Alle i FACT-teamet haler i Susanne for å få henne videre, med utgangspunkt i sin kompetanse.

– De kom for eksempel hjem til meg da jeg hadde store problemer med å møte til opp til avtaler med dem.

(Susanne er ikke hennes egentlige navn, men av personhensyn har jeg gitt henne et annet navn i denne saken).

Startet med en tvangsinnleggelse

Det var etter en tvangsinnleggelse, for vel et år siden at Susanne fikk kontakt med FACT-teamet på hjemplassen. Psykologen i teamet tok tidlig kontakt for samtaler, et tilbud Susanne opplevde som vanskelig å følge opp.

Etter hvert har både arbeidsspesialist (IPS-konsulent), brukerspesialist og en miljøterapeuten i teamet blitt viktige samarbeidsparter, i tillegg til psykologen.

Ulike faser – ulike behov

Jeg møter Susanne på kontoret til FACT-teamet, etter SMS-kontakt formidlet via psykologen i teamet, som også er case manager.

Susanne vil gjerne formidle at FACT-tilnærming gjør at hun, og sikket mange med utfordringer tilsvarende hennes, får hjelp som gjør folk i stand til å mestre livet.

Det var etter langvarige livsproblemer, kombinert med somatisk sykdom, at den samlede belastninga ble så stor at Susanne trengte hjelp av helsevesenet. Utfordringene inkluderte erfaringer med rusmiljøet i byen, gjennom en tidligere samboer.

Fastlege, arbeidskollegaer, psykolog og andre tjenester prøvde i perioder å hjelpe henne med tanker og bekymringer som etter hvert utviklet seg til konspirasjonsteorier, angst og det som på fagspråket kalles paranoide vrangforestillinger. Til slutt måtte Susanne behandles mot sin vilje, og fikk etter det en diagnose som fortalte henne at hun var alvorlig psykisk syk.

Forskjellige roller i teamet

Etter første og eneste tvangsinnleggelse, for vel et år siden, fikk Susanne kontakt med FACT-teamet. I starten opplevde hun samtalene med fagfolkene som krevende. Hun slet i den fasen blant annet med konsentrasjonen.

For Susanne var det i en fase vanskelig å snakke med fagfolk, enten det var psykologen eller miljøterapeuten.

Susanne beskriver at hun i den fasen hadde en opplevelse av underlegenhet i forhold til de fagansatte i teamet – hun fryktet at de så på henne med et kritisk blikk. Susanne reflekterer over om fagfolk generelt sees på som mennesker med «ordnede liv», og om det i seg selv skaper avstand.

Særlig opplevde hun samtalene med psykologen i teamet som utfordrende. Susanne forklarer at samtalene har vært viktig for henne, men at de har kostet henne mye, og at hun ikke alltid har hatt kapasitet til å nyttiggjøre seg dem. Men psykologsamtalene har gitt henne forklaringer. Hun forstår nå mer av opplevelsene eller symptomene hun har, og som hun trenger hjelp til å mestre.

Susanne har følt på underlegenhet overfor fagfolk. (Foto: Gretha Helen Evensen)

Spesialist på å forstå

Med brukerspesialisten opplevde Susanne det annerledes. Hun beskrive det som at brukerspesialisten også er behandler, men har andre fokus.

– For eksempel hjelper hun meg med å få opp humøret. Når jeg ser humoristisk på sakene, så klarer jeg å se lettere på utfordringene jeg har.

Samtalene med brukerspesialisten beskriver Susanne som lett å ta imot, men ikke mindre viktig for det. Hun møtte henne med andre forutsetninger – var liksom på hennes «nivå», noe som gjorde det lettere å ta imot hjelp.

– Brukerspesialisten har hund – også forsto hun mye. Hun forsto særlig angsten, knytta til det som hadde med rus å gjøre. Jeg brukte psykologen, miljøterapeuten og brukerspesialisten på ulike måter: Det ble mye mer sosialt – nesten vennskapelig med brukerspesialisten. Vi var klar over det begge to. Hun ble en «betalt venn». Ingen gjorde noe vesen av det, men vi visste det begge to.

FACT hjelper til med det som er viktig

Fortellingen til Susanne bærer preg av innsikt, og av takknemlighet over å ha blitt møtt på en god måte av helsevesenet, både lokalt og ved de to innleggelsene hun har hatt.

Hun illustrerer den uttalelsen med å fortelle om engasjementet hun opplevde rundt målet om raskt å kunne kjøre bil igjen, etter at hun fikk midlertidig kjøreforbud under innleggelsen.

– FACT-teamet var veldig på oppgaven med å finne ut hvor lenge jeg måtte være uten førerkort. Alt som kunne gjøres ble gjort, og jeg kunne kjøre bil igjen etter ca. to måneder.

(Foto: Gretha Helen Evensen)

Hjelp til å forstå

Susanne utdyper hvor ulike rollene til de ansatte i FACT-teamet har fungert for henne. Hun opplevde at psykologen hadde et «opplegg». Hun var behandler, i tillegg til case manager. Hun skulle lære Susanne om diagnosen og gi råd om hvordan hun kunne bli bedre. Susanne sier at den pedagogiske biten er viktig, og at den utgjør en stor forskjell.

– Psykologen sitter med noen nøkler på noe jeg ønsker å få tilgang på. Hun forklarte diagnosen, som tegn og symptomer. Jeg var langt nede etter å ha fått en sånn diagnose, var blant annet skremt av tanken på medisinering med antipsykotika.

FACT også i god fase

– De som jobber i FACT-teamet understreker hva jeg er god på selv. De har «pusha» meg nok. De har ikke sluppet meg, men har latt meg gå i eget tempo.

Susanne tar nå vakter på arbeidsstedet hvor hun tidligere jobbet fast, men har fortsatt månedlige møter med arbeidsspesialisten (IPS-konsulenten). Hun har fått gehør for at jobb og hjemmesituasjonen henger sammen.

– Jobb er viktig for at jeg skal fungere hjemme, påpeker Susanne.

Arbeidsspesialistens rolle nå er å hjelpe Susanne til å begrense seg. Han følger med om Susanne setter opp tempoet på jobb, noe hun har gjort tidligere.

FACT bistår Susanne ikke bare opp mot henne, men også i møter med barnevern, fastlege, og andre instanser som er viktig i bedringsprosessen. Teamet har vært inne i alle mål Susanne har satt og har tatt inn de de personene som trengtes for at hun skulle nå målene. FACT-teamet har også hatt kontakt med pårørende.

– FACT-teamet hjelper meg også med det sosiale. Miljøterapeuten har bidratt med struktur i livet. Han har snakke mye om det med å ta initiativ til å holde kontakt med venner og å jobbe med det sosiale. Miljøterapeuten, og flere i teamet, har minnet meg om hvem jeg er, hva jeg står for – og det jeg skal bli igjen.

Vi avslutter samtalen med at jeg spør hvordan det ville fungert uten FACT? Susanne svarer:

– Det ville ikke fungert. Jeg ville ikke klart meg! Noen steder er det jo sånn at hvis du ikke klarer å møte, så mister du tilbudet. Det er helt bakvendt. Du har ikke sjans til å huske, og til å motivere deg til å dra på samtaler. Selv om jeg har skjemtes over at de kom hjem til meg, så er det det som har hjulpet. Jeg har forstått at jeg trengte dem, avslutter Susanne.