Oppsøkende team er et nytt og spennende tverrfaglig behandlings-konsept i Norge. Inntrykk og erfaringer fra tre måneders sommervikariat i ACT Team Sunnmøre.
Faktaboks:
På denne tiden i fjor satt jeg som de fleste av mine kollegaer og søkte på diverse stillinger for medisinstudent med lisens. Jeg skal ikke benekte at det var litt stressende. Den nye turnusordningen var et hett samtaleemne, både i pausene på sykehuset og på diverse nettbaserte forum. Et gjengående tema var hvor viktig det var å få seg jobb med midlertidig lisens, med tanke på ens CV og senere turnussøknad. Det var da med stor lettelse at jeg fikk tilbud om et sommervikariat i Ålesund. Psykiatri ble fagfeltet, men det var et avdelingsnavn som jeg ikke øyeblikkelig dro kjensel på – ACT.
Assertive Community Treatment (ACT) er navnet i all sin engelske prakt eller “aktivt oppsøkende behandling” som det også er kalt på norsk. Behandlingsformen kjennetegnes ved at behandlere oppsøker pasienten i pasientens daglige omgivelser og dermed etablerer kontakt på brukerens premisser. Videre er teamet tverrfaglig sammensatt for å gi mennesker med alvorlige psykiske lidelser et sammenhengende, helhetlig og godt koordinert behandlingstilbud. Fleksibilitet i tilnærmingen til en gruppe pasienter som man vet har svingende og ofte ruskompliserte tilstander er et viktig element.
24 år gammel, polsk medisinstudent, norsk turnuslege-vikar. Bergenser og Lubliner. Første jobben med lisens. Det var med spent fryd jeg hilste på Sunnmøre første gang i midten av juni. 3 måneders vikariat, en vakker del av landet jeg ikke hadde vært i før og et spennende fagfelt. Min tidligere erfaring med psykiatri var begrenset. Det første som slo meg på jobb var nettopp hvor tverrfaglig ACT-teamet var. Egen psykiatrisk overlege, 3 spesialsykepleiere, 2 sosionomer og en ruskonsulent fordelt på et 20 talls pasienter. Seksjonsleder forklarte at kompleksitet og dynamikk i diagnostikk og medikasjon var tanken bak slik bemanning opp mot et avgrenset antall pasienter. Jeg tenkte øyeblikkelig at “dette kan bli spennende!”. Ved det første morgenmøtet ble den gode kommunikasjonen mellom de ulike fagfelt tydelig. Erfarne sykepleiere med lang fartstid innen psykiatri gikk gjennom forrige ukes utvikling hos de forskjellige brukerne, ruskonsulent delte av sine observasjoner og psykiatrisk overlege bidro med sin faglige tyngde. Som fersk vikar holdt jeg hodet lavt i starten, men hyggelige kollegaer gjorde at man snart følte seg som en del av teamet.
Så hva gjør man i denne avdelingen? ACT er å møte pasienter jevnlig, fra ett til fem besøk i uken, avhengig av behov. Møte dem i deres hverdagslige situasjon over lengre tid, gjerne flere måneder, om ikke år. Pasientsamtalene dekker vidt med emner, selvmordsrisiko-vurdering og hva man liker til frokost er begge terapeutiske emner, hver på sin måte. Ofte tas det også en kjapp somatisk status. Å lytte og være til stede for pasientene, til hjelp med forskjellige gjøremål, i seg selv en god form for terapi – det bygger en god relasjon mellom behandler og pasient og det fjerner noe av stresset pasienter kanskje opplever i møte med daglige utfordringer. Målet er å optimalisere pasienters funksjon og livskvalitet og dermed redusere behov for og frekvens av innleggelser. Om man reflekterer litt over det er det ikke så fjernt å forestille seg at en slik lokal (community) tilnærming i behandlingen kanskje er mer effektiv enn et lengre og mindre stimulerende opphold på en psykiatrisk avdeling knyttet til sykehus. Kompetansesenter rus – region øst kom eksempelvis med en evaluering i 2012 “Evaluering av 12 ACT-team Midtveisrapport” som blant annet viste en klar nedgang i antall liggedøgn på sykehus allerede etter teamenes første driftsår. Så ACT scorer på det samfunnsøkonomiske aspektet, men hva med kvaliteten på gitt behandling? Undersøkelsen “Bruker spør bruker” av Kristin Heiervang og Heidi Westerlund har fulgt opp 77 brukere av ACT. Foreløpige resultater ble presentert på ACT- og Samhandlingskonferansen 2013; Deltakere rapporterte grovt sett at de fikk de tjenestene de ønsket og at helsen var bedre etter introduksjon av ACT-behandlingsmodellen.
Ordet mestringsfølelse er ikke mye brukt av psykiatriske pasienter, hvor et indre kaos og lange, ofte passive, opphold på behandlende avdelinger kan dominere hverdagen. Dette er ikke hverdagen, dette er fredag. Fellestur med turkameratene. Den positive stemningen starter tidlig. Et solid håndtrykk fra hentende behandler, et smil fra den hentede. Forventningene til enda en fin naturopplevelse, felleskap og mestring. Deles av alle parter. Tur. Stemningen stiger i takt med at flere hentes. Snart er bilen full. En kyndig, lokalkjent pasient rettleder sommervikaren på veien til starten for turen. Høgkubben på Blindheimsfjellet er målet, plassert idyllisk til mellom Sunnmørske øyer og hav. 450 høydemeter.
Bratt terreng, vått og gjørmete etter en typisk uke “sommervær” på disse kanter. På veien opp må det noen pauser til, alle skal med. Sammen. Mestringsfølelse er best når den deles. Samtalen går lett, emnene er både løst og fast. Noen av pasientene byr på historier om seg selv, latteren er av den gode sorten. Noen snakker mye, andre snakker lite. Alle bidrar til gruppedynamikken. Noen er i litt bedre form enn andre, men “ut på tur, aldri sur” er en setning man hører mye. Selv om det er en fellestur kan man ha en-til-en samtaler om det er ønskelig, trikset er å gå i en kolonne slik at man kan variere tempo i forhold til andre deltakere. Toppen er innenfor rekkevidde, det merkes ved at terrenget har begynt å flate ut mens vinden har tatt seg opp noe i styrke. Vi setter oss ned ved en varde, Rett i Koppen og kaffe fyller på energilagre. Samtalen er naturlig, man har besteget en fjelltopp, mestret en utfordring i felleskap. Flere gleder seg allerede til neste tur, diskusjonen om hvilken rute opp til Fjellstua som er den beste er gjennomgående tema.
Ferden ned går raskere, selv sommervikaren fra Bergen må medgi at han er litt mør i beina. Treningseffekten av en skikkelig fjelltur skal ikke undervurderes. Turkameratene kjøres hjem, planer i helgen deles, noen skal lese bok, noen besøke slekt og andre kanskje kose seg med en film. Den gode stemningen er til å ta og føle på.Denne teksten er et lite utklipp av en av mange ukentlige fellesturer som ble gjennomført av ACT-teamet i løpet av sommeren. Midtveis i vikariatet spurte jeg noen pasienter om hva disse turene betydde for dem. Et ord som ble mye brukt var “mestringsfølelse”.
Hvis vi kan tilby psykiatriske pasienter denne følelsen på generell basis er mye gjort.
(Denne artikkelen er også publisert i Æsculap, magasin for norske medisinstudenter nr. 2 - 2014)
Faktaboks:
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?