I To skritt fram tar vi utgangspunkt i at det er ungdommene selv som er eksperter på sitt eget liv og sine egne problemer.
OPPMUNTRER TIL SELVSTENDIGHET: I "To skritt fram" skjer oppfølgingen av ungdom i boligtilbudet i samarbeid med ungdommene.
OPPMUNTRER TIL SELVSTENDIGHET: I "To skritt fram" skjer oppfølgingen av ungdom i boligtilbudet i samarbeid med ungdommene.
Ungbo er Oslo kommunes boligtilbud til unge mellom 17 og 23 år som har utfordringer knyttet til å etablere seg på det ordinære boligmarkedet. For de fleste av beboerne er Ungboboligen deres første erfaring med en selvstendig bosituasjon. Alle som bor i Ungbo har en fast bokonsulent gjennom hele boperioden. I samarbeid med beboer og ansvarlig bydel, kan det inngås avtale om utvidet oppfølging.
To skritt fram er Ungbos spesialiserte tilbud til unge med utfordringer knyttet til psykisk helse. To skritt fram tilbyr tre års leiekontrakt i kommunalt formidlet bolig gjennom Ungbo. I tillegg tilbyr vi utvidet oppfølging forankret i en skriftlig oppfølgingsavtale utformet i samarbeid med beboer og ansvarlig bydel. Oppfølgingen foregår primært hjemme hos beboer, men dreier seg også om øvrige utfordringer i å mestre egen tilværelse. Alle beboere i To skritt fram får tilbud om å være med på fellesaktiviteter med andre beboere. Dersom beboer selv ønsker det tilbyr To skritt fram også terapeutiske samtaler – enten individuelt eller sammen med andre ungdommen har nære relasjoner til.
Utgangspunktet for all oppfølging er at beboer selv er med på å formulere egne behov og selv ønsker oppfølging.
Empowerment og brukermedivirkning er idealer innenfor sosialt arbeid og barnevern. Ofte handler hjelpeapparatet allikevel på vegne av klienten, fremfor i samarbeid med klienten. I To skritt fram, mener vi det er viktig at oppfølgingen vi gir er et samarbeid mellom ungdommen og oss som skal hjelpe.
Vi setter oss tidlig ned og skriver en samarbeidsavtale med punkter over hva ungdommen ønsker å holde fokus på i sitt liv. Ungdommen skal være motor i forandringsarbeidet, derfor støtter vi så godt vi kan opp om det de ønsker.
- Jeg ringer sjelden for beboerne mine”, sier Bent Olchawa, prosjektleder og familieterapeut ved booppfølgingstilbudet vi driver. Han fortsetter:
- Jeg skriver heller ikke brev for dem. Jeg sitter ved siden av dem og hjelper dem med å formulere spørsmål de ønsker svar på og gir hjelp med formuleringer i søknader etc. Men de gjør det selv. Det er de som skal lære, mestre, vokse. Det gjør de ved å gjøre ting de i utgangspunktet synes er ubehagelig eller vanskelig, sier han.
Siw Tønnessen, som er prosjektmedarbeider og familieterapeut samme sted, sier at hun tidligere ofte tenkte at det var best hun tok viktige telefoner og lignende.
- Fokus var på å få ting gjort – da er det lett å glemme den terapeutiske effekten som ligger i å mestre ting selv, å «eie eget liv», sier hun.
Systemteori er et viktig utgangspunkt for oss. Det betyr at vi er opptatt av ungdommen i relasjon til systemet rundt. Vi vektlegger at mennesket ikke er statisk, men stadig i forandring og har evne til å endre seg når det selv vil.
- Vi er gode til å ta utgangspunkt i ungdommens univers, og ser ikke ungdommens situasjon utelukkende ut fra vår virkelighet” sier Olchawa.
Det er tidkrevende å jobbe på denne måten. Vi bruker mye tid på å snakke med ungdommene, finne ut hva de tenker og hva som er viktig for dem, og puffe dem mildt fremover.
En god hjelper må kunne ta utgangspunkt i ungdommenes univers, ikke i sitt eget, fordi alle mennesker har sin måte å betrakte verden og livet på. Vi hjelpere må jobbe med oss selv for å ikke påføre ungdommene problemer som vi mener vi ser, men som de ikke opplever at de har. Et eksempel: Noen av ungdommene har stor forbruksgjeld. Hvis de ikke ønsker å gjøre noe med dette, er det heller ikke viktig for oss.
Olchawa møter gjerne ungdommene med dette utgangspunktet: -Hvis det ikke er viktig for deg, er det ikke viktig for meg.
Dette fører noen ganger til at ungdommene tenker det faktisk er viktig for dem likevel. Men, hvis de er tydelige på at ”dette er ikke viktig for meg” og det virker gjennomtenkt, tar vi utgangspunkt i det. Vi er bevisste på å ikke være moralistiske og oppdragende. Temaer vi i hjelpeapparatet synes er viktige, oppleves ikke alltid som viktige av ungdommen.
Både Tønnessen og Olchawa understreker at det byr på utfordringer å skulle ligge så bakpå som vi gjør i forhold til ungdommene. Hasjrøyking er et eksempel. Hvis de ikke ser det som et problem, og vi er uenige i dette, må vi jobbe med oss selv. Kanskje ikke det å slutte med hasj er det viktigste for dem. Da legger vi vekt på å snakke med dem, uten å moralisere.
Jeg skal skissere en enda mer utfordrende situasjon. Tønnessen forteller:
- ”En jente i booppfølgingstilbudet var involvert i et utradisjonelt og komplisert kjærlighetsforhold som jeg tenkte at ikke var bra. Fra mitt synspunkt ble jenta utnyttet. Men hun så det ikke slik selv. Vi snakket mye om det, og jeg la vekt på å ikke være fordømmende, ikke beskrive det slik det var mest nærliggende for meg – med ord som utnytting, prostitusjon osv. Jeg måtte legge bort disse tankene. Hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde det ikke fungert, kanskje bare skapt trass. Når jenta senere innså at det hun var involvert i ikke var godt for henne, kunne jeg som hjelper støtte opp under dette. På den måten kunne jeg være med på å konstruere henne som en sterk kvinne, som selv skjønner sitt eget beste, og setter ned foten.”
Vi tar utgangspunkt i ungdommens univers, samtidig som vi kan utfordre dem med tanke på andre måter å se en gitt situasjon på. Gi innspill, være der de er. Det er mulig å lufte våre oppfatninger for ungdommene uten å presse dem. Slik kan vi kanskje så noen frø som gjør at de tenker, og forandrer syn på saken.
Gevinsten ved å gi ungdommene ansvaret er at de forteller oss mer. Vi opplever at de får prøvd tankene sine på oss, fordi vi er åpne for andre synspunkter. Vi er ikke oppdragere, og ikke opptatt av å sette dem på plass eller kontrollere. Samtidig kan vi konfrontere dem med hva vi selv mener.
Når ungdommene selv blir nødt til å ta ansvar gjør de det ofte også. Men, mange er vokst opp i hjelpesystemer og er vant til at ting blir gjort for dem. Når man lar alt være opp til ungdommen slik vi gjør, er det noen som synes det blir for vanskelig. Dermed kan vår utradisjonelle tilnærming noen ganger skape frustrasjon hos noen ungdommer, og hos bestiller av oppfølgingen.
Vår tilnærming byr noen ganger på utfordringer i samarbeid med det øvrige hjelpeapparatet. Ungdommene er ofte tydelige med tanke på hva som er viktig for han eller henne. Samtidig kan bestiller av oppfølgingen forvente at vi skal hjelpe ungdommene på områder de mener er viktige, men som ungdommen selv ikke synes det er like viktig å jobbe med.
Et eksempel: Tønnessen forteller om en ungdom som hadde satt opp en liste over hva han ønsket å jobbe med, i prioritert rekkefølge. Det viktigste for ungdommen var å komme i orden i sin nye bolig. Han ønsket også å jobbe med nettverket sitt, men dette stod nederst på listen. Bestiller, derimot, ønsket en omprioritering av hva vi skulle jobbe med. Etter bestillers syn var det å jobbe med nettverk det aller viktigste for ungdommen.
Det kan også være faglige utfordringer med å la ungdommene selv definere sine problemer. Vi må hele tiden vurdere når det er riktig å ”ligge bakpå”, og når det er ikke det.
Som hjelpere har vi også et ansvar for å gripe inn i visse situasjoner, for eksempel ved selvmordsfare. Hvis vi er usikre på om ungdommen selv klarer å be om hjelp, lar vi det ikke være opp til han eller henne. I slike situasjoner vil vi, sammen med ungdommen eller på egenhånd, kontakte det øvrige hjelpeapparatet slik at de kan gripe inn.
Avslutningsvis er det verdt å nevne at det er utfordrende å ivareta idealet for måten vi jobber på, i praksis. Det fordrer en stadig refleksjon rundt vår tilnærming til arbeidet med ungdommene, for å ikke skli tilbake i gamle spor hvor vi gjør for og ikke med.
Denne artikkelen er skrevet av Tanja Nordberg, kriminolog og prosjektmedarbeider i To skritt fram. Artikkelen bygger på samtaler og intervjuer med prosjektleder Bent Olchawa og prosjektmedarbeider Siw Tønnessen om arbeidet To skritt fram gjør. Både Olchawa og Tønnessen er utdannet innen familieterapi og systemisk praksis.
Ungbo er Oslo kommunes boligtilbud til unge mellom 17 og 23 år som har utfordringer knyttet til å etablere seg på det ordinære boligmarkedet. For de fleste av beboerne er Ungboboligen deres første erfaring med en selvstendig bosituasjon. Alle som bor i Ungbo har en fast bokonsulent gjennom hele boperioden. I samarbeid med beboer og ansvarlig bydel, kan det inngås avtale om utvidet oppfølging.
To skritt fram er Ungbos spesialiserte tilbud til unge med utfordringer knyttet til psykisk helse. To skritt fram tilbyr tre års leiekontrakt i kommunalt formidlet bolig gjennom Ungbo. I tillegg tilbyr vi utvidet oppfølging forankret i en skriftlig oppfølgingsavtale utformet i samarbeid med beboer og ansvarlig bydel. Oppfølgingen foregår primært hjemme hos beboer, men dreier seg også om øvrige utfordringer i å mestre egen tilværelse. Alle beboere i To skritt fram får tilbud om å være med på fellesaktiviteter med andre beboere. Dersom beboer selv ønsker det tilbyr To skritt fram også terapeutiske samtaler – enten individuelt eller sammen med andre ungdommen har nære relasjoner til.
Utgangspunktet for all oppfølging er at beboer selv er med på å formulere egne behov og selv ønsker oppfølging.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?