bølgete hår.
Fotballstjerner, som andre mannestjerner omgir seg gjerne med vakre kvinner, det går en film nå med aldrende filmhelter, som snakker om sine liv som testosteronaper: De var attraktive nok til å få de kvinnene de ville, og da ville de ha de kvinnene som appellerte til underlivet. Som 70-åringer er de mer preget av oxytocin og østrogen, og dermed roligere til sinns og klokere og mindre jaget av kjønnsdriften.
Nå er det vel på tide at noen av dere begynner å protestere og si, ”Ja, men, slik er ikke alle menn!” Nei, nettopp, det er det jeg prøver å komme frem til. Men det er ikke så lett, verken for meg eller for mennene.
Vi lever i en kultur som har laget en todeling av kjønn, og med dette også forestillinger om hva det vil si å tilhøre det ene aller det andre kjønn. Historikere hevder at før 1700-tallet hadde vi bare ett kjønn, men flere sosiale roller. Kvinnen ble betraktet som en slags ufullkommen mann, og i teologisk forstand fikk hun ikke sjel før langt inn i opplysningstiden. Todelingen av de sosiale rollene utviklet seg fra 1700-tallet, og det skjedde mange interessante ting i den anledning:
Kvinnene mistet klitoris i medisinsk litteratur, samfunnslivet ble mer todelt. Man fikk i større grad et skille mellom et offentlig og et privat rom. Kvinnen ble plassert i det private rom, og mennene i det offentlige. Begrepet ”offentlige kvinner” betydde prostituerte. På 1800-tallet utviklet idéen om homoseksualitet seg – begrepet ble først brukt av en ungarsk journalist på 1860-tallet, og diskusjonen dreide seg om hvorvidt homoseksualitet var en synd, en kriminell handling, eller en sykdom. Homoseksualitet ble avkriminalisert i Norge i 1972 og friskmeldt i 1979.
Den første delen av 1900-tallet var preget av normaliseringstenkning, etter at Gausskurven hadde blitt beskrevet. Gausskurven beskriver ulike menneskelige egenskaper, som ideelt skal fordele seg slik at 68 prosent befinner seg innenfor ett standardavvik, det vil si rundt midten, mens 14 prosent befinner seg innen for to standardavvik på hver side, og aller ytterst befinner det seg to prosent på hver side. Det er de aller høyeste eller de aller korteste, det er de aller mest intelligente, eller de aller minst intelligente.
Selv om det i de fleste tilfeller er mer attraktivt å befinne seg på plussiden av gjennomsnittet, er det for de fleste tryggest å være mest mulig normale, det vil si blant de 68 prosent. På slutten av 1900-tallet var det en rekke spørrespalter i aviser og blader, og undertegnede var med på å svare på spørsmål fra leserne i noen av dem. Det vi kunne registrere var at den aller mest vanlige begynnelsen på et spørsmål var ”Er det normalt å ...?”
Normalitet ble i denne sammenheng forstått som identisk med naturlig, det vil si at man hadde en forestilling om at mennesker var skapt for å oppføre seg på en bestemt måte, og det var viktig å oppføre seg slik. Så lenge noe var ”naturlig” eller ”normalt”, var det greit. Det betød at det var problematisk å ikke følge normen. De som følte seg annerledes gjorde klokest i å skjule det. Det var derfor ikke lett å være homoseksuell – homofobien fikk så næring fra tanken om at selv om meget er forskjellig så vet vi at ”inni er vi like”.
Det innebar at dersom homoseksualitet skulle forekomme, så måtte det gjelde alle menn! Jeg tror ikke noen uttalte det så klart, men det var vanskelig å forstå forskjellighet og hvilke konsekvenser det kunne ha. Tankegangen var at normen var idealet, avvik var sykt, feil eller på andre måter uønskelig. Homofobi er en følelse som vanligvis innebærer en opplevelse av ekkelhet av å selv måtte føle seksuell attraksjon til en mann og ha sex med en mann. Det er vel like ubehagelig som for hvem som helst å føle seg presset til å ha sex mot sin vilje med en person en ikke er tiltrukket av. For å komme ut av dette, er det nødvendig å ha kunnskap om at mennesker rett og slett er forskjellige, ikke bare på grunn av miljø, men også på grunn av ulike arvestoffer.
Det er i neste omgang viktig å ha kunnskap om at biologisk variasjon ikke er en variasjon mellom sykt og friskt, men mellom ulike måter å være sunn og frisk på, og dessverre også ulike måter å være syke på.
Det er heldigvis i økende grad lettere å forstå dette, rett og slett fordi mangfoldet har blitt mer synlig, og vi erkjenner at selv om det finnes gradvise overganger, og selv om man kan leve heteroseksuelt i perioder av sitt liv og homoseksuelt i perioder av sitt liv, så er ikke alle mennesker biseksuelle.
Denne forståelsen gjør det lettere å være som en er, men det gir også større utfordringer i forhold til å finne ut hvem en er.
Fremdeles er det slik at befolkningsundersøkelser lager statistikk over menn og kvinner hver for seg. Da Alfred Kinsey lagde sine undersøkelser over amerikanske menn og kvinner på 1930 og -40-tallet, ble det for det første dokumentert at så godt som 100 prosent av alle menn onanerte, til tross for at propagandaen mot onani i samfunnet var sterk. Det var også overraskende å se at menn rapporterte utroskap, kontakt med prostituerte, homoseksualitet og seksuell kontakt med dyr.
Det er Kinsey-rapporten som ligger til grunn for forestillingen om at gjennomsnittsmannens potens har sitt høydepunkt ved slutten av tenårene, mens kvinner når sitt erotiske høydepunkt i trettiårsalderen. Kinsey-rapporten er nok ikke like kjent i dag, men da den ble publisert, (rapporten om menns seksualitet i 1948 og rapporten om kvinner seksualitet i 1952), ble de bestselgere, og det het at de var like mye lest som Bibelen, og det betød mye på den tiden.
Kinsey-rapporten var viktig, fordi den dokumenterte seksuelle praksiser som var fordømt av spesielt religiøse autoriteter. For eksempel viste rapporten at 37 prosent av alle menn i undersøkelsen hadde hatt homoseksuelle erfaringer, med orgasme. Dette var i en tid da sex mellom menn ikke nødvendigvis betød at de hadde en homoseksuell legning, men at det var en relativt vanlig del av menns seksuelle erfaring.
Statistikk kan vise at mangfoldet eksisterer, men det er viktig også å vise at det finnes ulike grupper av mennesker, som ikke er basert på kjønn, men som representerer mange andre egenskaper. Det er også viktig å vite at gjennomsnittet ikke representerer en norm, som alle skal tilstrebe, men at gjennomsnittet er et tall som beskriver en gruppe menn, mens individene spres seg utover.
Jeg møter stadig flere menn i terapirommet, og ser at velfungerende menn kan ha problemstillinger i sine liv som de har behov for å drøfte – i fortrolighet. Jeg skal derfor ikke presentere noen av dem her, men heller trekke frem noen av problemstillingene som kan presenteres.
Mange menn kommer sammen med sine koner på grunn av uoverensstemmelser når det gjelder hyppigheten av seksuell aktivitet. Tradisjonelt har menn hatt mer lyst enn kvinner, men jeg ser nå stadig flere par der mannen trekker seg unna seksuell aktivitet. Det kan mange grunner til det, én grunn er at de egentlig liker menn, de kan ha spesielle tenningsmønstre, de kan ta avstand fra kona og rett og slett ikke tenne på henne mer, de kan være slitne, de kan være syke – noen ganger er det ikke til å forstå.
En del menn søker kontakt alene på grunn av seksuelle følelser som de er usikre på om de kan være akseptable. Menn har kontakt med andre kvinner på nett, noen ganger møter de andre kvinner enn sin kone og har sex med dem. Noen menn som er gifte har også kontakt med menn på nett og i virkeligheten.
Menn kan søke kontakt på grunn av seksuelle tenningsmønstre som de opplever som problematiske. Noen ganger skaper disse problemer i parforholdet, andre ganger er det mer spørsmål om å finne måter å leve ut et problematisk tenningsmønster, som for eksempel blotting, titting, masochisme, urinsex, bleiefetishisme, og mange andre. Vi ser ikke disse som uttrykk for syk seksualitet, men de representerer på sitt vis et mangfold, som skyldes at seksualiteten formes av og i samspill med kulturen.
Eksempelvis så man ved begynnelsen av 1900-tallet en økende forekomst av klysterfetishisme i kulturer der man brukte klyster i renslighetstreningen av barn. I dag ser vi en økende grad at tenning på tannregulering.
Menn kan søke kontakt for å snakke om identitet – Hvem er jeg? Hva er jeg? Unge menn, og kvinner for den saks skyld, er ikke like interessert i tradisjonelle merkelapper, som ”homoseksualitet”, ”biseksualitet”, ”transseksualitet” – de lager sine egne beskrivelser – den vanligste er at ”Jeg vil være meg”.
Jeg ser at samfunnet endrer seg, problemstillingene som folk presenterer endrer seg. Mens kjønnsidentitet og seksuell identitet for noen år siden var forbundet med skam, ser vi i dag mye større grad av stolthet, kunnskap, og krav til samfunnet om å bli akseptert som den en er.
Jeg har lyst til å ta med én historie fra en kvinne som er født med mannekropp, og som beskriver det som en enormt traumatisk opplevelse å måtte avtjene verneplikt. Ikke bare det å dele garderobe med en gjeng unge gutter, men å bli definert, å bli utsatt for samfunnsmessig tvang, og være nødt til å underkaste seg en disiplin som var tilpasset menn, og som hun følte seg fullstendig fremmed i forhold til.
Dette eksemplet er først og fremst tatt med for at vi skal være oppmerksomme på at samfunnsmessige normer kan være krenkende for den enkeltes personlige integritet, men jeg ser at det også er av betydning for hvordan menn generelt sosialiseres, og hvordan krig har vært en del av menns skjebne i mange kulturer. Norge i dag er kanskje både i tid og geografi ett av de mest skjermede områder i forhold til å oppleve krig – hos oss er det en liten gruppe som har opplevd krig, i FN-tjeneste, eller som frivillige leiesoldater i krigsområder.
Jeg har møtt noen av disse, og opplever først og fremst at de har opplevd ting som det er vanskelig for dem å dele med sine nærmeste, eller på noen måte å finne forståelse for i vår fredelige del av verden. Mange menn som kommer til Norge som flytninger, eller som innvandrere av ulike grunner, har også opplevd krig, terror, fengsling, overgrep, som har ført til store traumer som forstyrrer følelseslivet og gjør det vanskelig å kontrollere følelser.
Dette er menn som kan ha vært med på voldtekt selv, det er menn som har drept, og som har gått over mange grenser for hva vi regner som akseptabelt i forhold til å utvikle et normalt følelsesliv. Det er også menn som har sett grenseoverskridelser som vi andre bare opplever som skrekkscenarier vi vil ha på så stor avstand som mulig.
Esben Esther har laget et foredrag som heter ”Hvorfor menn dør før de bør”, hvor han hevder at menn dør i bestrebelsene på å bevise at de er menn, i en disiplineringsprosess hvor det ikke er rom for avvik eller for individualitet, de dør i langt større grad enn kvinner fordi de utsetter seg for mer risiko i bestrebelsene på å bli menn.
Den som elsker ord, vet at ordene fanger,
når kjærligheten til ordene likevel ikke dør,
er det fordi vi med ord,
kan åpne nesten alt som er lukket.
Esben Esther Pirelli Benestad
Esben Esther har sagt det slik: ”Følelser er noe menn har, og som kvinner preiker om!” – Det er mange menn som har nikket gjenkjennende til det, og én mann sa det slik at ”Det virker som om kvinner alltid må snakke følelser i hjel!”
Jeg tror nok vi skal anerkjenne at det er noen forskjeller, og at menn deler følelser og opplevelser mer ordløst enn kvinner gjør. Men: her er det store individuelle forskjeller. Riktignok viser studier at kvinner har større aktivitet i områder i hjernen som har med språk å gjøre, det vil si venstre hjernehalvdel, men samtidig må vi huske på at 95 prosent av hjernene våre er like, det vil si at det menneskelige erkjennelsesfellesskap er stort, og vår erkjennelsesfysiologi har mange muligheter, selv om den også har sine begrensninger.
Det interessante nye nå er jo speilnevronene: Kanskje menn bruker speilnevronene til å dele opplevelser i større grad enn kvinner? Jeg tror ikke det er studert ennå, men det ville ikke overraske meg at menn har sine kommunikasjonssystemer som gjør alle ordene overflødige.
Ord fanger og begrenser, de skaper orden og setter ting på plass. Det kan være en fordel i mange situasjoner. I forhold til vonde opplevelser kan det være godt å få plassert opplevelsene i tid og rom, istedenfor å la dem romstere fritt i følelseslivet, og dukke opp der de minst passer. På samme måte som kvinner ofte trenger mer tid enn menn for å komme i stemning for sex, trenger menn ofte mer tid enn kvinner til å sette ord på opplevelser og snakke om følelser, men de kan, tror jeg, alle sammen.
Jeg har ofte tatt imot par i terapirommet der konen fører ordet og forteller meg at han ikke vil snakke om følelser. I slike situasjoner er det slik at selv om det er parterapi, vil vi alltid snakke med partene hver for seg. Jeg har aldri opplevd at jeg har måttet hale ordene ut av munnen på en mann, men han trenger tid til å fokusere, han vil gjerne bestemme agendaen selv, sette saken i sitt perspektiv, og få lov til å snakke ut uten bli avbrutt.
Når vi snakker med par sammen, tar vi alltid utgangspunkt i at det er to historier som begge har sin gyldighet og som må utforskes. Hos mange par er det slik at den som er mest verbal, også definerer virkeligheten på vegne av begge, og da er det lett å føle seg overkjørt og trekke seg tilbake.
Lystproblemer hos kvinner handler ofte om at hun ikke føler seg sett, verdsatt, anerkjent slik hun ønsker det. Ofte handler dette om at mannen trekker seg tilbake til sine områder, og så nærmer seg kvinnen først når han vil ha sex. Testosteron er en viktig faktor i seksuell tenning, og mannekroppen produserer ti ganger så mye testosteron som kvinnekropper, og dette skjer raskt!
Menn kan være klar til sex på et sekund, mens kvinner trenger minst femten minutter til å bli klar, mange kvinner føler at forspillet begynte dagen før, det vil si at i løpet av den tiden bør mannen ha sett på henne, kommet med positive kommentarer om utseendet hennes. Han bør ha interessert seg for hva hun har gjort, og ikke minst hva hun har tenkt. Han bør ha hjulpet henne med praktiske gjøremål, gjerne kommet med blomster, eller invitert henne på kino eller restaurant. Hvis han i tillegg har utført fysisk arbeid, der han har svettet og vist muskler, og dernest tatt en dusj og kledd seg pent og påført seg velduftende etterbarberingsvann, begynner han å ha gode muligheter for sex den kvelden!
Mange menn gjør alt dette, og de fleste parforhold fungerer fint og er gjensidig bekreftende og tilfredsstillende seksuelt.
Men menn er forskjellige. Det hører jeg ikke minst fra kvinner i terapirommet. Noen menn er selvopptatte og forventer at kvinner gjør som de ønsker. De kan bruke økonomiske insentiver, som innebærer materielle gode for kvinnene, eller de kan bruke vold og trusler. Ida Hydle, som har forsket på voldsbruk hos gutter og menn, mener at vold ofte er uttrykk for hjelpeløshet, når man ikke forstår nøkkelen til å bli forstått, er det for mange lettest å ty til vold.
En mildere form for makt som en del menn tyr til i diskusjoner, er å snakke høyest og lengst. Dette ser vi ikke minst i konkurranse mellom menn. Det er ikke argumentene i seg selv som vinner, men maktdemonstrasjon i forhold til fysisk utholdenhet i forhold til å holde posisjonen. De mennene som har lært å beherske sin aggresjon rent fysisk, kan likevel bruke samme aggresjonen for å få det som de vil verbalt. Menn kan snakke, selv om de ikke snakker om følelser!
Da jeg var ung, og vokste opp i Sandnessjøen, dro vi til Mosjøen, fordi guttene der var så mye mer spennende, de skrev dikt, leste bøker og de snakket om følelser. Guttene i Sandnessjøen spilte håndball, spilte i band, var tøffe, men hadde sine guttegjenger der jenter ikke hadde adgang, annet enn som mulige seksualobjekter. På tomannshånd var guttene helt annerledes, da kunne de snakke, men det vi ofte opplevde, var at guttene la opp til en seksuell erobring, på forhånd kunne de være romantiske, de trodde sannsynligvis selv på alt de sa om hvor fantastisk jenta var, men etterpå følte de seg utilpass, og søkte til guttefellesskapet, mens vi jentene ventet på neste trekk – ofte kom det ikke, om det kom kunne det ta flere dager. Det skjønte vi ingen ting av.
Etter å ha oppdratt gutter selv, har jeg forstått mer av hvordan guttehjerner fungerer. De er først og fremst dypt opptatt og engasjert av de aktivitetene de holder på med, gjerne sammen med kamerater. De kan være fulle av testosteron, og klare til sex, men jenter er kompliserte, de krever mye tid og oppmerksomhet, og gutter kan få for mye av det, og trekke seg unna.
Det er viktig å erkjenne at hormoner påvirker hjernene våre, men samtidig er det viktig å se at vi ikke er slaver av hormonene. Manglende kommunikasjon mellom kvinner og menn oppstår ofte i situasjoner der begge har låst seg i en posisjon og ikke evner å se den andre. Ofte må dette forstås ut fra deres historie: Han kan ha gjort noe for flere år siden som fremdeles er gyldig i hennes opplevelse av ham, mens han har glemt det for lenge siden.
Mange menn sier at kvinner har ”hukommelse som en elefant”, hvilket betyr at de synes de husker alt, mens de selv glemmer alt som de synes er uvesentlig. At han en gang har sammenlignet henne med en venninne, til venninnens fordel, kan for ham være en uvesentlig bagatell, men er som en livstidsdom for henne. På den annen side kan hun ha såret ham på sin måte ved å le av ham, snakke nedsettende om hans penis, ignorere ham i sosiale settinger der han føler seg ubekvem, og dermed demonstrere at hun ikke er til å stole på.
Enda verre, hun kan kritisere ham, definere ham, og ydmyke ham i forhold til venner, hvilket får ham til å krype sammen og trekke seg unna. Da er det ikke sjelden han hans seksuelle lyst blir redusert. Han klarer rett og slett ikke komme i posisjon som den potente forfører, hun knipser ham av pinnen før han får tenkt tanken.
Samme mann, som i én relasjon har slitt med lav selvtillit, lite seksuell lyst, ereksjonsproblemer, kanskje også orgasmeproblemer, kan året etter blomstre opp sammen med en ny partner, delvis hjulpet av forelskelsens afrodisiakiske stimulans, men også fordi de er i en helt annen type maktrelasjon til en partner, gjerne med respekt, beundring, og ikke minst tålmodighet og velvilje. I slitne relasjoner er det ofte dette siste det skorter mest på. Man har ikke tro på mulighetene for at man kan få til noe annet enn gjentakelsen av de samme nederlagene og skuffelsene.
Det har vært hevdet at altfor mange skiller seg altfor lett. Etter min erfaring er det ingen som har skilt seg som vil beskrive det som lett, men det er altfor mange som gifter seg, eller går inn i parrelasjoner altfor lett, og på for svakt grunnlag. Skilsmisse er ingen enkel løsning, ikke for de voksne, og slett ikke for barna, men dersom man erkjenner at man har vært så dum og giftet seg med feil person, kan skilsmisse likevel være en bedre løsning enn en livslang ulykkelig utholdenhetsprøve. Jeg anbefaler at man bruker rådgivere eller terapeuter også i en skilsmisseprosess, rett og slett for at begge skal få en forståelse av hvorfor de ble skilt, slik at de lettere skal unngå å gjøre samme feil igjen.
Det kan være viktig å anerkjenne at det er forskjeller mellom menn og kvinner som har med hormoner og fysiologiske forskjeller å gjøre, det er viktig i det hele tatt å ha respekt for at den andre er som han eller hun er – ”På seg selv kjenner man ingen andre” er en boktittel som er typisk for en tid der man begynner å anerkjenne mangfold – man kan rett og slett ikke forvente at den andre skal tilpasse seg en forestilling om hvordan en partner bør være, selv om det også skjer, gjennom subtile psykologiske mekanismer.
I en verden der vi opplever økende forskjeller, både basert på kulturelt mangfold, og på grunn av personlighetsmessige ulikheter, er det klokt å innta en posisjon av åpenhet, nysgjerrighet og tålmodighet til å la den andre presentere seg. Jeg lærte en gang av en venn av meg, som er mann og afrikaner, at i møte med andre kulturer er det lurt å ikke spørre om kultur eller religion, spør om ønsker og behov, sa han, da vil du kunne får svar som du kan forstå!
Jeg tenker at dette også kan anvendes på forholdet mellom mennesker innenfor en kultur også, og mellom partnere: ”Hva ønsker du deg”, ”Hva føler du at du trenger?” Vi trenger kanskje ikke stille spørsmålene i klartekst, men grunnholdningen kan være der.
Myter om menn handler om historier om menn, om menn som helter og som mytiske personer, men også om frustrasjoner og konflikter.
Vi utvikler oss som mennesker innenfor kulturer, som i større eller mindre grad evner å ta hensyn til de kroppslige betingelser vi er født med. Jeg snakket en gang med en mann som hadde lært at onani var en synd mot Gud. Han snakket varmt og lenge om hvordan religionen så på seksualitet som en gave som skulle praktiseres innenfor ekteskapet, mellom mann og kvinne, men som en skulle avstå fra før ekteskapet.
På spørsmål om han onanerte, så han først på meg med et tomt blikk, dernest begynte han å vri på seg, og sa at han prøvde å tenke på noe annet, han prøvde å tvinge seg selv til å la være. På spørsmål om hvordan det var å oppfylle Guds bud, sa han ”Det er veldig vanskelig!”.
Det finnes mange kulturer i denne verden som gjør det altfor vanskelig å være menneske. Det er ikke mer enn vel hundre år siden det var opplest og vedtatt at kvinner ikke har seksuell lyst – det er sannsynligvis forsøkene på å leve opp til dette som gjorde at Freud og psykoanalytikerne fikk så mye å gjøre.
Vi lever også i en verden som i altfor stor grad er styrt av mannens testosteron, med derav følgende behov for å markere revir, sette grenser, forsvare dem, og bygge sterkere våpen enn fienden. Krig handler i utgangspunktet om mannens kamp mot andre menn, som soldater. Det kan i og for seg betraktes som meningsløst, men det blir mer og mer meningsløst etter hvert som det utvikles våpen som gjør det lettere å drepe, mange.
”Krigen henter frem det verste i oss,” er en replikk fra den tyske TV-serien ”Krigens unge hjarte” – og serien viser dette så altfor tydelig og dyktig!
Seksualiteten skal også finne sin plass i en kultur som til dels er umenneskelig – enkelte har forsøkt å si at mannen seksualitet også er offer i dagens samfunn der seksualitet blir kommersialisert og brutalisert gjennom krig, menneskehandel og kommersialisering. Mannen er offer når han opplever at voldtekt er en del av hans personlige historie, når han utsettes for tortur, enten det er som utøver eller offer, mannen er offer når han går inn i uverdige seksuelle relasjoner, enten det er i ekteskapet eller i forhold til prostituerte.
Jeg er en optimistisk natur, ellers kunne jeg ikke vært terapeut, og jeg ser at vi har muligheter til å skape en bedre verden, gjennom å anerkjenne hverandres ønsker og behov, gjennom å akseptere forskjellighet og være nysgjerrige og åpne. I forhold til noen problemer, og samfunn der det har vært krig, tortur, drap, vil det ta minst tre generasjoner før sårene gror, men det er viktig å starte dette arbeidet her, rundt oss.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
