–  Gjennom å samarbeide med Kosmorama, kan vi synliggjøre arbeidet vårt på en anerkjent kulturell arena, og sette fokus på viktige tema som forebygging av seksuelle overgrep, sier Marita Sandvik, rådgiver i RVTS (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging), Region-Midt, St. Olavs hospital.

Hun påpeker at vold og overgrep er et stort folkehelseproblem.

–  Det er universelt, angår oss alle og har store kostnader både menneskelig og samfunnsmessig.

Halvparten under 18 år

I siste undersøkelse fra NKVTS (Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen, 2023) oppgir 14 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene å ha vært utsatt for voldtekt ved makt og tvang, forteller Sandvik.

–  En av fem kvinner var utsatt for voldtekt ved makt eller tvang, sovevoldtekt eller begge. Tilsvarende tall for menn er tre prosent. Mange var svært unge da de ble voldtatt. Halvparten av de utsatte for voldtekt ved makt og tvang, var under 18 år.

Ressurser og verktøy som kan brukes fritt

Hun synes det er svært bekymringsfullt at vold i nære relasjoner og alvorlige seksuelle overgrep ser ut til å øke.

–  Fagfolk og instanser må samordne sin innsats for å bekjempe denne alvorlige utviklingen. RVTS ønsker å være i front for dette arbeidet og har utviklet ressurser og verktøy som tjenestene fritt kan benytte seg av. Det er et særlig fokus på forebygging hos barn og unge, via skoler, barnehager, skolehelsetjeneste og helsestasjon.

Stor påkjenning

Å bli utsatt for seksuelle overgrep medfører som regel en betydelig påkjenning med utvikling av akutte stress-symptomer og -reaksjoner.

–  Barn og ungdom som har opplevd vold og overgrep forteller om flere psykiske og fysiske helseplager, som angst og depresjon, konsentrasjonsvansker, hodepine, kvalme, smerter, og søvnvansker, sier Sandvik.

Endrer atferd

–  At barn endrer atferd, for eksempel med å bli innesluttet eller urolig, kan være et tidlig signal på at man har det vanskelig. I voksen alder gir volds- og overgrepserfaringer økt risiko for en rekke psykiske og fysiske helseplager.

–  Den amerikanske ACE-studien viser en klar sammenheng mellom antall belastninger i barndommen og negative utfall senere i livet innenfor helse og livskvalitet, slår Sandvik fast.

Spor i kroppen og psykiske plager

Vanlige etterreaksjoner etter vold og overgrep er angst og frykt, skam, og gjenopplevelser av det som skjedde. Mange får søvnforstyrrelser og sliter med selvbebreidelser og skyldfølelse, forteller Sandvik.

–  Konsentrasjons- og hukommelsesvansker, samt økt irritasjon og sinne er også vanlig, samt ulike kroppslige plager. Mange får problemer i samspillet med omgivelsene og vansker med nærhet og seksualitet. De blir triste, får et økt behov for kontroll, og kjenner på nummenhet og mistro.

–  Bagatellisering av hendelsen, og det å føle tvil om hva som egentlig skjedde, er ikke uvanlig. Heller ikke utagering, isolasjon og en følelse av å være helt alene. Noen ganger kan reaksjonene vedvare og gå over i kliniske diagnoser som depresjon, angst, spiseforstyrrelse, post-traumatisk stresslidelse (PTSD) eller rusavhengighet.

Ekstra vanskelig i små samfunn, minoritetssamfunn og lukkede samfunn

Det er indikasjoner på at mange flere sliter med slike opplevelser, enn helsetjenestene er klar over.  

–  Generelt er det vanskelig å si ifra om og anmelde seksuelle overgrep, da utøverne som oftest er familiemedlemmer, venner og kjærester/ekskjærester.

–  I små samfunn, minoritetssamfunn og lukkede samfunn kan det være ekstra vanskelig å fortelle/anmelde overgrep, sier Sandvik. Her kan dobbeltstigma gjøre seg gjeldende.

Taushet gagner ikke noen

–  Om utøver står i en nær relasjon, kan det gi konsekvenser for storfamilie og utestenging fra miljø og næringsgrunnlag med mer, hvis man forteller.

–  Dette kan igjen føre til en «fortielseskultur» i henhold til psykisk uhelse, vold og overgrep, som lever gjennom generasjoner, noe denne filmen setter søkelys på. Taushet har vært en overlevelsesstrategi i mange urfolkssamfunn. De unge kvinnene, Marion og Ida som står frem i filmen, har erfart at taushet ikke lenger gagner noen.

Svekket tillit på grunn av fornorskingsprosessen

Hun slår fast at økt forekomst av vold i samiske miljø er komplekst og ikke lar seg ikke forklare med enkle og bastante svar.

–  Det er både individuelle, lokale og generasjonsforskjeller mellom samer. Samer kan etter fornorskningsprosessen som pågikk helt frem til 1960-tallet, ha fått svekket tillit til det norske samfunnet, og dermed kvie seg for å fortelle om vold og overgrep til helsetjenester, lærere, helsesykepleiere og andre som kan gi hjelp. Barnehager, skoler og helsetjenester må være klar over disse mekanismene, for å få tillit og gjøre det trygt å fortelle.

Vær obs på taushetskulturer

Det er viktig å oppdage og hjelpe, både voldsoffer og voldsutøvere, sier Sandvik.

–  Et større forebyggingsarbeid, bedre håndtering av saker med vold og overgrep og tverretatlig samarbeid og samordning er nødvendig. Helsepersonell og andre fagpersoner må ha gjenkjennelseskompetanse på utsatthet for vold og overgrep (tegn og signaler) og en handlingskompetanse som sikrer god oppfølging av de involverte.

–  En god samtalekompetanse er nødvendig, for å skape tillit og trygghet til å fortelle. Fagfolk må være obs på taushetskulturer som krever ekstra arbeid med tillitsbygging.

Kommunene har ansvar for handlingsplaner

Hun påpeker at økt kompetanse om sunn, problematisk og skadelig seksuell atferd hos barn og unge kan sikre at tjenestene kommer tidlig inn, når den seksuelle atferden skaper bekymring.

–  Barn som står i fare for å bli utsatt må få ekstra beskyttelse, og barn og unge med grenseoverskridende atferd må gis hjelp med å snu atferdsmønstre som kan medføre skade.  

–  Kommunene skal utarbeide og implementere handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Dette er et viktig styringsdokument for alle som kommer i kontakt med utsatte og utøvere av vold og overgrep i kommunene. Disse handlingsplanene må gjøres kjent i hele tjenesteapparatet, stadfester Sandvik.

Kunnskap om opplysningsplikt og avvergingsplikt

Mangelfull kunnskap om æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse kan føre til at slike saker ikke blir avdekket og at voldsutsatte ikke får tilstrekkelig og egnet hjelp, advarer Sandvik.

–  Viktige aktører som lærere, barnehageansatte, helsepersonell og fastleger må ha kunnskap om opplysningsplikt og avvergingsplikt, og benytte disse når det er nødvendig.