En reflekterende praksis kan være et godt alternativ for å unngå ytterpunktene mellom paternalisme og myndiggjøring. 

Myndiggjørende praksis

De siste par tiårene har det blitt mer og fokus på myndiggjørende praksis over hele helse- og sosialfeltet, også innen psykisk helsearbeid.Sentralt i myndiggjøring står maktoverføring, styrking og selvstendiggjøring. Hovedsaken er å kunne endre de maktforhold som er gjeldende i en asymmetrisk relasjon, slik at den som har lite makt over egen situasjon mest mulig skal kunne gis slik makt (Aadnesen i Ekeland og Heggen, 2007).

Makt er bare noe negativt dersom den er ulikt fordelt og blir misbrukt. Det som danner grunnlaget og utgangspunktet for en myndiggjørende praksis, er nettopp å arbeide med relasjoner slik at illegitime ulikheter i avhengighet blir redusert (Vik i Ekeland og Heggen, 2007). Målet er å styrke den enkeltes muligheter til å endre uheldige forhold slik at de blir bedre i stand til å styre sine liv mot egne mål og behov. Dette er et veldig positivt menneskesyn, hvor man har fokus på at brukeren er ekspert i eget liv.

Paternalistisk praksis

Historisk sett har omsorg vært grunnverdien i arbeid med psykisk syke. Dette kan gi hjelperen en autoritet som i neste omgang truer med å umyndiggjøre den som mottar hjelp. I noen tilfeller hvor det for eksempel er sviktende dømmekraft, er det nødvendig for hjelperen å vurdere hva som er det beste på vegne av den brukeren.

Paternalismen handler i ytterste konsekvens om en kontrollert og bevisst overkjøring av en persons rett til selvbestemmelse. Begrunnelsen for en slik type omsorg er at personen ikke evner å ha selvbestemmelse eller ikke har innsikt i sitt eget beste. Paternalisme kan utgjøre en stor trussel mot den andres autonomi, og kan føre til en umyndiggjøring av personen. Disse utfordringene innebærer et stort moralsk ansvar for de profesjonelle. Målet for hjelpen er at han eller hun skal bli mindre trengende, og dermed mer autonom (Henriksen og Vetlesen, 2000).

Hvor skal profesjonsutøvere plassere seg?

Diskusjonen mellom paternalismen og mer myndiggjørende praksis handler i ytterste konsekvens om forholdet mellom en total overtakelse og en total neglisjering av den andre. Trygghet uten frihet er det samme som slaveri, mens frihet uten trygghet er det samme som å være forvillet og overlatt til seg selv (Bauman, 2000). Trygghet mot sosial nød har lenge vært målet for den offentlige oppbygningen av velferdsstaten. Det har eksistert en forpliktelse om å ta vare på de svake. Men denne tryggheten har kostet friheten for dem som mottar hjelp. Samtidig ønsker man ikke å risikere en praksis hvor bruker har total frihet, men sitter igjen med ansvaret for sin egen situasjon alene.

En reflekterende praksis

Hvordan kan utfordringene som hjelperen møter i det å balansere mellom paternalismen og likegyldigheten håndteres? Donald A. Schøn har introdusert begrepet ”reflekterende praksis”(Horverak, Omre og Schjelderup, 2002). Erfaring hjelperen opparbeider seg over tid er gjenkjennbar og praktisk kunnskap som kan brukes i yrkesutøvelsen. Det er samtidig viktig at den profesjonelle reflekterer over sin praksis gjennom hele handlingen, og at det stilles spørsmål rundt handlinger og ulike handlingsalternativer (ibid. s. 28).

Den profesjonelle fagkunnskapen er ikke tilstrekkelig for å ta beslutninger. Den er bare et supplement og en ressurs for brukeren. Det er brukeren selv som sitter med den spesifikke kunnskapen om sin situasjon, og som er viktig når beslutninger skal fattes. Sammen kan hjelper og bruker reflektere seg frem til en ny forståelse av et problem. Ved å utøve en reflekterende praksis skjer det en omfordeling av makt. Et slikt perspektiv inn i arbeid med mennesker kan være med på minske de utfordringene som er knyttet til forholdet mellom ytterpunktene paternalisme og likegyldighet.  

Kilder

Bauman, Z. (2000) Savnet fellesskap. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Henriksen, J. og Vetlesen, S. J. (2000) Nærhet og distanse. Grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk

Horverak, S., Omre, C. og Schjelderup L. (2002) Familierådslag. Demokrati og beslutninger i norsk barnevern. Bergen: Fagbokforlaget

Ekeland T. og Heggen, K (2007) Meistring og myndiggjering. Reform eller retorikk? Oslo: Gyldendal Akademiske.