Da Beate Leona Ekrem forsket på hvordan det er å være psykisk helsearbeider i små kommuner i Finnmark, så hun et stort behov for mer samarbeid og anerkjennelse.
Ekrem så at mange opplevde manglende støtte fra ledere og samarbeidspartnere.
-Samtidig skulle de sørge for at alle føringer og veiledere fra statlig hold skulle følges. Det er ikke lett å stå så alene med et så stort ansvar, sier Ekrem. Hun har selv erfaring med å jobbe innen kommunal psykisk helsetjeneste.
-For mange år siden takket jeg ja til en jobb som psykiatrisk sykepleier i en liten kommune i Finnmark. Jeg jobbet da ved et psykiatrisk sykehus i Nord-Norge og følte meg godt rustet til å ta fatt på jobben i kommunen.
Ettersom hun selv er født og oppvokst i Finnmark, var det karrige klimaet og utfordringene med å bo usentralt ikke skremmende.
-Allikevel var det et kultursjokk og en stor utfordring å jobbe i et lite samfunn der alle kjente hverandre og der jeg sto alene som fagperson innen psykisk helse.
Ekrem opplevde at arbeidsmetodene og den faglige tenkningen hun hadde lært i studiet og i arbeid ved det psykiatriske sykehuset ikke strakk til.
-Belastningene ble etter hvert for store for meg. Jeg valgte å flytte til en større plass, og der fikk jeg jobb som lærer på sykepleieutdanningen og kom i kontakt med begrepet rural sykepleie. Jeg begynte å lese internasjonal forskning knyttet opp til rural psykisk helsearbeid og kjente igjen mange av utfordringene jeg selv hadde stått i.
Hun bestemte seg for å begynne på et masterarbeid med problemstillingen: «Hvilke erfaringer har psykiske helsearbeidere med å jobbe i kommunal psykisk helsetjeneste i små kommuner i Finnmark?»
-Før jeg startet, satt jeg med mange spørsmål. Jeg ville finne ut hva som er spesielt ved å bo og jobbe i et lite samfunn og hvordan det påvirker yrkesutøvelsen innen psykisk helsearbeid.
Ekrem ønsket å se på forholdene i kommunens psykiske helsetjeneste i dag.
-Jeg hadde lyst til å høre erfaringene til de psykiske helsearbeiderne som hadde blitt værende i jobben i småkommuner.
Fra før hadde hun lest en del forskning fra andre land som USA, Australia og Canada på temaet.
-Der kom det frem at det å jobbe ruralt var utfordrende på mange vis. Man jobber ofte alene eller med få kollegaer, har svært varierte og avanserte arbeidsoppgaver og et stort ansvar.
-Man blir generalister og jobber innen et stort og variert område og møter pasienter med mange ulike utfordringer. Det er ofte lange avstander til nærmeste universitet og til spesialisthelsetjenesten, noe som vanskeliggjør det å holde seg faglig oppdatert og motta veiledning.
Hun slår fast at rollekompleksitet og manglende anonymitet også er kjente utfordringer for helsearbeidere i rurale områder.
-Det er vanlig å treffe på pasienter utenom arbeidstid, og man er svært synlig i lokalmiljøet slik at det man foretar seg på fritiden vil sees i sammenheng med yrkesidentiteten.
Ekrem valgte en kvalitativ tilnærming og foretok dybdeintervju av personer med høgskoleutdanning innen helse eller sosial, og med videreutdanning i psykisk helsearbeid eller tilsvarende.
-Jeg ønsket å rekruttere personer som bodde og jobbet på samme sted innen kommunal psykisk helsetjeneste.
Ekrem sendte henvendelse til nærmeste eller overordnet leder av helsesektoren i kommuner i Finnmark med mindre enn 2500 innbyggere, og med reisetid til spesialisthelsetjeneste på en time eller mer.
-Siden det var gjort svært lite forskning på temaet i Norge valgte jeg å gå åpent ut og stilte ikke så mange konkrete spørsmål. Jeg oppfordret til å fortelle fritt om det de var opptatt av. Jeg benyttet en fenomenologisk hermeneutisk analysemetode basert på Lindseth og Nordberg (2004).
Hun foretok dybdeintervju av fire personer. Hvert intervju varte i ca. to timer eller mer.
-Mye av funnene samsvarte med det jeg hadde lest av internasjonal forskning om rural psykisk helsearbeid. De jobbet ofte alene, og opplevde i stor grad utfordringer knyttet til manglende skiller mellom jobb og privat.
-På jobben ble de en ekspert-generalist med stort ansvar og mange varierte oppgaver. På privaten unngikk de å gå på puben. De uttrykte at det var vanskelig å følge opp alle statlige føringer og holde seg faglig oppdatert. Det var også utfordringer knyttet til manglende fagkompetanse i kommunen.
Hun ble mest overrasket over å se i hvor stor grad de opplevde manglende anerkjennelse fra ledelse og samarbeidspartnere.
-De fortalte om de mange kampene de hadde kjempet for å opprettholde den psykiske helsetjenesten. Det var alt fra å kjempe for ikke å bli presset inn i turnusarbeid på sykehjemmet, til å få lønn for den utdanningen de hadde tatt.
-De følte seg overlatt til seg selv, og opplevde manglende støtte og forståelse for arbeidet de utførte.
Hun slår fast at det er andre utfordringer i psykisk helsearbeid i småsamfunn, enn på større steder.
-Oppgavene må den psykiske helsearbeideren ofte takle alene, uten støtte og veiledning.
-Hele det psykiske helsearbeidet hviler på den ene psykiske helsearbeidere alene, selv om statlige føringer presiserer at psykisk helsearbeid er et helhetlig ansvar og skal inngå i det ordinære arbeidet i alle sektorer.
Ekrem har klare råd til instanser som ønsker å forbedre forholdene psykisk helsearbeidere i små kommuner jobber under.
-Psykisk helsearbeid i småsamfunn et lite utforsket område i Norge. Vi trenger mer forskning på dette for å kunne tilby tjenester, også i småsamfunn, som er i tråd med statlige føringer og som gir et godt tilbud til pasientene.
-Deretter mener jeg det er viktig å synliggjøre utfordringene ved å jobbe i småsamfunn, samt jobbe med å minske den faglige ensomheten.
-Tverrfaglig samarbeid både internt i den enkelte kommune og mellom kommunene blir viktig.
-Jeg ser også for meg at småkommuner i større grad trenger veiledning, støtte og oppfølging innen psykisk helsearbeid. Etiske regler er ofte skrevet fra et urbant perspektiv og samsvarer ikke alltid med utfordringene i småsamfunn.
-Derfor tenker jeg at det kan være nyttig med en ny gjennomgang av etiske retningslinjer sett i lys av rurale utfordringer.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
