Som psykiatrisk sykepleier ved et aktivitetssenter må jeg finne en balansegang mellom å være personlig og profesjonell i samtaler. Grenseoppgangen er utfordrende, men rollen min er blitt mer givende.
VISER EGEN SÅRBARHET: Sykepleierens rolle er endret, og det er relevant å være personlig.
VISER EGEN SÅRBARHET: Sykepleierens rolle er endret, og det er relevant å være personlig.
I arbeidshverdagen som daglig leder og psykiatrisk sykepleier i kommunal virksomhet, møter jeg mennesker som har det vanskelig. Balansen mellom å være profesjonell og privat er vanskelig i mange situasjoner, fordi jeg ønsker å bry meg på en positiv måte. Over tid har rollen som profesjonell sykepleier endret seg for meg, og det handler blant annet om oppfatningen av en gjensidighet mellom meg og dem jeg skal hjelpe.
Det heter seg at vi som profesjonelle helsearbeidere skal gi Helhetlig omsorg. Men er ikke dette et kunstig og konstruert begrep? For meg sier det lite om hva omsorg innebærer. De fleste av oss nikker anerkjennende og er enige om at helhetlig omsorg er et kvalitetsstempel. Men, hva betyr det egentlig? Kan ikke det spontane eller umiddelbare i situasjonen og øyeblikket også ha kvalitet i seg?
Svært få, om noen, kommer og ber om helhetlig omsorg. Livet kan oppleves fragmentert og uforutsigbart, og det kan fortone seg uoverkommelig og skremmende, om en ikke også skal tenke i et helhetsperspektiv på livet sitt. Det blir så stort at en ikke vet hvor en skal begynne.
Samtalene ved aktivitetssenteret der jeg jobber, starter helt hverdagslig om vær og vind, og ganske raskt innvies jeg i en labyrint av hemmeligheter. Det kan handle om omsorgssvikt i barndommen. Ofte viser det seg at det er noe annet som stikker dypere enn selve overgrepet. Skammen over å være et offer kanskje - eller noe det ikke finnes ord for?
Fordelen med å møte mennesker på et aktivitetssenter, er at tiden er til fri disposisjon. Praten går lettere over en strikkemaskin eller et dugnadsprosjekt der vegger skal males. Samtalen kan starte over et kaffebord, og fortsetter i en aktivitet eller på en tur, eller når ingen andre er i rommet.
Da jeg tok sykepleierutdanningen i 1972 – 75, ble jeg derimot opplært til å være legens assistent.
Jeg skulle gi pleie og omsorg ut fra nestekjærlighet. Som sykepleier skulle jeg utøve faget ved god hygiene, lindre smerte, sørge for ro og hvile, samt observere de minste tegn på forandringer i tilstanden. Jeg skulle vise vennlighet, oppmuntre, og alltid sørge for at det var ryddig og hyggelig rundt den syke.
I løpet av 40 år har både min fagidentitet og rollen som profesjonell utøver endret seg.
Det snakkes om et paradigmeskifte. Et slikt skifte kan forklares med en ny måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Et eksempel er økt tilgang på informasjon med bakgrunn i industriteknologisk utvikling. Alt skjer mye raskere. Mens en innleggelse i institusjon før kunne strekke seg over 3 mnd, skal alt nå skje på kortest mulig tid.
Av og til blir jeg skremt når pleien måles ut fra lavest effektive omsorgsnivå. For meg er det viktig å holde fast ved prinsipper som nestekjærlighet som en grunnleggende verdi i sykepleien. Det tar lang tid å opparbeide tillit til et skadet lidende medmenneske.
Fordi jeg selv har opplevd traumatiske hendelser i livet mitt, er jeg også sårbar. I løpet av fem år mistet jeg begge barna mine. Kristian på 18 ble i 2005 utsatt for blind vold og døde av skaden han ble påført. I 2010 døde Øyvind 27 år gammel av en sjelden form for kreft. De personlige krisene jeg har vært gjennom, setter meg i en situasjon der grensen mellom min historie og brukerens historie lett kan gå i hverandre.
Jeg er opptatt av at min egen erfaring ikke må stå i veien for å lytte til hva den andre forteller meg om sine problemer. Samtidig har egne kriser og bearbeidelse av egen sorg, gitt meg en større forståelse av hva andre sliter med.
På aktivitetssenteret ble min egen historie et samtaletema da jeg kom tilbake i arbeid. Brukerne av senteret hadde lest om meg i avisoppslag og var opptatt av hvordan jeg ville klare meg. Det åpnet også opp for historier andre bar på.
Konkrete, direkte budskap som er kortfattet og forståelige går ofte rett inn til kjernen av problemene uten omveier. Som en bruker møtte meg med da jeg var tilbake på jobb etter at Kristian var død. ”Hvordan har du det?” og før jeg svarte fortsatte han: ”Du har det vel helt for jævlig?” Det var rett på sak og ganske beskrivende for min situasjon. Jeg har siden snakket mye med denne brukeren om hvor befriende hans direkte språk var i min situasjon.
Vi vil så gjerne opptre uklanderlige og perfekte som profesjonelle, men til syvende og sist er vi alle sårbare og kan trenge til litt trøst og medmenneskelighet.
Det å kunne legge vekt på det personlige i relasjonen mellom meg og brukeren gir meg en mulighet til å få følelsene fram. Brukeren kan lettere snakke om egen utilstrekkelighet uten å føle seg brydd. Som en sa til meg; ”Jeg er vel dum. Jeg forsto ikke så mye av det som skjedde da jeg ble psykotisk. Det var som å bli stukket av 100 veps. Et allergisk sjokk som eksploderte i gråt og sinne og endte opp med en tvangsinnleggelse.”
Brukerne sitter inne med erfaringer som er vel verdt å lytte til. Opplevelsen av likeverd kan gi håp fordi forskjellene mellom den som trenger hjelp og den som skal hjelpe ikke er så store som kanskje først antatt.
På samme måte blir andre brukere av aktivitetssenteret også støttespillere. En bruker sa det slik: ”jeg hadde sluttet å snakke med andre mennesker og var fylt av tomhet.” ”Aktivitetene og menneskene på senteret her har lært meg å hente opp noen av de sosiale ferdighetene jeg engang hadde, men som jeg trodde jeg hadde mistet.”
Det å snakke om tabubelagt områder, som mangelfull skolegang, rus og ødelagte relasjoner, blir bedre hjelp, når samtalene følges opp med tilgjenglige tilbud og konkrete tiltak. Det er her den profesjonelle helthetlige omsorgen kommer inn i bildet.
Arbeidsglede kan for meg være å oppleve at en bruker av aktivitetssenteret kommer til meg og sier: «Jeg begynner å tro på at jeg skal bli frisk.» En annen bruker uttrykte seg slik: ”Det var en som hadde tro på meg”.
I dette ligger det også et viktig budskap: «Hvis noen tror på meg, tør jeg også prøve. Hvis jeg som psykiatrisk sykepleier skal formidle at jeg har tro på noen, er jeg nødt til å være personlig. Så for meg handler det å være profesjonell om skape en personlig relasjon til mennesker jeg kommer i daglig kontakt med.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?