-Min personlige historie er flettet sammen med faglige refleksjoner om selvmord. Målet er at pårørende til mennesker i selvmordsfare, helsepersonell og andre får nyttig kunnskap, sier journalist og forfatter, Bjørg Aftret.

-Må være åpne

Sammen med psykolog Gudrun Dieserud har hun skrevet boka Om jeg hadde visst… Historien om et selvmord. Boka handler om at mannen hennes, NRK-journalist Knut Erik Holm, for drøyt fem år siden tok livet sitt.

-Det viktigste budskapet er at jeg mener vi må være åpne om selvmord, tørre å stille direkte spørsmål og opplyse folk om hva som skjer når en person er i livskrise, sier Aftret.

Ikke alltid tegn til depresjon

Hun beskriver i boka hvordan mannen opplevde stort press i jobben som utenrikssjef i NRK, skuffelse over ikke å få andre stillinger han ønsket seg, og ble dratt mellom egne ambisjoner og behov for å redusere arbeidsmengden.

-Et menneske som er vant til å takle det meste kan få en alvorlig knekk når mestringsstrategiene ikke lenger strekker til, sier psykolog og medforfatter av boka, Gudrun Dieserud.

Hun har jobbet med selvmordsforebygging og med etterlatte ved selvmord i over 35 år, både direkte og som veileder av andre psykologer i slikt arbeid.

-Både som forsker og kliniker på området, ser jeg at hvert selvmord må forstås for seg. Selv om det er forhøyet selvmordsfare ved depresjon og andre psykiske lidelser, er det et fåtall med den diagnosen som tar livet av seg. Vi må forstå hele mennesket i sin sammenheng. Selvmord kan også skje hos personer som ikke fremstår som alvorlig deprimerte, understreker hun.

God allianse nødvendig

I boka retter de oppmerksomheten mot menn som over lang tid strekker seg ut over rimelighetens grenser, for i egne øyne å være vellykket. Det å ikke tillate seg å være svak, og kjempe for å holde fasaden, kan føre til et voksende indre press, ifølge Dieserud.

-Helt vanlig motgang kan få en slik person til å overdimensjonere egen manglende mestring. Selvfølelsen kan briste. I en terapisituasjon der selvmordsfare er til stede må terapeuten jobbe med å få en god allianse med pasienten før man kan forvente at en slik pasient kan våge å snakke om de innerste vonde tankene, sier Dieserud.

Mannsrollen

Hun peker på at man vet en del om at menn i større grad enn kvinner har en tendens til å dekke over og bagatellisere problemer.

-Selv om moderne likestilling er med på å endre dette, er det nok fortsatt slik at mange gutter oppdras til å ikke snakke om følelser. Derfor må vi gjøre mer enn å bruke sjekklister der vi krysser av på spørsmål om selvmordstanker og planer når vi jobber med pasienter i selvmordsfare. Vi må se på funksjon gjennom livet, både i møte med dem som er i fare for å begå selvmord, og når vi jobber med etterlatte, sier Dieserud.

Pårørende viktig ressurs

Bjørg Aftret mener pårørende må bli mer involvert i hjelpen.  Selv opplevde hun at mannen hennes ble innlagt på grunn av selvmordsfare, uten at hun fikk vite at det var grunnen.

-Bokas tittel henspiller på at jeg gjerne skulle ha visst at det sto dårligere til enn jeg visste. Jeg burde ha blitt fortalt om selvmordsfare. Det falt meg ikke inn som aktuelt. Han var i mine øyne den gangen ikke typen til det, sier hun.

Aftret mener hun kunne vært en viktig ressurs for hjelpeapparatet.

-Jeg kunne ha bidratt med verdifull informasjon om ham og hans liv før han ble syk, noe som kunne ha kastet lys over hvorfor han ble så deprimert og hva som trigget depresjonen. Han skammet seg over plagene sine. Samtidig fremsto han som veldig sterk og veltalende. Derfor kan nok behandlerne ha blitt lurt av en person som tilsynelatende fikser det meste og bagatelliserer plagene sine, mener Aftret.

Kunne fått hjelp til å hjelpe

For eksempel gikk han etter hvert hjemme alene på dagene, noe hjelpeapparatet signaliserte til henne at var helt uproblematisk.

-Jeg var utgavesjef for Dagbladet-Magasinet den sommeren, og svært travel. Han ringte meg og sendte melding ofte. Jeg forsøkte å stille opp etter beste evne. Hadde jeg visst at han var ansett for å være i fare for å ta selvmord hadde jeg selvsagt innrettet meg annerledes, og jeg kunne med råd fra profesjonelle kanskje klart å bidra til å hjelpe ham over kneika, mener hun.

Når medisin gjør vondt verre

I tillegg observerte hun at medisinen ikke hadde noen positiv virkning på ham, heller motsatt.

-Dessverre står taushetsplikten i veien for det vi pårørende får vite. Noen har god effekt av medisin, andre ikke, de blir faktisk verre, noe som skjedde med Knut Erik og som kan være en bivirkning et par ukers tid. Han ble dessverre ikke lettere til sinns etter flere ukers bruk heller. Dette så jo jeg på nært hold, men ingen informerte eller spurte meg om noe rundt medisinbruken, sier hun.  

Kommunikasjon i overgangene

Hun mener flere uheldige omstendigheter inntraff samtidig i dette tilfellet, og at man kan lære av det som skjedde. I tillegg til dårlig effekt av medisiner, og manglende involvering av pårørende, så var det ifølge Aftret dårlig kommunikasjon mellom ulike tjenestenivåer både fra fastlege til innleggelse, og derfra til poliklinisk behandling.

-Han fikk for eksempel en epikrise i posten dagen før han skulle til første polikliniske samtale, og der behandleren hans fra sykehuset ikke skulle være med. Epikrisen opprørte ham veldig, jeg husker han sa «er det faktisk så ille med meg». Han dukket ikke opp til første polikliniske samtale, ble ikke etterlyst, og dette var dagen da han tok livet sitt, sier Aftret.

Fylkesmannen påpekte i ettertid at han ikke hadde fått forsvarlig helsehjelp.

-Jeg tror ikke at alle pasienter i psykisk helsevern kan reddes. Nullvisjon for selvmord er ikke realistisk. I tillegg skjer selvmord hos mennesker som ikke er i kontakt med psykisk helsevern, og der pårørende ikke mistenker selvmordsfare. I Knut Eriks tilfelle kritiserte Fylkesmannen sykehuset for svikt på en rekke områder, og det kan se ut til at den kritikken er korrekt, sier Gudrun Dieserud.

Samtidig poengterer de to at målet med boka ikke er å henge ut noen, men derimot at både tjenester og alle andre rundt den som sliter kan lære.

Overlatt til seg selv med brosjyre

Bjørg Aftret mener også at hun og de tre unge voksne døtrene fikk alt for dårlig oppfølging som etterlatte.

-Etter dødsfallet ble vi kjørt til Oslo legevakt der vi måtte vente lenge. Etter en kort orientering av helsepersonell fikk vi med oss noen brosjyrer, tok taxi hjem og ble overlatt til oss selv. I ettertid skulle jeg ønske vi hadde en person som vi kunne kontakte, og som holdt tak i oss som familie. De første dagene var grusomme å komme gjennom. Det viste seg også at det var vanskelig å få hjelp til å bearbeide det som hadde skjedd. For meg som mor var det en ekstra belastning at jentene mine ikke fikk den oppfølgingen de så sårt trengte. Først da de kom til Trondheim og studenthelsetjenesten følte jeg at de ble ivaretatt på en god måte. Men det gikk alt for lang tid før den rette hjelpen var på plass, mener hun.

Rask hjelp til å forstå

Gudrun Dieserud peker på forhøyet risiko for psykiske problemer, inkludert selvmordstanker, hos etterlatte ved selvmord. Noen studier viser også forhøyet risiko for selvmordsforsøk og selvmord hos etterlatte, selv om hun understreker at det er sjeldent. Hun mener det er svært viktig å ha et system for å følge opp etterlatte raskt og profesjonelt.

-Flere studier viser at etterlatte ber om hjelp til å finne noen svar på hvorfor det ble selvmord. Psykologer med suicidologisk kompetanse etterlyses av mange etterlatte, sier hun.